Satan, Helvete, blasfemi, drap, selvmord, legendestatus og rosablogg

Juli 2013. Det koker på desken i Nettavisen. Greven, aka Varg Vikernes, er arrestert mistenkt for terrorplanlegging i Frankrike og undertegnede sitter som vaktsjef i Nettavisen.

Les også: Varg Vikernes pågrepet i Frankrike

Mens vi forsøker å få kontroll på armer og ben, kommer den sindige sjefen for Blogg.no, et nettverk mest kjent for bloggere som Sophie Elise, ruslende bort. Han prater rolig. Går kledd i skjorte og blazer. Slurper på en kaffekopp. Og kan overraskende mye Varg Vikernes og black metal-historien.

Eller, skulle det vise seg, ikke bare kunne han mye om den. Han var en del av den. Mayhem-grunnlegger Kjetil Manheim (48) var med på å starte den.

Drapsofferet til Varg Vikernes i 1993, var Kjetils beste venn. Kjetil bruker derimot aldri verken "Varg" eller "Greven" om drapsmannen. Kun Kristian.

Et liv som Batman

Kontrasten mellom å jobbe med bloggere som Sophie Elise og Mamma til Michelle på den ene siden - og å stå med kadavre på scenen, drikke blod og prise Satan på den andre - er stor.

Det store intervjuet med Sophie Elise: Sophie Elises største frykt er å ikke bety noe

- Hvordan er det er å være Batman, «The Dark Knight», på natten og forretningsmannen Bruce Wayne på dagen? Hva er mest deg?

- Det er et godt spørsmål, og alt er mest meg. Det er kanskje en av de tingene jeg kjemper mest for, nemlig at vi mennesker skal kunne få lov til å være hele oss. Vi skal ikke så langt tilbake i tid før personligheten i Norge ofte var segmentert. Der du var én person på hjemmefronten, en annen på jobben og en tredje person på klubben du var med i og - kanskje en siste blant venner.

Gå ikke glipp av: Erna Solberg: - Venstresiden har alltid fremstilt seg som mer moralsk høyverdige enn alle andre

- Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det må være slik. Det fine med samfunnet vårt nå, er at det er så gjennomsiktig at det er vanskelig å være segmentert. Da er spørsmålet om du må foreta valg, eller om du kan være hele mennesket.

- Mitt menneskesyn er at vi er sammensatte, vi har mange fasetter. Det er ikke slik at noen kun er revisor. Jeg er alle de tingene. Jeg har aldri prøvd å tilpasse hvem jeg er avhengig av hvor jeg er. Det er ikke noen konflikt i å være god på flere ting.

- Ja, jeg har et visst talent i det å lage metallmusikk og jeg kan spille trommer. Men det er ikke dermed sagt at jeg er en elendig fyr innenfor business. Det handler mer om hva folk forventer, enn om å være avsender. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i å ha mange sider av seg selv. Målet med livet må få være å uttrykke alle de tingene hele tiden.

Blogging og black metal har mye felles

- Det å være businessmann og rocker ved siden av, er kanskje enkelt. Men er det å være rocker, som jobber med rosablogger ved siden av, er kanskje mer sosialt uglesett?

- Du tar nå utgangspunkt i begrepet rosablogger, som om det er noe negativt med alt det det begrepet har fått inn i seg. Men Blogg.no er ikke så langt unna det å drive med musikk. Det handler om fri ytring. At det er jenter som har funnet blogguniverset som det mest interessante for å uttrykke seg, i volum, det spiller egentlig ingen rolle.

- Jeg synes blogg.no er et av de viktigste bidragene i norsk medieverden, med tanke på det å kunne ytre seg fritt. Det inkluderer en del 15-16-20 år gamle jenter som skriver om det de er opptatt av i hverdagen sin. Det jeg er opptatt av, er å skape en plattform og vedlikeholde den for selvpublisister.

- Jeg har ikke jobben min fordi jeg er spesielt interessert i unge jenters hverdagsliv, det er ikke derfor jeg jobber med blogger, medier og internett. Det er ikke noen konflikt i disse tingene. Jeg har alltid vært interessert i nye ting. Jeg startet å interessere meg for internett da jeg «oppdaget» det i 1995. Etter at jeg begynte å investere tid i det, så har det blitt min bane. Det er det jeg jobber med, og blogguniverset er en del av det.

