Nektet å tro at krigen var over

Løytnant Onoda simpelthen nektet å tro at krigen var over. Han kjempet videre til 1974.

Onoda, sammen med tre andre japanske soldater, gjemte seg i jungelen etter at de allierte erobret den filippinske øya Lubang i februar 1945. Flygeblader som informerte om overgivelsen ble avfeid som «alliert propaganda».

Den lille gruppen var i strid med filippinske tropper ved en rekke tilfeller og drepte rundt 30 soldater. Én av japanerne overga seg i 1949, to andre ble drept i trefninger og fra 1972 var Onoda alene igjen.

Han ble funnet i jungelen av en japansk student i 1974, men ville bare overgi seg på direkte ordre fra en høyere offiser.

Japanske myndigheter sporet da opp hans major fra krigen. Majoren fløy til Lubang, informerte Onoda om at krigen var tapt og beordret ham til å legge ned våpnene.

Onoda ga da endelig fra seg sin Arisaka-rifle, sitt sverd og sin uniform.

Onoda ble mottatt som en helt hjemme i Japan og skrev bok om sin lange krig.

Han skal fortsatt være i live, 88 år gammel.

- Vi kunne ikke tape

Mennene på Lubang var ikke alene om å fortsette krigen etter Japans endelige nederlag i august 1945, men ingen andre holdt ut så lenge før de kapitulerte. (Med ett unntak: soldaten Teruo Nakamura kom fram fra jungelen i Indonesia samme år).

33 soldater under ledelse av løytnant Ei Yamaguchi ble værende på øya Peleliu, tilhørende øynasjonen Palau, til april 1947. De gikk blant annet til angrep med håndgranater mot en amerikansk patrulje.

En japansk admiral ble tilkalt for å overtale mennene om at krigen var slutt.

– Vi kunne ikke tro det. Vi ble fortalt at vi ikke kunne tape. Den japanske tradisjon sier at vi må kjempe til vi dør, til det siste, sa Yamaguchi i et radiointervju i 1995.

Gjemte seg i fire år

I mars 1945 tok det blodige slaget om Iwo Jima slutt. Men det gikk nesten fire år før de siste japanske soldatene kom ut fra hulene sine og overga seg.

Det foregikk slik:

Jula 1948 fikk de amerikanske soldatene stasjonert på Iwo Jima seg en lei overraskelse: Hele hermetikklageret med juleskinke forsvant.

Ingen gikk fri for mistanke, alle skyldte på alle og soldatene skulte mistenksomt på hverandre. Men det enkleste var tross alt å skylde på kineserne. De drev opprydningsarbeid og lå i skip utenfor øya.

– Kineserne, ja. Sikkert de som stjeler lommelykt-batterier hele tiden, også.

Men det var selvsagt utenkelig å ransake skipene uten grunn. Soldatene feiret en skinkeløs jul. Og gåten forble uløst.

14 dager senere, 6. januar 1949, oppdager korporalene Pete og Ellis to menn gående langs veien som går rundt hele øya. Orientalske menn, kledd i altfor store militærjakker. De snakker ikke engelsk.

– Det er sikkert kinesere på avveier. Vi får ta dem med, sier Ellis og kjører til hovedkvarteret, der de skal få dagens kjøreseddel.

Da de kommer ut igjen, er mennene borte. Pete og Ellis trekker på skuldrene. De kjører videre, uten å vite at de nettopp har gått glipp av sjansen til å pågripe Iwo Jimas to siste japanske forsvarere.

Matsudo Linsoki og Yamakage Kufuku har gjemt seg i nesten fire år. Nå er det nok.

De går ikke langt denne gangen. De setter seg ned ved ei flaggstang og venter på noen å overgi seg til.

Til siste mann

Da amerikanerne gikk i land på vulkanøya Iwo Jima 19. februar 1945, fantes det rundt 21 000 japanske soldater der.

De gjorde seg ingen illusjoner, de visste at de sto overfor en umulig oppgave mot de tallmessig overlegne amerikanske styrkene. .

Ordrene fra høyeste hold var brutale i all sin enkelhet: Kjemp til siste mann.

– Drep ti amerikanere før du dør, var oppfordringen fra øyas øverstkommanderende, generalen Tadamichi Kuribayashi, til sine menn. Han var av gammel samurai-ætt og stolt og modig.

I motsetning til mange andre japanske hærledere hadde han dessuten ingenting til overs for de tradisjonelle, selvmorderiske banzai-angrepene der soldatene stormet høylydt fram og som regel falt i et kuleregn før de nådde fram til målet.

Kuribayashi hadde helt andre planer for forsvaret av Iwo Jima.

Helt siden sommeren før hadde gruveingeniører ledet arbeidet med å bygge et forsvarsanlegg under bakken. Bunkere og store undergrunnsfort var bundet sammen av i alt 18 kilometer med tunnelganger.

Amerikanerne var over bakken, japanerne under. Det var betong mot kjøtt og marinesoldatene måtte slåss for hver eneste meter, med granater og flammekastere.

