Per heimli om ari behn
I de siste årene av Behns liv var det vanskelig for Per Heimly å kjenne igjen bestevennen
– Selv om man har det jævlig, kommer det alltid bedre tider. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få ham til å holde ut, sier Per Heimly. To dager før han døde, ga Ari Behn fotografen beskjed om å skrive boken om hans liv.
– Da jeg skrev boka ferdig, vurderte jeg nesten å gå til psykolog. Det var så tungt materiale, og jeg møtte meg selv i døren. Jeg var nesten på galskapens rand. Samtidig var det også fint å leve så tett på Ari i den perioden. Jeg fikk på en måte halvannet år til med ham. Den store smellen kom da jeg avsluttet prosessen, sier Per Heimly (49).
Det som først startet som en fotobok, endte opp med å bli en morsom, romantisk og brutal historie som inneholder alt, i følge forfatteren og fotografen.
Les også: Maja var høygravid da hun fikk hjerneblødning
– Det er som et eventyr, og livet til Ari var jo et eventyr. Det er jo egentlig helt vilt. Det er ingen som har vunnet prinsessen og halve kongeriket, for så å miste det igjen, reflekterer Heimly.
Boka om Ari ble et kunstverk
– Jeg ville at «Blodsbror» skulle være et kunstverk, ikke en bok egentlig. Den er helt unik siden jeg har så mange bilder av Ari. Og den er utleverende, helt i Aris ånd. Det har også gjort den vanskelig å gi ut, for jeg vet jeg stikker hodet mitt frem for hugg. Samtidig var det den eneste måten å gjøre det på, å være helt brutalt ærlig, sier Per Heimly.
I høst kom boken om det unike vennskapet mellom to sultne kunstnere, fotografen Per og forfatteren og billedkunstneren Ari. Tospannet «Ari og Per» ble et kjent begrep både i mediene og i TV-serien som de vant «Gullruten» for i 2011.
I biografien «Blodsbror» følger vi bestekameratenes opp- og nedturer gjennom et kvart århundre. Uvennskap og tette bånd. Latter og tårer mellom «brobyggeren Ari og brobrenneren Per» frem til forfatterens tragiske død første juledag 2019.
Som så mye av det Per har tatt seg til i offentligheten, er boken blitt både hyllet og utskjelt av anmelderne. Terningkast 2-slaktet han fikk av en avis, ble like godt tatovert på Pers rumpe som en «hommage» til Ari, som tatoverte terningkast 6 for sin bokdebut i 1999.
Heimly innrømmer imidlertid at det halvannet året det tok å skrive boken «har vært en jævlig prosess». Men midt i sin egen verste sorg kunne han ikke la være å ferdigstille den når Ari selv flere ganger hadde bedt ham skrive boken om hans liv. Senest to dager før han tok sitt eget liv.
Per og Ari - kjærlighet ved første blikk
Fotografens første møte med Ari i 1995 beskriver han som «kjærlighet ved første blikk». Per var en del av kunstnerfellesskapet «Den nye vinen», og en i gjengen mente han måtte møte denne unge forfatterspiren fra Moss.
Selv hadde Per flyttet fra den lille bygda Snubba i Nordland til hovedstaden i 1989 med store drømmer om å slå gjennom som fotograf. Ari ble raskt «the missing link» i kunstnergjengen.
– Da jeg ble kjent med Ari på 1990-tallet, var jeg på mitt hippeste som fotograf. Jeg var den eneste i gjengen som tjente penger, som jeg gladelig spanderte på alle mine venner i stedet for å betale skatt. Der og da føltes det som en lur investering – som viste seg ikke å være så lur. Jeg sliter fortsatt med skattegjeld fra den tiden.
Les også: Guri Schanke er 60 år og singel, hun tenker ikke på å finne kjærligheten igjen
– Gjennom boken har jeg sett meg selv utenfra, og sett alle tabbene jeg har gjort i livet. Jeg synes synd på unge Per som var så entusiastisk, men som bare møtte motstand hele tiden. Ari og jeg delte et internasjonalt verdensbilde, vi ville erobre verden på hver vår måte. «Den nye vinen» var en fin gjeng med unge gutter med store drømmer. Nå har vi bare store drømmer igjen, sier Per selvironisk.