Grunnleggelsen av norsk black metal

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Men la oss begynne med det folk kanskje kjenner Kjetil mest som. VI befinner oss tidlig på 80-tallet, og Kjetil har spilt litt i band han ikke var så fornøyd med.

- Så fant dere ut at dere skulle gjøre noe litt mer spennende. Hva er historien?

- Jeg gikk på skole med Jørn Stubberud, som også er kjent som Necrobutcher. Begge var interessert i musikk. Jeg hadde startet med musikk i korps. Det var ingen andre steder du kunne lære å spille trommer. Mine foreldre forsøkte å få meg til å spille cello, men da jeg brakk cellohalsen et par ganger, tok de et hint. Jeg angrer kanskje litt på det i dag, for det hadde vært morsomt å mestre cello, men det var trommer som var min greie.

Det store intervjuet: Graham Norton: - Jeg er nærmest alkoholiker, men ingen ser ut til å bry seg om det

- Historien til bandet er den tradisjonelle storyen som mange andre band har: Den veldig tidlige interessen for musikk, veldig tidlig interessen for egen musikk. Det var ikke så mye resonans for meg med den musikken NRK spilte på radio.

Kjetil og Jørn startet tidlig opp et band med noen av Jørns eldre venner på Langhus utenfor Oslo. Det fungerte dårlig, og de brøt raskt ut.

- Vi hadde hørt en del på musikk som var litt tøffere enn det NRK sendte på radio. Vi var opptatt av band som Slayer og andre røffere ting. Enden på visa var at vi begynte å sette opp et nytt band og traff på Øystein Aarseth – og det ble Mayhem.

Ifølge Manheim var det kjemi fra første stund. Dette ble starten for black metal i Norge, noe som har blitt en musikkeksport-suksess som ofte overses.

Pure Fucking Armageddon

- Og så ble dere kjempepopulære over natta?

- Nei, nei! Det er ikke storyen til Mayhem eller black metal. Det var det motsatte. Folk sa til oss at vi kastet bort talentet vårt, at vi var en vits. Metalfolkene mente vi bare bråka. New Wave-folka mente at vi var heltute. Ingen mente at vi var noe særlige å satse på.

- Det dreit jo vi i! Vi mente selv vi var den nye vinen – at vi stod for noe som var mye, mye bedre - mye råere - enn alt annet. Vi hadde ingen «venner» i musikkverdenen i Norge, så vi henvendte oss ut, og gjorde det undergrunnsmessig via fanziner og lignende. Vi hørte på Celtic Frost, Hellhammer og etter hvert dukket det opp noen svenske band – som Bathory. Vi så at det var en strømning der, og hadde kontakt med mange andre band i verden fra Sør-Amerika, Europa og over alt. Det skjedde via post og vi sendte opptak fra øvingslokalene og fikk ting tilbake.

- Det ble en undergrunn, en kult rundt det, som vi var en del av. Og der ble vi ganske fort anerkjent. Det vi leverte var ganske ekstremt i forhold til hva andre holdt på med, vi ble et av bandene som folk snakket om.

Det ekstreme var både selve musikken, men også imaget.

- Så da vi ga ut den første demotapen, som var Pure Fucking Armageddon, var det ikke noe problem å få sendt den rundt. Men det var ikke noen store ting. Det var ikke snakk om at vi skulle få noen platekontrakt, konsertoppdrag eller sånne ting. Våre konserter var på øvingslokalet.

Måtte håndtegne på 1000 platecover på sin første plate

- Den første plata dere ga ut, "Deathcrush", den har fått en ganske spesiell status.

- Ja, den står som ei påle, og den selger ennå. Folk er veldig opptatt av den.

- Vi hadde gitt ut noe musikk på kassett, men vi hadde lyst til å gjøre noe ferdig som ei skive. På den tiden var det ikke bare å sette seg ned med en laptop, det kostet ganske mange titusener. Bare mastertapen kostet en formue. Vi var studenter og hadde lite inntekt, så det var ikke så lett.

