Ole Baldishol fra «Tropp 3»
Ole Baldishol: – De har allerede ringt
Odelsgutten Ole på Baldishol gård er blitt nasjonal yndling gjennom «Kompani Lauritzen: Tropp 3». I 2028 overtar han slektsgården, og innen da håper han at han har fått en snill kjæreste.
Den lave vintersolen får det til å skinne og glitre på Mjøsa. På en bakketopp med utsikt over alt det vakre en solskinnsdag kan bringe i et kulturlandskap, ligger Baldishol gård og nærmest troner. Far og sønn, begge med navnet Ole, smiler da vi kommenterer hvor ubeskrivelig flott det er.
– På travle hverdager er det fort gjort å glemme hvor heldige vi er, så det er godt å bli minnet om det, sier de unisont.
Ole Baldishol, 25 unge år. En helt, vanlig mann fra Bygde-Norge. En fyr, som ikke snakker om følelser, og som er mest opptatt av å arbeide og stå på. Bruker ikke store ord og sier ting som de er.
Han er blitt hyllet som en folkehelt etter å ha deltatt i «Kompani Lauritzen: Tropp 3» på TV 2. Sannsynligvis fordi han viser seg som den han er. Å late som ligger ikke for han.
– Psykologen, som snakket med alle som skulle delta i «Tropp 3» sa til meg at jeg var følelsesløs. Jeg er nok en person, som viser følelser gjennom å gjøre praktiske ting. Og så har jeg jo vokst opp på en gård med dyr, der du lærer deg å håndtere liv og død, sier han med et smil om munnen.
De aller fleste av oss har hørt om Per på Bufast, hovedpersonen i Tarjei Vesaas› roman «Det store spelet». Ti år gammel får han vite av faren at han som eldste sønn en dag skal arve småbruket. «Du skal bu på Bufast all din dag», sier faren. Ordene gjør et voldsomt inntrykk på sønnen, som har drømt om å reise ut i verden.
Da Ole var ti år, visste også han at han var odelsgutt og at han en dag skulle overta Baldishol gård, men i motsetning til romanfiguren har han likt tanken i alle år siden.
– Helt fra jeg var liten gutt har jeg vært mest glad i å være her og arbeide. Jeg har ikke drømt om å reise mye og liker egentlig ikke å være borte herfra lenger enn en helg om gangen, sier han ærlig.
Trygg barndom
Han ble født 12. oktober 1999 og fra han lærte å gå, var han i hælene på far Ole Simen. De kjørte traktor og snakket med alle arbeiderne, som kom til gården for å plukke bringebær eller ta opp blomkål. Lille Ole var som barn flest og snakket med alle.
– Det var en bekymringsfri tilværelse. Da jeg begynte på skolen, tok jeg skolebuss. Lek og moro skjedde i bussen og på skolen, og i en periode bygde jeg og kompisene mine trehytter. Men fra tidlig av, ville jeg helst jobbe, oppsummerer den nye medieyndlingen.
Han var innom fotball, men syntes det ble for mye «flyging», så det sluttet han med. I seks år spilte han kornett og baryton i skolekorpset, men han sluttet da de andre barna ga seg. Siden da har han vært bygdas faste trommeslager hver 17. mai.
– I oppveksten fikk jeg prøve mye forskjellig. Jeg fikk utforske ting selv, klatre i trær og falle ned. En slik oppvekst håper jeg at jeg vil kunne gi til egne barn om de en gang kommer, sier han, og ser på faren.
Faren sier at det aldri ble noe ungdomsopprør på sønnen. Fra dag en var han enkel å ha med å gjøre. Da han ble ungdom, gikk han på en og annen fest, men aller helst var han hjemme. Hard jobbing med påfølgende avslapning har fylt dagene.
– Jeg er nok en introvert fyr, som ikke trenger at det skjer så mye i samspill med andre. Søsteren min, som er fem år yngre enn meg, mente at jeg trengte å ha det mer sosialt med folk jeg ikke kjente fra før. Det var hun, som syntes at jeg skulle melde meg på «Kompani Lauritzen». Og det er jeg glad for nå, sier Ole.
Les også: «Tropp 3»-Martin: – Jeg var sint og skrek til dataspillene
Utdannet agronom
Han er utdannet agronom og har de siste årene jobbet som hardtarbeidende snekker. Like ved Mjøsas bredd, noen hundre meter fra hovedhuset på gården, ligger et nydelig hus og er et bilde på akkurat det. Det er blitt familiens kortreiste hyttedrøm, som Ole og kolleger har bygd.
– Jeg bor her på gården med far, og vi driver sammen. Fra 2028 er det meningen at jeg skal overta hele driften. Før det, ønsker jeg å gjøre litt andre ting, for når det skjer, blir det vanskelig å komme seg bort. Da går det gjerne en generasjon før du kan frigjøre deg fra daglige gjøremål, forklarer han.
Allerede da han søkte om å få bli med i «Tropp 3», var han langt utenfor komfortsonen. Han, den litt sjenerte og sosialt forsiktige, måtte ta skikkelig sats.