Fra utkastelse til portrett på veggen
Vi møter Per Heimly til intervju på Theatercaféen, samme sted som Ari og kunstnergjengen ble kastet ut og bannlyst fra på livstid etter å ha avbrutt fiffens måltid med ropet «Vi er den nye vinen – den nye vinen skal sprenge flaskene».
I 2016 var Per til stede da Behn ble hedret med portrett på restaurantveggen i godt selskap med blant andre André Bjerke, Wenche Foss og Erik Bye.
– Jeg var dessverre ikke her da de ble kastet ut, og det irriterer meg litt. Dette skjedde før Ari hadde gitt ut bok, og vi kunne ikke være her på mange år etter det. Men den livstidsdommen gikk relativt fort over. At han nå henger på veggen, synes jeg er på sin plass. Da vi avduket portrettet, var det bare fem gjenlevende personer som hang her. Men nå er også Ari borte, sier Per og snur seg mot portrettet av sin beste venn.
– Kunne du forestilt deg hvor stor Ari kom til å bli?
– Det kom ikke som noe sjokk akkurat. Ari hadde noe rojalt over seg, nesten mer enn kongefamilien selv. De kongelige er jo opptatt av ikke å virke jålete, mens Ari gled lett inn i den rollen. Overgangen etter skilsmissen ble veldig tung for ham, og det slet han med. Det å skille seg fra en prinsesse er ikke vanlig.
– Hva ønsker du at folk skal vite om Ari gjennom boken?
– At Ari var et sammensatt menneske. Han var både en offentlig og en privat person. Jeg vil at man skal få et mye mer nyansert bilde av hvem han egentlig var, så dette er en gløtt bak fasaden. Boken er veldig utleverende både om meg og Ari, men jeg ville ha frem dynamikken vår også. Det er ikke bare en bok om Ari, men også om meg. Det er en bok om et vennskap, og den fortvilte situasjonen det er å se sin beste venn miste grepet.
Maud Angelica: – Det er så fint å være glad igjen
Måttte fortelle det negative også
Heimli mener han ikke kunne gi ut en bok som bare skrøt av hvor fantastisk Ari var.
– Jeg måtte også få frem kompleksiteten, fordi det var noe Ari ba meg gjøre. Men hvis man leser romanen hans «Inferno», er den sykt utleverende. Jeg har ikke orket å lese hele boken, den er for «heavy», innrømmer Per.
I de siste årene av Behns liv var det vanskelig for Heimly å kjenne igjen bestevennen. Forfatteren gikk fra å være en sosial, energisk og glad person til å bli en eremitt liggende på sofaen med både fysiske og psykiske plager.
Nærmest daglig ringte han Per, og de kunne sitte i telefonen i flere timer. De trengte ikke nødvendigvis å snakke sammen, men forfatteren ville bare vite at han var der.
– Vi var fullstendig ærlige med hverandre. Vi prøvde å hjelpe hverandre med å stake ut kursen videre. Hvis jeg tabbet meg ut, måtte jeg få råd av Ari. Det var et evig samspill, men på slutten var det jævlig tungt. Han mistet helt retningen. Jeg ble en evig masekråke. Jeg ba ham holde ut, gå tur, ta badstue, og lovet ham at det kom til å bli bedre. Men de siste årene overtenkte han alt, gikk gjennom livet sitt i detalj. «Hvor var det det gikk galt?» Det er jo ikke sunt å holde på sånn, reflekterer han.
– Selv har jeg verdensmesterskap i å drite meg ut, og skulle jeg begynt å angre på alt det dumme, hadde jeg ikke gjort annet. Men det er veldig vanskelig å snakke med folk som er deprimerte, for man blir veldig selvsentrert. Vi har alle sånne dager – jeg også, men man kan ikke la håpløsheten ta overhånd.