De klarte til slutt å skrape sammen pengene og fikk booket seg inn på et studio på Kolbotn. Innspillingen gikk greit, men plata måtte de utgi selv. Vinyl fra Sverige, cover fra Nederland. Å sette det sammen måtte de gjøre på gutterommet.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

- Vi produserte tusen eksemplarer av plata i 1987. Det var et mareritt! Trykket skulle vært rødt, men ble rosa. De hadde til og med ikke fått med seg alt. Vi hadde tegnet dette selv og satt det sammen som en collage. Vi hadde limt det på ei plate. Men det ble feil, og derfor er de tusen første kopiene veldig spesielle for folk, for vi har faktisk sittet og fylt ut alle de tusen eksemplarene for hånd.

- Det var ingen platebutikker som ville ha den. Den ble solgt over alt av pussige steder via venner. Vi tok den med til London og leverte den på en undergrunnssjappe der, og endte opp på importlista til Kerrang. Noe som ikke burde vært mulig med så få eksemplarer vi hadde trykt opp.

Det som skjedde var at de som fikk tak i skiva, kopierte den opp og distribuerte den videre. Det ble som en ild som spredde seg videre i det miljøet som var veldig opptatt av dette.

Suksessen ble slutten

En skulle tro at en slik suksess var ensbetydende med full fart for bandet. Slik ble det ikke.

- Da den skiva kom ut, lå Mayhem ganske nede for telling. Jeg trodde ikke at vi kom til å gjøre noe mer. Mayhem har en ganske brokete og kaotisk historie, og det var ingenting som på den tiden skulle tilsi at Mayhem kom til å overleve som band.

Det haltet videre, men da det ble snakk om at Mayhem skulle turnere, forlot Kjetil bandet.

- Vi snakker ikke turné med turnébuss og fly og hoteller, men at man på en eller annen måte skulle skrape sammen penger og bo hos bekjente - og spille for 20 mennesker her og der.

- Vi hadde kommet til et slags endepunkt, og derfor valgte jeg å forlate bandet. Jeg ville heller gjøre andre ting enn å sitte og spise knekkebrød resten av mitt liv.

Kjetil startet dermed et helt «straight» liv der musikken langt på vei ble lagt på hylla. I første omgang i forsikringsbransjen. Men Mayhem levde videre uten Kjetil.

- Jeg tok jo feil, for Øystein ("Euronymous") klarte å dra dette i land noen år etterpå – men vi snakker nesten seks år før neste skive, De Mysteriis Dom Sathanas, og den er jo helt konge. Den brakte mye av de tankene og materialet vi hadde jobbet med tidligere, men også mye, mye nytt. Nye mennesker kom inn, blant annet Snorre som har skrevet mye av Mysteriis.

- Men det prosjektet var ikke så lett å se i 1987.

Satanismen, KrF og de religiøse

- Etter at Mayhem ble startet opp igjen, skulle det ende med at gitarist Øystein Aarseth ble drept. Hvis du hadde vært en del av bandet på det tidspunktet, hadde du sittet her i dag? Bandet ble jo i sentrum for kirkebranner, drapssak, kannibalisme-rykter og gudene vet. Var det sånn da du var der, eller kom det med nye mennesker?

- Snakker man om maneren og satanismen og alt det der, var jo det en del av hele pakka. Tanken bak Mayhem var for det første å lage rå, bra musikk. Vi skulle levere verdens råeste, beste skive – men på toppen av det skulle vi spytte alle autoriteter i trynet – spesielt religiøse. Jeg er ganske antireligiøs med tanke på organisert religion, hva de står for og hvordan de undertrykker. I Norge tenker vi ikke på hvordan dette var på 80-tallet, men ta en titt ‘a! Det var ganske ille.

- Og det er ikke i nærheten av hva religiøse er i stand til å gjøre rundt om i verden i dag. Jeg blir jo engasjert fremdeles. Jeg blir ikke overrasket når lederen for KrF sier at han først og fremst er kristen, deretter føler han seg forpliktet som folkevalgt og av grunnlov. Det er sånn de er, de er gærne. Vi la protesten i en drakt av satanisme.

- Guden beskrevet i Bibelen er en psykopat

- Men du har tidligere sagt at du ikke er satanrocker. Det sliter jeg med.