Tapene var fryktelige, på begge sider.

Ære og død

Overgivelse var ikke noe alternativ for de japanske soldatene. De var fortalt at amerikanerne var som ville dyr og ikke tok fanger.

Enda viktigere: De hadde sin bushido – krigerens regler. En god soldat skulle dø en god død, med krigeræren inntakt.

Så de sloss videre.

Men 23. mars sendte Kuribayashi sin siste radiomelding fra øya.

– Fienden ber om vår overgivelse. Offiserene mine bare ler av dem. Farvel fra Iwo Jima!

Trolig var bare litt over 1000 menn av styrken på 22 000 da fortsatt i live.

Mange hadde valgt å møte døden ved å forlate tunnelene og gå til desperate angrep mot amerikanske stillinger og patruljer. Andre tok selvmord, som oftest med håndgranat.

Jaget ut av sine egne

Natten til 26. mars samlet Kuribayashi det han klarte av styrker og forlot hulene for et siste angrep med rundt 300 mann. Et ærefylt, men dødsdømt angrep.

Sluttstriden sto passende nok ved en av flystripene hele slaget handlet om.

Skjebnen til Kuribayashi er en gåte, liket hans ble aldri funnet. Mange hevdet at han hadde ledet angrepet selv. Det var i så fall en siste usedvanlig handling fra den populære kommandanten, som regel tok ledende offiserer livet av seg bak linjene.

Det siste angrepet varte hele natten, men dagen etter ble øya erklært sikker. Amerikanerne talte sine fanger og noterte at 216 japanere hadde overlevd de 35 dagene med strid.

Det skulle vise seg å være feil. Undergrunnen skjulte fortsatt hundrevis av soldater. Linsoki og Kufuku, som skulle bli værende i enda fire år, var to slike, løytnanten Satoru Omagari en annen.

- Vi dannet bare små grupper med andre soldater vi møtte, sier han i et intervju med The Japan Times Online.

Etter som ukene gikk, kjempet ikke disse gruppene lenger mot amerikanerne. De kjempet like mye mot hverandre, for vann og mat.

Hulene ble strengt bevoktet og ingen slapp inn. I stedet var det vanlig å sende soldater ut, for å holde antallet nede og dermed spare rasjoner.

De uheldige utvalgte fikk som regel utdelt en håndgranat slik at de kunne ta livet av seg.

I begynnelsen av mai, altså lenge etter at amerikanerne regnet øya som trygg, fant Omagari til sin overraskelse en hule med 130 beboere. Han slapp inn utelukkende på grunn av sin grad.

Omagari vet ikke hvor lenge han var i den siste hulen. Men en dag gikk han bare ut og la seg i solen. Han var utslitt og uttørket og led av dysenteri.

– Jeg ble tatt til fange, men følte ingenting. Ikke skam, ikke tristhet, ingenting, sier Omagari, som satt i fangenskap i USA i mindre enn ett år.

Liknende episoder fant sted i over hele øya. Tallet på japanske overlevende ble justert fra 216 til over 1000 etter hvert som hulene ble tømt.

Til slutt var det bare to mann igjen.

Fredelig slutt

Ved lunsjtider 6. januar 1949 oppdager en forsyningssersjant mennene som sitter ved flaggstanga.

– Men, dette er jo ikke kinesere. Det er japanere, tenker han forbløffet.

Pågripelsen er fullstendig udramatisk. Sersjanten bringer de tydelig slitne og resignerte mennene til avhør hos øyas militære ledelse.

Mennene peker ut skjulestedene de har brukt disse fire årene. Først hadde de bodd i et svært grottekompleks. Piggtråd i åpningene holdt de forsiktige amerikanerne unna, forklarer de.

Den andre hulen ligger like ved stedet der de hadde blitt plukket opp langs veien.

– Hvordan har dere overlevd? undrer noen.

– Sov om dagen, søkte om natta, sier mennene. De har levd som snikende rotter i mørket og tatt det de har kommet over av forsyninger.

Begge er rundt 25 år. De forteller at de var bønder før krigen, før de havnet som maskingeværskyttere på Iwo Jima.

De sier ikke stort om hvorfor de har holdt seg i skjul. Trolig fryktet de fangenskap hos en fiende som propagandaen før krigen hadde stemplet som skrekkingytende og nådeløs – de ante ikke at krigen var over eller at fangene fra Iwo Jima var tilbake i hjemlandet for lengst.

Den videre skjebnen til de to mennene er ikke kjent. Trolig vendte de tilbake til sine liv som enkle bønder.

Men en annen gåte fikk sin løsning i det amerikanerne entret hulen der Linsoki og Mafuku hadde levd. Noe fanget straks oppmerksomheten.

En stabel hermetikk. Den forsvunne juleskinka var endelig funnet.

Kilde: wanpela.com/holdouts

Denne saken ble første gang publisert 08/01 2011.