Sex, død og strandliv
Nakent og svært seksuelt eksplisitt krimdrama fra en sjekkestrand for homofile.
Fremmed ved sjøen - Frankrike 2013. Regi: Alain Guiraudie. Med: Pierre de Ladonchamps, Christophe Paou, Patrick dAssumçao, Jérôme Chappatte, Mathieu Vervisch, Gilbert Traina, Emmanuel Daumas, Sébastien Badachaoui, Gilles Guérin, François Labarthe
Aldersgrense: 18 år (absolutt grense)
Forrige uke hadde den franske Gullpalme-vinneren «Blå er den varmeste fargen», som inneholdt noen nærgående sexskildringer mellom to unge jenter, premiere på norske kinoer. Denne uken høyner man med nok en fransk film med enda mer eksplisitte sexscener, nå mellom menn. Også denne gang en prisvinner fra årets Cannes-festival, nærmere bestemt stakk Alain Guiraudies «Fremmed ved sjøen» av med regiprisen i det prestisjetunge sideprogrammet «Un Certain Regard» samt LGBT-prisen «Queer Palm».
Filmen utspiller seg i sin helhet på en nudistrand for homofile menn, hvor det foregår mye såkalt «cruising» og sex i buskene. Hit kommer den unge og vakre Franck (Pierre de Ladonchamps) daglig i sommerferien, ikke minst fordi han avstandsforelsker seg i den Tom Selleck-lignende svømmeren Michel (Christophe Paou). Men også fordi han utvikler et vennskap med Henri (Patrick D'Assumçao), en melankolsk, middelaldrende mann som hevder å være heterofil, og som holder seg påkledd og på avstand fra de andre badegjestene.
Hele tiden følger Franck med på Michel, også når de hver for seg tar turer inn i skogen for å tilfredsstille sine fysiske lyster, som altså vises stor detaljrikdom (riktignok med såkalte «body doubles» i de mest grafiske nærbildene av ejakulasjoner og den slags). Skjult bak trærne bevitner Franck en dag noe han ikke var ment å se – uten at dette forhindrer ham i å fortsette å oppsøke stranda spesielt eller Michel spesielt.
«Fremmed ved sjøen» er på sett og vis en thriller sentrert rundt en kriminalgåte, men også en slags kjærlighetshistorie. I tillegg viser filmen et nokså lukket miljø man sjelden får innblikk i (i hvert fall ikke så eksplisitt som her!), men som det virker som den homofile filmskaperen Guiraudie (som selv spiller en mindre rolle i filmen) har godt kjennskap til.
Filmen utspiller seg i sin helhet på denne «cruising»-stranda, hvor handlingen strekker over ti mer eller mindre døsige dager. Gjennom en sløy klipperytme og stadige repetisjoner av samme innstillinger, skapes en syklisk og passende bedagelig stemning – men som også gir en følelse av uunngåelighet, i tillegg til at sommerlettheten står i snedig kontrast til mørket og kulda under den solvarme overflaten.
Man kan muligens innvende at politiinspektøren som etter hvert dukker opp synes å komme fra en annen, mer lettbeint type film, men han er samtidig en slags eksponent for naiviteten som «Fremmed ved sjøen» heller ikke er fri for.
Min største innvending mot filmen er imidlertid dens slutt. Som naturligvis ikke skal røpes her, men etter mitt syn har ikke avslutningen helt den samme elegansen som filmen for øvrig. Riktignok er dette til en viss grad en smakssak, da man kan velge å se den som en naturlig konklusjon på en historie som nokså konsekvent søker en form for edel enkelhet.
«Fremmed ved sjøen» er en på flere måter nedstrippet fortelling, som sakte, men sikkert trekker deg inn i et ganske så fascinerende univers. Men noen film for hele familien er den definitivt ikke.