Silje Nordnes
– Jo nærmere premiere jeg kommer, jo mer sårbar blir jeg
Når Maskorama-lysene slukkes, bytter programleder Silje Nordnes (straks 40) ut høye hæler med fjellsko. Da må bekymringene vike for et eventyr av de sjeldne.
Klokka er 08.59 på Sofienberg i Oslo. Høstsola skinner, men det er kaldt i lufta. Inn i en oppgang og fire etasjer opp, står en inngangsdør på gløtt.
– Jeg er på badet, roper Silje Nordnes.
Like etter titter hun ut i entreen. Som programleder for «Maskorama» på NRK er vi vant til å se henne med kvelds-makeup, oppsatt hår og fantastiske dresser og kjoler. Denne morgenen er hun usminket, kledd i singlet og jeans.
Radioen surrer i bakgrunnen. Den er stilt inn på P3, radiokanalen der de fleste av oss først ble kjent med dama med den morgenfriske stemmen.
Fra Hamarøy til Marienlyst
Silje Therese Reiten Nordnes er hennes fulle navn, hun er født i 1984 og blir veldig snart 40 år. Hun vokste opp på Hamarøy i Nordland med mor, far og tre brødre.
Hun beskriver seg selv som en litt «elevrådsaktig» type som var med i styre og stell. Hamarøy var ikke verdens navle, så når det endelig skjedde noe, var Silje med. Kurs i diskodans? Yes! Kurs i improteater? Selvfølgelig! Fotballdommer? Jepp! Luftgeværskyting? Klart det!
– Oppveksten på Hamarøy er en stor stein i min grunnmur. Jeg har sterke røtter der, og jeg reiser stadig tilbake dit. Det var trygt og godt, men jeg drømte også om å reise til Oslo å begynne med radio. Jeg begynte å høre på P3 da jeg var åtte år, og jeg likte både musikken, menneskene og humoren godt.
– Jeg husker at jeg løp inn på rommet etter middag og skrudde på radioen for å høre på «Karate». Hvis middagen var forsinket, fikk jeg ikke hørt på programmet den dagen. Sånn var det jo den gangen, sier hun og ler.
– En venninne og jeg dro ofte hjem i storefri for å spise lunsj og høre på «Mamarazzi» med Anne Lindmo og Nina Martin – det var legendarisk! Da jeg hørte på P3, tenkte jeg: «Kan dette være noe for meg?» Men det er langt fra Hamarøy til Marienlyst. Nåløyet er trangt, så hvorfor skulle jeg få en plass der?
Les også: Silje Nordnes: – Det er noe av det verste jeg har gjort
Bekymret og eventyrlysten
Silje brukte lang tid på å modne tanken om radio, men drømmen var der – sammen med andre drømmer: Hun skulle bli lege i Leger uten grenser eller jobbe med bistand i Røde kors. Hun la legedrømmen på hylla og tok en bachelor i latinamerikanske studier ved Universitetet i Oslo isteden.
– Jeg vurderte journalistikkstudier i Volda, men jeg turte ikke å søke en gang. En litt defensiv holdning, kanskje, men jeg våget ikke å gå for den drømmen.
– Hvorfor ikke?
– Det var for stort, og jeg var ikke klar. Senere har jeg tatt personlighetstesten «Big 5». Den viser at jeg scorer veldig høyt på bekymring og angst. Jeg er veldig lite impulsiv, men jeg er også eventyrlysten. Dette er jo en litt rar blanding, og disse trekkene er i konflikt med hverandre hele tiden, forklarer hun.
– Fordi jeg er en bekymret type som ofte tenker «worst case scenario» og grubler mye før jeg gjør noe, er det fort gjort å ende opp med å ikke gjøre en dritt. Men hvis jeg ikke gjør noe, så begynner jeg jo å kjede meg. Jeg er nødt til å trosse bekymringene for å ha det bra. Og jeg har jo trosset dem hele livet mitt.
– Da jeg dro på utveksling til Ecuador som 16-åring, var ikke det en impulsiv handling. Det var nøye gjennomtenkt. I ettertid har jeg tenkt på at jeg som 16-åring ikke hadde mange bekymringer i livet mitt, men det burde jeg kanskje hatt, sier hun og ler.
– Moren og faren din hadde kanskje det?
– Ja, for fem dager etter at jeg dro til Ecuador, var det 11. september ... og der var jeg litt avskåret fra verden og med et internett som var så ustabilt at det knakk sammen når det regnet. Jeg var ganske lykkelig uvitende, men foreldrene mine satt jo hjemme på Hamarøy og hadde sendt 16-åringen sin ut i den store verden, sier hun og forklarer:
– Ecuador er langt unna USA, men det var sterke anti-amerikanske følelser der, med god grunn, og fordi jeg var hvit, ble jeg sett på som amerikaner, en gringo. Det var en karantene-lignende stemning, og det var perioder da vi ikke kunne reise rundt, men jeg husker det likevel som et fantastisk år.