– Jeg sendte søknaden en kveld og fikk respons allerede dagen etter. Siden da har det gått slag i slag. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at alt som har skjedd, skulle skje. Nå er jeg så til de grader utenfor komfortsonen at jeg gir blanke og lar det stå til, sier han og ler.
Far Ole Simen konstaterer at sønnen er blitt en friere og mer snakkesalig utgave av seg selv det siste halvåret, og han synes det er morsomt og overraskende å se. Både far og sønn er glad søsteren ga broren et lite spark bak.
– Før jeg dro på opptak, hadde jeg et par dager, da jeg gruet meg litt. Hvordan ville det bli å samarbeide med folk jeg ikke kjente fra før? Og hva med været? Jeg blir fort værsyk, blir daff i dårlig vær. Ofte ved værskifte kan jeg kjenne det i kroppen. Dessuten har jeg alltid vært redd for høyder. Som person vurderer jeg i stor grad risikoer, oppsummerer 25-åringen.
– Ole får høydeskrekk bare han går med tresko, skyter faren inn og ler.
Les også: «Tropp 3»-Philip: – Det er et spesielt liv, men det er helt greit
Deltok i «Tropp 3»
Fra barnsben har menig Baldishol vært sjenert. Ofte ute blant folk har han holdt litt igjen. Han innrømmer at det har slått uheldig ut i forhold til jenter og potensielle kjærester.
– Jeg har ikke vært veldig på jakt etter en kjæreste, men på sikt håper jeg jo å få ei, sier han.
– Hvilke kvaliteter ser du etter?
– Hun bør være positiv, mer utadvendt enn meg, være glad i å jobbe og skjønne verdien av penger. Sprek, søt, hjemmekjær, ikke redd for å spa møkk eller få seg en trøkk, glad i å bære ved. Listen er ikke lenger!
Inne rundt det store kjøkkenbordet smiler far og sønn stadig i vår samtale om livet, gården og kjærligheten.
Ole, som ser på seg selv som ryddig, setter på kaffen og dekker på. Når det nærmer seg tomt i koppene, etterfyller han. Med andre ord er han en omtenksom og oppmerksom vert.
– Som et resultat av alt jeg har stått i, er jeg nok blitt mer frempå og utadvendt. Det viktigste jeg lærte i «Tropp 3», er at vi mennesker kan se forskjellige ut, men at vi inni oss er likere enn vi tror, reflekterer han.
Selv om han er med i Røde Kors Hjelpekorps, ser han ikke på seg selv som en utpreget omsorgsperson, og når vi spør om han er flink til å vise kjærlighet, er svaret kontant nei.
– Jeg har ikke vokst opp i et hjem der vi har snakket mye om følelser. Dette har ikke vært et klemmehjem, og derfor er jeg ikke en som spontant gir klemmer. Da kameraten min og jeg var på premierefest, ville noen klemme oss, men for både han og meg var det unaturlig. Det er nok slik rundt her.
Vi spør om han ikke bør jobbe mer med den klemmingen hvis han får kjæreste. Og han ler og sier at han sikkert bør det.
Les også: (+) Dag Otto og Ellen har holdt sammen i over 40 år: – Vi har vokst litt sammen
Baldishol gård
Fra å være en få visste hvem var, er han blitt en kar «alle» snakker om. Han har sunget inn julelåten «Alt je› ønsker me» og blitt artist, er ettertraktet intervjuobjekt og blir spurt om å fronte alle slags saker. Og, ikke minst «hagler» det inn med meldinger fra jenter, som ønsker å møte han.
– Jeg har ikke hatt tid til å svare alle, men kanskje etter hvert vil jeg møte noen, sier han og smiler skjelmsk.
Han har alltid likt å synge. Med musikk på øret, gitt gjennom store, gule og karslige øreklokker, hender det til stadighet at han traller og nynner mens han jobber.
For å få billetten som troppedeltager må du ha noen utfordringer du vil utfordre. Samspill med fremmede var hva Ole trengte. Når det gjelder motgang i livet, er han ikke typen, som bærer tunge ting med seg, og derfor snakker han ikke mye om dem, heller.
– Jeg har aldri hatt kjærlighetssorg. Men jeg syntes det var tøft da foreldrene mine skilte seg. Jeg var 14–15 år gammel da det skjedde, sier han.
Han nikker da vi hinter frempå om at Baldishol gård roper om å bli bebodd av en familie med barn.
– Jeg ønsker meg unger, gjerne flere, og målet må være å gi dem en god, gammeldags oppvekst på en gård. Jeg synes det er viktig at barn får prøve ut ting på egen hånd.
– Du bør kanskje melde deg på «Jakten på kjærligheten»?
– De har allerede ringt, men jeg synes det blir litt tidlig. Det haster ikke så veldig, for det er mye jeg vil ha gjort først.
Ole ler. Og vi får vite hva han har svart ivrige beilere: «Vi kan ta det til våren, da har jeg bedre tid».
