På vakt for Baltikum
Løytnant Silje Willassen, skjerpet og klar i Leopard 2-stridsvognen. Hun var én av 200 norske soldater på hardtrening i Litauen – og en del av NATOs tilstedeværelse som skal avskrekke aggressive russere.
SEPTEMBER 2017: Silje Willassen er troppssjef i en av stridsvognstroppene i kompanistridsgruppen fra Telemark bataljon som er sendt til Litauen. Der skal hun og hennes fire 60 tonn tunge Leopard 2-stridsvogner utgjøre et godt synlig signal mot nabolandet Russland som mange i Baltikum opplever som ubehagelig aggressivt.
– Oppdraget vårt er å være klare til kamp, sier løytnanten.
For bare få generasjoner siden var bildet nærmest utenkelig: Norske soldater på det som var sovjetisk jord, utstyrt med stridsvogner og skarp ammunisjon – under tysk ledelse.
På toppmøtet i Warszawa i juli 2016, ble det bestemt at NATO skulle øke tilstedeværelsen i Baltikum. De første avdelingene var på plass i februar.
Ukjent terreng
– Det har vært knallbra, sier sersjant Markus fra Bærum.
Han har nettopp kommet tilbake til basen i den gamle sovjetiske garnisonsbyen Rukla, etter en øvelse ute i litauisk terreng.
Vognkommandøren på en av stridsvognene i Willassens tropp forteller om frodig, tett vegetasjon, som plutselig avløses av store åpne områder med ruiner av gamle bondegårder og skuddfelt ut til 3000 meter.
– Skikkelig stridsvogn-terreng, gliser Markus.
– Det å øve så mye som vi gjør her, i helt ukjent terreng, er veldig verdifullt. På Rena og Setermoen blir vi ganske godt kjent med terrenget etter hvert. Når vi øver her, aner vi ikke hva som åpner seg rundt neste sving. Kartene er heller ikke helt oppdaterte, og disse utfordringene gjør det veldig spennende, forteller han.
Kompanistridsgruppen øver mye mer enn når den er hjemme i Norge.
– For å holde oss i tipp topp slag, sier Markus.
Han anslår at halvparten av tiden går med til trening og øvelser, resten til vedlikehold.
Må være forberedt
Rukla ligger noen mil nord for Litauens nest største by, Kaunas. Bare noen få mil vest for soldatene fra Telemark bataljon ligger den russiske enklaven Kaliningrad. Der har Russland mellom 100.000 og 200.000 soldater fast.
Noen få mil østover ligger Hviterussland. Samme dag som Vi Menn besøkte Rukla, avsluttet russiske og hviterussiske styrker øvelse Zapad 2017. Øvelsen foregikk i Hviterussland og i Kaliningrad.
– Vi fulgte svært godt med på hva som skjedde under denne øvelsen. De øvde med betydelige styrker bare et par kilometer fra grensen til Litauen. Scenarioet overlot ingenting til fantasien med tanke på hva de øvde på, sier oberst Mindaugas Steponavicius.
Han er sjef for den litauiske Iron Wolf-brigaden som har hovedkvarter i Rukla. Obersten sier at alle observasjoner og konklusjoner om øvelsen er gradert informasjon.
– Vi må ta hensyn til hva som har skjedd i Georgia og Ukraina, og være forberedt, sier obersten.
– Til en viss grad føler vi at Russland er en trussel.
Les også: Historiens første togranere
Vi må ta hensyn til hva som har skjedd i Georgia og Ukraina, og være forberedt.
Oberst Mindaugas Steponavicius, sjef for Iron Wolf-brigaden
Fjerner tvil
Kompanistridsgruppen fra Telemark bataljon står under kommando
av et tysk bataljonshovedkvarter. En stridsvogneskadron fra Tyskland og et mekanisert kompani fra Nederland er de to andre manøverenhetene.
I dag er dette to nasjoner den norske Hæren samarbeider mye med. I tillegg er det enheter fra Belgia og Luxembourg i styrken. Den litauiske obersten Steponavicius sier at utplasseringen av NATO-styrker til Baltikum er svært viktig.
– Hvis noen er i tvil om solidariteten i NATO, sender dette et signal til alle land om at man ikke er alene, sier han. Som medlem av klubben (NATO, red.anm.), vil vi løse alle problemer sammen, sier obersten.
NATO-avdelingene i Litauen inngår i Iron Wolf-brigaden, og står under kommando av oberst Steponavicius.
Strategisk kommunikasjon
Sjefen for den norske kompanistridsgruppen er rittmester Gunnar Børte fra Lunde i Telemark.
– I ytterste konsekvens skal vi bidra til forsvaret av Litauen sammen med blant andre tyske, nederlandske og litauiske enheter, forteller Børte på eskadronskontoret i den gamle sovjetiske garnisonsbyen.
– Dette er først og fremst en operasjon innen strategisk kommunikasjon, sier Børte.
– Jo flere allierte som er til stede her i Baltikum, desto raskere vil beslutningsprosessene i NATO gå dersom noe skulle skje her. Jeg er helt sikker på at alle, inkludert Russland, har analysert seg frem til det. På den måten er oppdraget av politisk art. Vår tilstedeværelse bidrar i seg selv til en krigsforebyggende terskel, forklarer han.