Les også: (+) Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg
Frykt og forventningspress
Det å flytte fra Hamarøy til Latin-Amerika, er heftig, men ifølge Silje slår det ikke det å flytte fra Hamarøy til Oslo.
– Jeg var ikke forberedt på hvor stort skille det skulle være da jeg flyttet hit. Jeg tenkte «Vi er jo fortsatt i Norge», men det var litt av en overgang. Jeg gikk fra å ha en plass der jeg kjente alle, til å komme til Oslo og være «nobody», virkelig ingen.
Hun husker at stemoren til en venninne fortalte om sitt første møte med universitetet på Blindern. Hun sa: «Dørene er så tunge at du nesten ikke kommer deg inn.»
– Det ble et bilde på noe som var helt sant. Jeg kjente på et forventningspress, kanskje aller mest et press som jeg la på meg selv, og en frykt for ikke å overleve. Det første halve året i Oslo var som en sjokktilstand. Min måte å håndtere sånt på har alltid vært å sitte stille i båten. Lese bøker, se på TV og vente til det går over.
Parallelt med at Silje satt stille i båten, begynte det å utkrystallisere seg en gjeng og et miljø på Blindern. Silje fikk noen å drikke kaffe med og noen å lese til eksamen med, og så begynte hun i Radio Nova. Etter det var alt annerledes. Etter hvert følte hun at Oslo var hjemmebane.
– Jeg kjenner fortsatt på at Oslo føles stort og upersonlig, og innimellom litt overflatisk. Jeg har bodd i denne leiligheten i syv år, og jeg kjenner nesten ingen av de som bor i oppgangen min. Når jeg har vært hjemme på Hamarøy en tur, blir ulikhetene veldig tydelige for meg.
Besøksvenn i Røde Kors
I 2013 kjente Silje et behov for å koble seg på nærområdet sitt og etablere et fellesskap rundt seg, så hun ble besøksvenn i Røde Kors. Hver uke møter hun en eldre dame som bor på Sofienberghjemmet like ved.
– Jeg har bare meg selv å ta vare på, og det kan bli mye individuell fokus. På jobben min blir det mye meg, meg, meg, og nettopp dette var litt av påskuddet mitt da jeg bestemte meg for å bli besøksvenn for 11 år siden.
De to møtes én gang i uka. De drikker kaffe og prater, går på tur, på kafé eller restaurant.
– Jeg er der for henne, og det er opp til henne hva hun har lyst og overskudd til å gjøre. Jeg synes det er veldig lærerikt og givende, og ikke minst skikkelig hyggelig.
Silje forteller at hun bruker mye tid på sosiale medier, at hun scroller og holder på. Dagen før dette intervjuet så hun en video om uttrykket «self care».
– Uttrykket har visst blitt til noe annet enn det i utgangspunktet var ment å være. Hun som først brukte «self care», brukte det for å forklare at for å utvikle seg selv og bli en bedre person, er du nødt til å ta vare på omgivelsene rundt deg – ikke bare deg selv.
– Nå brukes uttrykket mest om ansiktsmaske og fotbad. «Self care» har blitt et konsumprosjekt. «Jeg må ha de løpeskoene for å kunne ta vare på meg selv». «Jeg må ha den Stanley-koppen for å drikke vann». Ka faen? sier Silje oppgitt.
– Kan vi ikke bare ta et glass vann fra springen?
Les også: Psykolog: Tenk deg om før du setter et slitent barn foran tv-en
Deltok i «Kompani Lauritzen»
Hvis hun skal ha det bra, må hun være en del av noe større enn seg selv, på et vis.
– Jeg er opptatt av, og glad i å, utfordre meg selv og gjøre nye ting. Det har jeg blitt mer og mer bevisst på jo eldre jeg har blitt; at jeg ikke må slutte med det.
Så i fjor, da spørsmålet kom om hun ville delta i realityserien «Kompani Lauritzen» på TV 2, sa hun ikke nei, selv om hun innerst inne kanskje ville det.
– Min motivasjon for å være med var å lære noe om meg selv, og å utsette meg selv for det opplegget de hadde laget. Det sies jo at «alle skal bli en bedre versjon av seg selv» i Kompani Lauritzen, men det handler mer om å bli kjent med seg selv, sine styrker og svakheter, mener hun.
I starten var hun overveldet av mangelen på kontroll, alle folka, kameraene og frykten for ikke å være god nok.
– Det var veldig skummelt å bli sett så avkledd og bli evaluert som menneske hvert minutt av dagen. Men jeg forstod at det å få direkte tilbakemeldinger på hva som var bra og ikke, ikke handlet om min verdi som menneske. Det er ikke farlig å ha svakheter – for det har alle – men vi må akseptere dem og gå videre. Ikke være så strenge med oss selv.
– Liker du sånne tilbakemeldinger?
– Ja, jeg liker tydelige og konstruktive tilbakemeldinger, men det er også litt skummelt.
– Hva med ukonstruktive tilbakemeldinger og kommentarer?
– Jeg er ikke så interessert i det, nei, sier hun og ler.