- Satanrocker ... Hvis Bibelen er sann, så er jeg på Lucifers side; men jeg tror ikke at Bibelen inneholder ett eneste sant ord. Den guden som er beskrevet i Bibelen, altså Abrahams Gud, er en psykopat. Den guden har ikke jeg lyst til å følge. Den guden står for så mye negativt – alt fra folkemord til underkastelse.

Les også: Dette er de jævligste tingene som står i bibelen

- Poenget vårt var å sette motsats til det religiøse, rett og slett snu korset og vise finger'n til disse folkene - og gå så langt vi kunne i form av blasfemi. Bare øse på. Grisehodene på scenen er en klar henvendelse til andre som følger den samme guden. Rett og slett å si at «vi har ingen respekt for det dere står for». Det å gå i det ekstreme der, det ligger som en del av hele sortmetallkulturen, og det var vi helt klart en del av.

- Men når jeg blir spurt om jeg er satanist, så er jeg ikke det. Jeg tror ikke at Satan eksisterer. Jeg er en ateist. Men i gode lag, kan jeg fint svare på at jeg er «en gammel satanist». Jeg brenner like sterkt for saken. I Order som jeg spiller i nå, gjør vi det samme. Vi angriper den verdenen vi ser i dag, med autoriteter og religiøse dogmatiske retninger som kanskje er noe av det farligste som finnes.

Drapet på bestevennen

- Men med tanke på spørsmålet ditt om jeg hadde vært her i dag om jeg fortsatt var en integrert del av bandet Mayhem, så tror jeg det. Det er noe med at når man tenner et lys i mørket, så tiltrekker du deg mye rart. Det som samlet seg rundt platebutikken «Helvete» og Øystein var litt sært. Jeg tror ikke det hadde skjedd om Jørn og jeg hadde vært der, Mayhem hadde ikke gått så inn i en lukket krets, det hadde vært mer åpent og mer musikkdrevet.

- Men Øystein drev det ganske langt med å skape et slags rollespill, der skillet ble visket ut mellom virkeligheten og konseptet Mayhem og musikksjangeren sortmetall. Sjangeren bygger på en del grunnleggende følelser som vi mennesker har: Den mørke delen vi har i oss alle sammen.

- Én ting er å spille i de områdene, noe helt annet er å miste virkelighetssansen. Nå tror ikke jeg Øystein mistet virkelighetssansen, men at han dro teateret for langt. Så dukker det opp folk som ikke har virkelighetssansen i orden, og da får man dette drapet.

10. august 1993, før Mayhems andre album var ferdig, ble Øystein Aarseth drept av Kristian Larsson Vikernes - bedre kjent som Varg Vikernes eller Greven. Drapet skjedde med en lang rekke knivstikk i trappeoppgaven hjemme hos Aarseth. Andregitaristen i bandet, Snorre "Blackthorn" Ruch, ble dømt for medvirkning.

Dødsfallet ble ikke Kjetil direkte informert om.

- Når bestekompisen din blir knivdrept, og nyheten når deg gjennom Dagsrevyen ... Det er ikke noe hyggelig opplevelse. Jeg var litt i vantro tror jeg. Jeg hadde jo snakket med ham bare noen dager før, da vi hadde sittet og tatt en øl og gått gjennom det nye albumet. Og plutselig er han vekk.

- I den perioden var det jo bare Øystein som var Mayhem, sammen med Jan Axel (Hellhammer) – og de hentet inn sessionfolk til plata. Snorre var et mer fast medlem, og så ble Kristian (Varg Vikernes, journ.anm) trukket inn i dette her.

- Øystein ga jo ut skivene til Kristian på plateselskapet sitt, så de må jo ha vært kompiser på en måte. Jeg vet at Øystein var veldig opptatt av musikken hans. Han ga meg noen skiver. Jeg syntes det låt «scheit» den gangen, og synes det låter «scheit» i dag. Han hadde ikke noen viktig rolle i Mayhem, – men han spilte bass på Mysteriis, så for all del, han var med på det.

"Greven": - En bortskjemt drittunge fra Bergen

- Men drapet har ikke noe med Mayhem å gjøre, det har med Kristian å gjøre. Han er en bortskjemt drittunge fra Bergen som gikk på barneskolen da Mayhem ble etablert. Han dukker opp senere, og er sikkert fascinert av dette greiene og lot seg kanskje blende av en figur som Øystein. Og når det oppstår konflikt, så takler han det på den måten han gjorde.

