Norsk «snipergranat» treffer innenfor 30 meter fra 40 km unna

Feltartilleriet har tradisjonelt blitt kalt hærens storslegge med evnen til å hamre løs på en fiende på drøyt to mils avstand. Nyere artillerikanoner med lengre løp har gjort det mulig å skyte på avstander over 40 kilometer.

I tillegg til å dekke et område som er 75 prosent større, vil den økte avstanden til kampområdet også bety bedre sikkerhet for egne styrker som skal bemanne skytset og sørge for forsyninger.

Å få en artillerigranat til å fly fire mil og få den til å treffe det man sikter på, er en stor utfordring. En løsning kan være å utstyre granatene med styrefinner og GPS- eller laserstyring. Det gir meterpresisjon, men gjør hver granat så dyr at det begrenser antallet en hær har råd til å kjøpe inn.

Nammo på Raufoss har derfor i samarbeid med Forsvarsmateriell startet utviklingen av 155mm IM HE-ER-granaten. Istedenfor å bruke styresystemer, har de brukt erfaringene fra produksjonen av sniperammunisjon og rakettmotorer til å lage en 44 kilos sniperkule.

Granatene som hittil er blitt brukt av det norske feltartilleriet, er basert på den amerikanskutviklede M107-granaten som har vært i bruk i nesten 60 år.

Når den blir skutt fra maksimal avstand på drøyt 20 kilometer, har den en treffmargin på over 100 meter. Med den nye 155mm-sprenggranaten, som kan brukes av neste generasjon feltartilleri i Forsvaret, synker feilmarginen ifølge Nammo til under halvparten på samme avstand.

Ifølge forsvarsekspertene i Janes.com skal treffsikkerheten være helt ned mot 30 meter. Granatprosjektilet har fått en rekkevidde på over 40 km.

Det tilsvarer presisjonen som skal til for å kaste en basketball opp i kurven fra drøyt 300 meters hold. Og treffe hver gang man kaster.

Da granatene ble testavfyrt på maks rekkevidde sommeren 2016, måtte deler av luftrommet over Sør-Sverige stenges der testene ble utført. Årsaken var at granatene gikk helt opp i 16.000 meters høyde på vei ut til målet. Til sammenligning er maksimal høyde for et passasjerfly 12.000 meter.

På slike høyder tilbringer granaten opptil et par minutter, og måten den oppfører seg på under flukten er kritisk for presisjonen.

Rakettmotor

I det gamle presseverket fra 1917, på det som tidligere het Raufoss ammunisjonsfabrikk, blir en stålbolt varmet opp i smelteovnen. Når den har nådd 1400 grader, bruker produksjonstekniker Tom Henrik Haugom en fjernstyrt robotarm til å løfte det rødglødende emnet fra smelteovnen over i pressen.

Et gnistregn markerer at den gjør sitt før stålsylinderen, som nå har fått en gjenkjennelig granatfasong, blir satt til kjøling.

Når temperaturen har sunket til 900 grader, blir granathylsen senket ned i et kar med kjøleveske for at stålet skal bli sprøere slik at den skal fragmentere ved treff og gi best splinteffekt i målet.

I prinsippet er ikke prosessen med å fremstille artillerigranater så veldig forandret de siste 100 årene. Og hvor komplisert kan det være å støpe en metallsylinder og fylle den med sprengstoff?

Utfordringen ligger i detaljene når man skal gi den groveste ammunisjonen sniperegenskaper, forklarer Thomas Danbolt, programsjef for grovkaliber hos Nammo på Raufoss.

– Selv en presis artillerikanon treffer ikke der man vil dersom ikke hver granat oppfører seg nøyaktig likt i prosjektilbanen. Her er vektvariasjonen kritisk, vi snakker om en feilmargin innenfor 200 gram.

– Hadde den ligget på rundt en kilo som tidligere, ville det betydd innbyrdes treffvariasjoner på flere hundre meter på de lengste holdene, forteller han.