– Det kan jeg ta skikkelig til meg, men det kommer litt an på timingen. Jeg er ganske bevisst på det i perioder når jeg er i «sesong», slik som i tiden før og etter «Maskorama». Da må jeg slutte å gå inn i kommentarfelt og på Jodel. Jo nærmere premiere jeg kommer, jo mer sårbar blir jeg nok.
– Det handler om at det bygger seg opp spenning og nerver. Jeg må passe på fokuset mitt, og hva jeg gir plass til. Det har jeg lært i praksis. Jeg har sittet i sminkerommet før en «Maskorama»-finale og scrollet på Facebook. Og så har jeg gått inn i kommentarfeltet.
Silje rister på hodet.
– Det stod masse positivt der, men det var også noen kjipe kommentarer, og de tok jeg selvfølgelig med meg inn i finalen. Etterpå ble jeg mest av alt irritert på meg selv – hvorfor klarer jeg ikke å la det prelle av?
Les også: Silje Nordnes: – Redd for å miste kontrollen
Eventyrlysten lever
Noen sier at bekymringene blir færre med årene, men Silje har erfart at bekymringene heller har blitt større og flere.
– Alle sier: «Når du blir eldre, blir du tryggere.» Jeg er ikke helt enig i det. Det er sikkert noen som blir tryggere med årene, og de er heldige, men jeg synes ikke at vi som ikke har det sånn, skal være strenge og misfornøyde fordi vi ikke klarer å være trygge og fornøyde med oss selv, uansett om vi er 40 eller 50 eller 60. Vi er forskjellige.
Hun har tenkt at det er fordi hun har latt negative tanker og bekymringer styre, så da hun sa ja til «Kompani Laurtizen», sto det tydelig for henne at hun grep tyren ved de berømte hornene.
– Jeg kom ut på den andre siden og hadde ikke bare overlevd, men også hatt en veldig fin opplevelse. Det betydde mye for meg. Selv om jeg er en bekymret type, må eventyrlysten min leve videre.
40 år og fri som fuglen
Den 28. november blir Silje Nordnes 40 år. Da hun var tenåring, syntes hun det var forferdelig å ha bursdag så sent på året. Mens vennene kom inn på utesteder og fikk lappen, hang hun alltid litt etter.
– Nå er det bare en fordel at mange av vennene mine har blitt 40. De forteller ikke om noen store, eksistensielle kriser, men heller at det er skikkelig hyggelig å få masse oppmerksomhet, og at de er takknemlige for hvor mange folk de har i livet sitt. Men litt bekymret er jeg jo. Det er den evige Agnes i «Fucking Åmål»-frykten for at ingen skal komme, eller at ingen skal bry seg om – og sånn er det hvert år. Det er jo fullstendig irrasjonelt, men den følelsen kommer alltid snikende, sier Silje og ler.
– Ville du ha blitt glad om noen overrasket deg med fest, da?
– Neeeei, jeg er nok ikke så glad i overraskelser. Jeg er veldig glad i å ha kontroll, og hvis andre tar kontrollen, er jeg usikker på om mine elementære behov blir møtt.
– Som er?
– Å sørge for at jeg har fått i meg nok mat, at de som jeg bryr meg om, er invitert og at jeg ser ordentlig ut. Jeg kan ikke komme på min egen bursdagsfest og ikke føle at jeg ser bra ut eller ikke har spist – da blir det dårlig stemning.
– På «Maskorama» har jeg overlatt hvordan jeg ser ut til tre sykt dyktige damer som jobber med styling, sminke og hår. Selv om jeg liker å ha kontroll, så stoler jeg på fagfolk, og de har lært meg at det blir veldig mye gøyere hvis vi drar på litt.
Les også: (+) Jeg trodde jeg hadde funnet kvinnen i mitt liv. Så møtte jeg eksen hennes
Ski og kjoler
For Silje er vinteren høysesong for skreddersydde kjoler, glitrende dresser og høye hæler i det ene øyeblikket, og langrenn og tursekk i det neste. Silje elsker det livet hun har akkurat nå, og drømmer egentlig bare om at det skal fortsette sånn som dette.
– Jeg liker miksen av å jobbe med «Maskorama» og podkasten «Skiklubben», og at jeg får bryne meg på andre prosjekter, og ikke minst at jeg får utfordre meg selv. Jeg har venner som stadig inviterer meg med på ting som jeg ikke tør eller er komfortabel med.
– Her forleden spurte en venninne om jeg ville være med på fjelltur til Nepal i jula. Min første tanke var: «Nei, det tør jeg ikke. Jeg vet ikke om jeg får det til, om jeg er sprek nok. Det er dessuten høyt, og det er kaldt. Skal jeg være borte fra familien min i jula?» Alle tankene og bekymringene kom. Jeg tenkte en stund og så bare: «Faen heller!»
– Drar du?!
– Ja, jeg må jo det! sier Silje og ler.
– Og nå som avgjørelsen er tatt, kjenner jeg bare at jeg gleder meg.