- Men at han er en idiot, er ikke så vanskelig å forstå. Bare se på historien hans, der han har svingt fra den ene filosofien og ideologien til den andre. Jeg vet ikke hva han er nå, om han er nazist, norrøn eller hva han er. Men guttungen er ikke helt god. Nå er han blitt en voksen mann, og han har et veldig stort behov for å bre ut sin story – der alt han sier bare er piss. Sånn er det med den saken.

- En må huske på at han ble omtalt som «Greven», en slags mystisk greie, men legg merke til hvor han henter alle sine uttrykk fra. Burzum, Count Grishnackh… Dette er uttrykk og karakterer fra Tolkiens Ringenes Herre. Dette er en unggutt som har plukket sine greier fra noen bøker, han lever i en lekeverden. Men, han er ikke i en lekeverden når han går og dreper en mann, selvfølgelig.

Ikke den første tragedien

På dette tidspunktet hadde Mayhem allerede fått ganske mye oppmerksomhet rundt en annen tragedie: Bandets tidligere vokalist tok livet sitt et par år tidligere på en svært blodig måte. Både kniv og hagle var involvert. Og det var Øystein som hadde oppdaget det.

Fremfor å ringe politiet, hentet han et kamera, flyttet etter sigende litt på gjenstander og tok bilder av det grusomme åstedet. Bildet havnet senere på platecoveret på en halvoffisiell utgivelse fra Mayhem i Sør-Amerika.

Mytene begynte å oppstå

Ryktene begynte å gå om at Øystein hadde spist deler av hjernen hans, og at fragmenter av hodeskallen ble brukt til smykker. Dette var med på å bygge opp myten rundt satanismen i black metal-miljøet.

- All den storyen og myten som er bygget opp rundt oss, bandet og hendelsene, de lever på mange måter sitt eget liv.

- Nå kunne sikkert flere av oss vært med på å skape klarhet i flere påstander, men hvor skal du starte og hvor skal du slutte? Det uttrykket vi har plassert musikken i, det er ekstremt – og det er ekstremt med vilje. Det er for å provosere og skape en reaksjon, og ikke minst skremme noen av disse menneskene som egentlig er de onde ute av skapene sine og få de ut i lyset.

- Utgangspunktet for alt det jeg holder på med musikalsk, handler om å adressere utfordringer som ligger i autoritære mennesker – spesielt dem som er dogmatisk begrunnet. Autoritære mennesker som ikke er dogmatiske går det tross alt an til å gå i dialog med. De kan være noen sta jævler, men man kan i alle fall forsøke å flytte stein med å bygge på beviser, se hvordan ting er. Men en dogmatisk figur kan du ikke rokke, for det ligger i dogmens natur at den er ufeilbarlig – særlig blant de religiøse.

- Jeg tror det kanskje er en av våre største utfordringer, og jeg mener at musikk bør være med å utfordre det. Vi klarte det på 80-tallet, da var hele kristen-Norge mot oss. Check.

- Var det fordi noen i miljøet brente ned kirkene?

- Nei, det kom mye seinere. Det var mer at vi leverte et uttrykk som folk ikke ville ha, vi snudde korset opp ned. Kort tid etter dette her sitter det prester på norsk TV - på «kringkastningen» - som sier at satanister spiser spedbarn. Det blir avisoppslag og stor debatt.

Spising av spebarn var aldri noen realitet.

- Så kan man diskutere om provokasjonen er en bra ting å gjøre eller ikke. Men den andre delen av sortmetallen som er helt sann, er den dystrere delen av livets tilværelse, dette tungsinnet. Tungsinnet har i alle fall jeg og jeg besøker det innimellom, og jeg tror alle mennesker gjør det. Det å sette fokus på det, å bygge på det og snakke om det, det har sortmetallen gjort – og det skal vi fortsette å gjøre, fordi det er en del av mennesket natur. Og så feirer vi litt det som er mørkt og kaldt og litt nordisk. Det feies også litt inn i dette uttrykket. Det er mange uttrykk og mange lag i sortmetallen.