Det nye prosjektilet har fått mer strømlinjeformet fasong enn før for å minske luftmotstanden. Nammo har benyttet erfaringene fra Lapua Magnum-ammunisjonen som Forsvarets snipere benytter, og de har også brukt ekspertisen fra rakettmotorer til AMRAAM og Sidewindermissiler. Dette for å gi granaten en såkalt «base bleed». Det er en liten rakettmotor i bunnen av granathylsen som antennes når den blir skutt av gårde.

Denne rakettladningen skaper ikke fremdrift, men den reduserer luftmotstanden. Selv om en konvensjonell granat er strømlinjeformet, skapes det turbulens fra vakuumet rett bak granatkroppen som bremser farten. Rakettladningen eliminerer vakuumet og gjør at granaten glir lettere gjennom luften – en viktig faktor som gir 10 kilometers ekstra rekkevidde.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Fingerspitzgefühl

Presisjonen, derimot, avhenger av håndverkskompetansen til produksjonsteknikerne.

– Før var fremstilling av ammunisjon en grovprosess. Nå handler alt om presisjon enten man fremstiller en sniperkule eller artillerigranat, forklarer Danbolt.

– Nøyaktigheten ligger i den presise maskineringen av hver granat. I motsetning til konkurrentene, maskineres granatene også innvendig for kritisk vektkontroll.

– Det er presisjonen som er det norske konkurransefortrinnet. I USA konkurrerer ammunisjonsfabrikkene ut fra McDonalds-satser i timelønn til produksjonsarbeiderne, og gjennomtrekken er høy. Hos oss er det kompetente folk med fingerspitzgefühl og lang erfaring, sier han.

Vi har flyttet oss inn i en halvautomatisert celle i neste bygning der produksjonsteknikerlærling Iren Neståker Aastad (21) jobber med de nesten ferdige granathylsene.

I og for seg er det ikke så uventet at en ung jente jobber med å fremstille dødelige våpen. Under begge storkrigene i det forrige århundret, var det kvinnene som bemannet samlebåndene på ammunisjonsfabrikkene for å forsyne soldatene ved fronten med bomber og granater.

Men måten hun jobber på har forandret seg. På displayet på den digre fresemaskinen, mater hun inn verdiene for den siste innvendige maskineringen med millimeterpresisjon. Til slutt får hylsekanten en siste finpuss med smergelpapir og pussefille før den blanke stålsylinderen blir løftet videre av robotarmen.

Eksportvare

Senere, når granatene er ferdigmalt, skal de fylles med høyeksplosivt sprengstoff. Det skjer på fabrikken i Sverige. På Raufoss ligger eksplosivbygget som lader sprengstoff på 12,7mm og 30mm ammunisjon. Et gult bygg med egne advarselsskilt i utkanten av fabrikkområdet.

Det har en lettvegg som skal slippe ut eksplosjonsenergien og er omgitt av jordvoller som skal ta opp eksplosjonstrykket dersom det verste skulle skje.

– Men å få en sprenggranat til å gå av utilsiktet er nesten umulig, beroliger Thomas Danbolt.

Den tåler brann, og du kan slå på den med slegge uten at noe skjer. Granaten har faktisk en nøyaktig oppbygd tenningskjede der man bruker flere detonatorer som i tur detonerer en litt større.

Den første kunden til de nye norske granatene er det finske forsvaret som skal bruke dem til det nyinnkjøpte koreanske artillerisystemet K9 Thunder.

Det samme artilleriskytset ble vintertestet av det norske forsvaret i januar 2016 sammen med sveitsiske M109G, tyske Panzerhaubitze 2000 og franske Caesar. Den koreanske leverandøren er utpekt som favoritt dersom Forsvaret etter planen anskaffer 24 nye artilleriskyts i 2020.

I den pågående landmaktutredningen er det nettopp langtrekkende missiler og artillerigranater med høy presisjon som blir et viktig satsingsområde for Hæren i fremtiden.

Artikkelen er hentet fra Vi Menn. Klikk her for å abonnere på bladet eller les hele arkivet på vimennpluss.no.