Les også: Anne Margrethe skulle bare flytte bilen. Den kvelden endret livet hennes for alltid
Prøvde å ringe Ari av gammel vane
Fortsatt er det vanskelig for Per å innse at Ari er borte. I tiden etter dødsfallet kom han rett til forfatterens svarer når han forsøkte å ringe av gammel vane.
Da Heimly nylig forsøkte å ringe Ari igjen, ble det svart i den andre enden. «Er du ikke død likevel? Var det bare en spøk?», var det første han tenkte. Men det skulle vise seg at forfatterens gamle nummer nå er overtatt av noen andre.
– Det er snart gått to år, og det er først nå man begynner å kjenne på tomrommet etter ham. Livet går jo videre, og det er nesten litt irriterende. Norge er blitt fattigere uten Ari, vi har mistet noe helt unikt, noe som vi aldri får igjen. Selv har jeg mistet hjørnesteinen i livet mitt. Vi var som et ektepar, uten elskovsbiten, med alle våre krangler og problemer. Livet mitt er blitt fattigere og tommere. Jeg har mistet min sparringpartner, og det merker jeg hver dag.
– Og så blir jeg litt irritert, for Ari hadde så mye mer å komme med. Han levde og åndet for kunsten og hadde enorm suksess som billedkunstner. Men det var ikke nok til å holde på ham. Selv om man har det jævlig, kommer det alltid bedre tider. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få ham til å holde ut, sier Per stille.
Fotografen innrømmer at han tidligere selv har vært så langt nede at han har vurdert å gjøre slutt på alt.
«Enten tar jeg livet mitt nå, eller så skal jeg leve brutalt ærlig resten av livet», tenkte han på sin egen 19-årsdag. Heldigvis valgte Per det siste.
Alltid åpen og ærlig
– Jeg bestemte meg for alltid å si akkurat hva jeg mener, så får det briste eller bære. Og den ærligheten er ikke oppskriften på å gjøre det bra i livet. Både jeg og Ari har vært store i kjeften. Oppskriften på å gjøre det bra i Norge er å være middelmådig. Smiske. Ikke stikke seg frem. Er du flink i noe, blir du fort en målskive, men er du ærlig og sier akkurat det du mener, går det ikke alltid så bra. Men jeg vil heller bygge opp livet mitt med slike byggesteiner.
– Føler du deg misforstått?
– Ikke misforstått, men stigmatisert på en måte. I mediene er jeg blitt veldig forenklet som en tegneseriefigur, men det kommer vel av at jeg stikker hodet frem. Ari og jeg brukte mediene bevisst i våre unge år for å bygge opp myten om oss selv. Da Ari ble sammen med Märtha, følte jeg at jeg mistet helt kontroll på min egen lek med mediene. Jeg ble vinklet som negativ, som en Judas. Det var ødeleggende for meg profesjonelt. I denne boken prøver jeg å tegne et annet bilde av meg selv med mine gode og dårlige sider.
I dag er Per glad for at han tok så mange bilder av Ari i de 25 årene de kjente hverandre. Og for at TV-serien «Ari og Per» er foreviget på tape.
– Når jeg ser på bildene og klippene, er han like levende som han alltid har vært.
Heimly synes det er fint om det kommer flere bøker, dokumentarer og filmer om Behn. Selv utelukker han ikke en bok til om bestevennen med flere upubliserte bilder når han har fått dødsfallet på enda mer avstand.
– Det vil holde hans liv og kunst i live om det kommer flere historier om Ari. Det var også hensikten med «Blodsbror», at leserne skal bli kjent med det varme og inkluderende mennesket han var. Dette er ikke bare en trist historie, den er også full av humor selv om den fikk en tragisk slutt. Jeg håper folk leser tekstene hans, og ser kunsten hans. Han var en utrolig dyktig ordsmed og billedkunstner, det er der hans arv ligger. Men Ari i seg selv er det største kunstverket, sier Per Heimly.a