- Det siste har blitt mye viktigere for sortmetallen enn det første. Men det første er mer tabloidvennelig, så da norske aviser tok av på starten av 90-tallet, spesielt i forbindelse med at Øystein ble drept, så ble det veldig fokus på disse tingene. Kripos hadde en egen satanistgruppe som innkalte oss til avhør, men det er storm i et vannglass av dimensjoner.

Hadde startet et annet liv

Alt det mest kontroversielle med Mayhem skjedde etter at Kjetil trakk seg ut av bandet i 1987. Han holdt fortsatt kontakt med Øystein, men hadde startet på sin egen karriere på en smalere sti.

Det var nå slutten av 80-tallet og økonomien i Norge var i ferd med å få seg en virkelig knekk.

- Jeg var skolelei, så jeg søkte meg til steder som hadde en eller annen form for utdanning. Jeg endte opp, av alle steder, i finanssektoren. Som saksbehandler i et forsikringsselskap.

- Fra bloddrikking på scenen til saksbehandler ...

- Det er ikke noen konflikt mellom de to tingene. Det som er viktig er at den delen av meg som lager musikk er 100 prosent meg, men samtidig er jeg flink på andre ting også. Jeg hadde lyst til å jobbe med den delen av meg selv, som går på å utvikle og bygge nye ting.

Kjetil oppdaget etter hvert at han hadde talent for utvikling og ledelse.

Startet nesten YouTube

I årene som kom jobbet Kjetil i en lang rekke suksesselskaper, og brukte mye tid på å hjelpe forskjellige større selskaper med internettsatsingen.

I 1999 traff han på en person som skulle bety mye for fremtiden.

- Jeg var leid ut til Telenor hvor jeg traff på Rafiq Charania. Han var involvert i en underleverandør for videoinnhold, og jeg skulle drive bredbådsportalsatsingen til Telenor den gangen de skulle rulle ut ADSL. De trengte noe businessmessig på toppen, og er det noe jeg kan, så er det hvordan man skal bygge business på nye muligheter på nett.

- Vi jobbet med å bygge opp en portal, og Virtual Guarden lagde en jævla kul merkevarestrategi. De kom opp med et fantastisk konsept der de mente at dette med selvpublisering av video kanskje kunne være en greie. Og så tenkte de at navigasjon ala undergrunnensbanen, med «tube» med veier og ganger, var en kul greie – så de tenkte SuperTube.

- Telenor syntes SuperTube var helt tåpelig, og mente en ikke kunne bruke «Tube» som et navn – og de syntes det var helt latterlig å åpne for at folk skulle publisere sine egne videoer. Dette var i 2000 , og vi vet jo alle hva som har skjedd etter det. Jeg har alltid ledd av det i ettertid. Så det ble «iCanal» og alt det vi jobbet med ble forkastet.

Over til Blogg

Kjetil fortsatte å jobbe med internett og forretningsmodeller, og bidro med hjelp og råd når gutta bak blogg.no stod ved veiskiller.

- Men i 2010 begynte Rafiq å snakke om at dette var blitt gigantisk, og at han ønsket å dra det videre. I 2011 spurte de meg konkret om jeg ville komme over, for da kunne de faktisk betale lønn – det var en enkel avgjørelse.

Den gangen hadde Kjetil en god jobb i McCann.

- Utgangspunktet var å ta blogg.no fra et sted som stort sett tjente penger på bannerannonser, til å bli en modell som hadde mange flere strategiske partnere og bygge bredt på inntjeningen.

- På det meste var vi oppe i rundt 70.000 bilder i døgnet, 40.000 innlegg – helt spinnville tall. Men det var før Facebook og Instagram. Denne revolusjonen var på vei, og jeg hadde brukt mye tid på å prøve å forstå det man da kalte Web 2.0. Jeg ønsket å få blogg.no til å bli en mer forretningsmessig stabil bloggplatform, for vi så at det kom andre inn på banen.

Kort tid etter at Kjetil begynte i selskapet, fant gründerne ut at de ønsket å selge. Det ble til slutt Nettavisen som kjøpte selskapet.

Overrasket over moralistiske angrep

Det er ikke lenger så mye som irriterer 48-åringen, men én ting er holdningen til bloggere.

- Jeg har alltid vært opptatt av fri ytring, og jeg synes det er oppsiktsvekkende å se hvor mange etablerte samfunnsdebatanter og aktører som nærmest ønsker seg sensur.  Jeg er overrasket over at presse- og mediefolk nærmest krever at de skal kunne gå inn og diktere hva en blogger kan ytre fritt på sin blogg.