– I tillegg er dette en unik mulighet for at NATO-nasjoner som normalt samarbeider, kan øve sammen over lengre perioder. Da får man virkelig anledning til å rette på systemfeil, og samordne operasjonsprosedyrer og kommando- og kontrollsystemer. Da finner vi løsninger på utfordringer som er identifisert på korte øvelser. Dette er svært positivt for NATO som helhet, sier Børte.
Det tredje momentet som Børte trekker frem, er behovet for å berolige befolkningen i de baltiske landene.
– De er oppriktig bekymret over det de har sett Russland gjøre overfor land som Georgia og Ukraina, sier han.
Selvgående Gunnar Børte forteller at utplasseringen til Baltikum har gått helt smertefritt. Den strategiske forflytningen til Litauen står i sterk kontrast til den gangen Telemark bataljon dro til Kosovo på slutten av 90-tallet. Da lurte den britiske sjefen på om de hadde gått til fots fra Norge.
– Den norske kompanistridsgruppen er nesten selvforsynt og selvgående, fortsetter Børte.
– Det eneste vi trenger støtte til, er tungtransport for å flytte det tunge materiellet over lengre avstander.
I tillegg til to stridsvognstropper, har avdelingen også en mekanisert infanteritropp oppsatt på stormpanservogner av typen CV 90.
– For en eskadronssjef er denne jobben en drøm, sier han.
– Jeg har jo fått utdelt alle kortene, det vil si at jeg har alle de kapasitetene som kan inngå i en slik stridsgruppe. I tillegg er det en stor glede å lede en styrke bestående av dyktige og motiverte soldater, som løser alle oppdrag på en forbilledlig måte. Den mekaniserte kompanistridsgruppen har en komplett ingeniørtropp med broleggere og ingeniørpanservogner. Skarpskyttere, ildledere og en sanitetstropp med både hjelpeplass og evakueringskapasitet inngår også.
– Denne er satt opp på pansrede beltekjøretøyer av typen M113, og kan være med i fremste linje, tilføyer Børte.
Skarpe og skjerpet
For å rekognosere fra lufta, har avdelingen både lette droner av typen Raven og de ørsmå Black Hornet-dronene som er bare 10–12 centimeter store.
Børte har med en stridstrentropp som kan levere alle typer forsyninger og med bergingskapasitet og mekanikere til alle kjøretøytypene i stridsgruppen.
– Mekanikerne skrur på de forskjellige plattformene dag og natt for å holde styrken operativ, sier Børte.
Dette er et skarpt oppdrag som i ytterste konsekvens kan innebære høyintensive, konvensjonelle stridshandlinger. Beredskapsammunisjon og den øvrige logistikken for å gå i krig, er derfor på plass i Litauen.
Nordmennene jobber kontinuerlig med å videreutvikle planene for skarp innsats.
– Vi gjennomfører rekognosering og terrengstudier, og det blir trent på alle de defensive elementene i en forsvarsplan. Det vil si å sinke fienden, å holde terreng og å gjennomføre motangrep, forklarer han.
– Vi bruker tid på å forklare mannskapene hva de ytterste konsekvensene av oppdraget kan være, men egentlig er ikke dette så forskjellig fra beredskapsoppdraget vi har hjemme i Norge, sier Gunnar Børte.
Major Martijn Pothuizen fra Nederland er nestkommanderende i den multinasjonale bataljonen nordmennene er en del av. Han er imponert over den norske avdelingen.
– De er veldig profesjonelle, sier Pothuizen.
En knyttneve
– Jeg er spesielt imponert over den enkelte soldat, sier han, og peker på at mannskapene i den norske avdelingen holder et meget høyt nivå på individuell trening, operasjon av alle våpensystemene, samt opptreden og evne til å overleve på stridsfeltet. Slikt påvirker hvordan avdelingen opptrer som en helhet.
Majoren forklarer at eskadronen fra Telemark bataljon er en av knyttnevene i bataljonen sammen med den tyske stridsvognseskadronen. Et fransk kompani vil også bli plassert i Litauen. Før jul ble det norske bidraget erstattet av et kompani fra Kroatia.
Oppgave: Være klare
Når det gjelder øvelse Zapad, hadde NATO-soldatene is i magen.
– Vi fulgte med på aktiviteten, og that's it, sier Pothuizen.
– Russland og Hviterussland har rett til å øve sine avdelinger, og vi lå ikke i skyttergravene. Det var unødvendig å heve beredskapen. Den er høy nok som den er, avslutter major Pothuizen.
Vognkommandør Markus fra Bærum forteller om møtene med den litauiske sivilbefolkningen.
– Det er helt tydelig at de ønsker oss her. Når vi forflytter oss ut til øvingsområdene, vinker de fra bilene, og folk kommer løpende ut av butikker for å vinke. Det har også hendt at litauere har kommet med kaffe og kaker til oss under øvelsene, forteller han.
– Dette er et oppdrag som alle andre. Likevel er det spesielt, sier Silje Willassen.
– Det er ikke vår oppgave å regne på sannsynligheten for at det kommer til å bli en fullskala konflikt mellom Russland og NATO. Oppgaven vår er å være klare dersom det skulle bli nødvendig. Vi er forberedt på å bruke stridsvognene til å bidra i forsvaret av litauisk territorium.
Denne artikkelen ble først publisert i Vi Menn uke 43 2017. På vimennpluss.no finner du absolutt alt vi har gitt ut siden 1951 tilgjengelig i digitale, søkbare versjoner.