- Folk tar til stadighet kontakt med blogg.no og krever at ting skal bli fjernet, mens vi hele tiden må henvise til at det er fri ytring i Norge. Hvis du mener at borettslaget ditt er ledet av noen tullinger, så er det lov å si det i det offentlige rom – selv om det er en dum ting å si, så er det lov.

Kjetil lar seg overraske når pressefolk og journalister sier at det ikke bør være lov å nevne vekten sin, eller hva man spiser til frokost, fordi det nærmest er umoralsk å skrive.

- Da må vi gå ut i den offentlige debatten og forsvare bloggere. Vi må si at vi ikke kan innføre regler som sier at bloggere har spesielle begrensninger som et moralistisk politi skal passe på. Jeg er overrasket over at det er så mange mennesker som ikke klarer å se grunnleggende prinsipper knyttet til ytringsfrihetenes rammer, og det har overrasket meg siden vi startet opp i 2005.

- Det å undertrykke publiserte meninger, det å undertrykke kunst, det å undertrykke journalistikk, det å undertrykke uttrykk, er mer på å dekke over – eller skape grobunn – for bevegelser vi egentlig ikke ønsker oss. Jeg har også ting som jeg synes er i grenseland for hva som er behagelig, men da må jeg stille meg spørsmålet: Er det ikke bedre at de snakker om det åpent, fremfor at den typen dialog og meninger gjemmes bort og bare finnes på bakrom der det ikke er mulig å møte argumentene?

- 40-åringer som angriper 15-åringer

Han lar seg også irritere over angrepene på bloggere.

- Det som ikke overrasker meg, men som irriterer meg, er maktbruken noen bruker i retorikken sin, der man kaller jenter som blogger for rosabloggere, noe useriøst. Men jeg blir ikke veldig imponert over at en mann i 40-årene legger ut sin faglige tyngde og angriper en 15 år gammel jente fordi hun skriver noe som 40-åringen mener ikke er aktverdig nok.

- Er bloggere undervurdert?

- Ja, jeg tror hele selvpublisisitverdenen er undervurdert, og jeg tror det blir mye mer av det fremover. Vi kommer til å se langt mer publisering fra både proffe, semi-proffe og amatører enn det vi har i dag. Det er faktisk en revolusjon som har skjedd som få tenker over. De som var voksne på 90-tallet kan relatere seg til at dette har skjedd, og så kan man diskutere om det er en god ting eller ikke, men det har vært en stor forandring. Og vi har bare sett starten på det, selv om det kanskje høres ut som en floskel.

Nettopp derfor er han i ferd med å lansere mulighet for publisering av podcast og en helt ny, moderne videoløsning i blogg.no i nærmeste fremtid.

Tilbake i musikksøkelyset

Men selv om Kjetil Manheim nå i stor grad jobber med blogg, er han i ferd med å reintrodusere seg i musikkverdenen.

- Jeg kom til et punkt hvor jeg kjente på at jeg ville skape noe igjen. Jeg kjente på det da jeg ble introdusert for «støy». Jeg ble mer involvert, og spilte noen konserter, samarbeidsprosjekter, kunstinstallasjoner på blant annet Festspillene i Bergen, konsert på Blå, jobbet med blant andre Marhaug og Maranata - og fikk kombinert dette med å være småbarnsfar.

- Jeg begynte også å spille i et band som het Big Robot, og det var ganske morsomt.

- Og så tok Anders Odden, som er grunnleggeren av Cadaver og spiller bass i Satyricon, kontakt med meg. Han spurte om hva jeg tenkte om at vi satt sammen et band, kanskje han og meg og Billy (første vokalist i Mayhem) og René (tidligere bassist i Cadaver). Hadde det vært en idé? Og «hvorfor ikke» svarte jeg da.

Resultatet ble et superband av gamle black metal-storheter.

- Tanken bak det var at noen der ute hadde lyst til å se et slikt band – som spilte mye av «det gamle». Jeg var veldig klar på at jeg ikke ville ha et coverband fra gamle dager, det er ikke noe moro - vi måtte lage noe nytt. Vi møttes i studio for å teste, og så var det moro. Vi begynte å teste ut litt nye ting og fant tonen. Fikk den «feelingen» tilbake.

- Det ble til at vi dannet bandet Order. Vi skal ikke være noen «ny vin», for det er vi ikke, vi er gamlekara som kommer fra fortiden. Men vi lager ny musikk. Det er moro, og vi har fått veldig bra tilbakemeldinger på det vi gjør – og det skyver oss fremover.

Og selv om en nå er «gamlekara», er uttrykket fortsatt ganske aggressivt - selv om noe er tonet ned.

- Vi viser frem den mørkere siden av oss, men omgivelsene er kanskje litt mer vant til uttrykkene. Vi har ikke forandret oss så mye. Bandet har ikke noen ansiktsmaling, men det er fordi dette bandet er mye mer «gamlekara» som kommer og leverer fordi vi har mer å gi. Det blir for dumt om vi kommer og later som vi er 16-17 år. Men uttrykket er der, og tekstene på låtene er ganske klare adresseringer til autoritære regimer og ikke minst religiøse ledere.

Men igjen traff tragedien, da René døde av kreft for et par år siden.

- Vi har gitt ut en demo, og den gjorde vi på gamlemåten. Vi produserte en kassett og distribuerte slik vi gjorde før – litt fordi René døde. Vi tenkte at vi kunne gi ut noe av det materialet som han er med på. Ingenting av det ble laget tanke på utgivelse, så det er tydelig råmateriale, derfor er formatet demo. Og så spilte vi inn fire nye låter rått og ga det ut med René på coveret, tribute og begrenset opplag og hele det greiene der; og det distribueres jo globalt og folk er kjempehappy.

- Nå har vi signert med plateselskapet Listenable Record og planlegger å gi ut en full skive neste år. Vi går i studio rundt januar, og da kommer det bare nye låter.

- Dagens metal er monoton

Halve poenget med bandet later til å være å trekke black metal litt tilbake til sine røtter. Musikken har ofte vært preget av fravær av bass og veldig høyt tempo på bekostning av innhold. I Order ønsker de å skape mer «luft» i musikken.

- Jeg synes metallscenen er blitt ganske monoton, særlig hvis du ser på det som er nypublisert ute på Spotify. Mye er ganske likt. Jeg synes at den delen som gir «feelingen», den «grooven», er borte. En vil jo headbange! Det er tilbakemeldingene vi får på Order, er at vi bringer litt av det tilbake.

Bandet har ikke som mål å bare spille musikk på 200 BPM, med fullstendig fokus på gitar og skarptromme. Bassen en mer fremtredende, og tempoet er lavere. Det er seigere. Du skal kaste på hodet med beaten.

- Det passer min trommestil, den er ikke teknisk-teknisk-teknisk, det har den aldri vært. For meg handler det ikke om en konkurranse i ferdigheter, men noe man gjør og skaper. Musikk trenger ikke være kompleks for at jeg skal like den, den kan gjerne være super enkel.

Misliker flinkiser

- Mener du at de nye bandene har blitt flinkiser?

- Ja, jeg synes det er mye flinkisband der ute, som er mer opptatt av å lage komplisert musikk, enn å levere ny musikk. Det gjelder alle sjangere egentlig. Hvis du hører på musikk, uansett sjanger, fra 70-tallet, så har du bevegelse i tempo, i lydbilde – det er bevegelse over alt. Det er ikke tunet vokal. Du hører det er forskjeller fra låt til låt, og de spiller på hele spekteret. Musikkindustrien har komprimert det til å ligge på ett nivå og tuner alt sammen. Da blir det kjedelig, rett og slett, synes jeg. Jeg håper at Order leverer metallverdenene litt andre ting, at vi kan være et av bandene som gjør det.

- Vi har kjørt noen småkonserter, og Inferno som var den første store konserten. Og så hadde vi en kosert på Blå, og det blir en konsert i Trondheim før jul – og så får vi se hvordan det blir neste år.

Og ringen er nå sluttet, for nå skal bandet «celebrate pure fucking armageddon». Akurat som Mayhems start tidlig på 80-tallet.

Få med deg Det store intervjuet med Hege Storhaug: - Det er helt psycho, og jeg blir så fortvilet