Vi snakker verdensklasse
Godordene sto i kø da trioen In The Country ga ut sin debut-CD «This Was the Pace of My Heartbeat» i fjor. Nå har Morten Qvenild og vennene hans sjøsatt oppfølgeren og «Losing Stones, Collecting Bones» er faktisk enda hippere.
In The Country
Losing Stones, Collecting Bones
Rune Grammofon/Musikkoperatørene
I 2004 vant In The Country den prestisjetunge Jazzintro-prisen som det mest lovende ungen jazzbandet i kongeriket. Sjelden har vel den utmerkelsen gått til mer korrekt vinner og det som har skjedd siden bare bekrefter det. Til tross for at ITC er et kollektiv, så er det ikke vanskelig å slå fast at tangentvirtuos – og mannen som står bak alle komposisjonene – Morten Qvenild spiller ei mer en sentral rolle. Bassist Roger Arntzen og trommeslager og perkusjonist Pål Hausken har neppe noen problemer med det, men de står på ingen måte med lua i handa – her er det ingen hovedsolist med komp – her spiller alle ei like viktig rolle.
Ingen av disse herrene har foreløpig runda 30 år. Det forteller oss at de på svært kort tid har nådd veldig langt. De har alle spilt i en rekke forskjellige konstellasjoner og vist oss både individuelle og kollektive kvaliteter langt utenom det vanlige. Dessuten er det hyggelig å observere at alle tre har sin formelle bakgrunn fra Musikkhøgskolen i Oslo – man må altså ikke tilbringe flere år på jazzlinja i Trondheim for å nå langt.
Qvenild har altså vunnet Spellemannpris både med Solveig Slettahjell og National Bank allerede. Likevel er det nok ITC som ligger hans hjerte aller nærmest – det er der han får ut mesteparten av seg sjøl.
De 11 låtene her forteller oss om en komponist som har et nært forhold til melodien og som henter uhemma fra pop, rock, country, folk, gospel, blues, klassisk – og ikke minst jazz. Låtene er så vakre, sterke og inderlige at det er vanskelig å finne de rette ordene til å beskrive de. Når de så blir spilt og tolka på et tilsvarende vis, så sier det seg sjøl at «Losing Stones, Collecting Bones» har potensial til å bli en klassiker målt med alle slags mål.
Det skader heller ikke at Tom Waits følgesvenn på gitar i en årrekke, Marc Ribot, er hjertelig tilstede på to spor og den svenske vise-rockeren Stefan Sundström passer også ypperlig inn på låta «Everyone Live Their Life». Når så Qvenild sjøl viser at han er en mer enn habil vokalist på avslutningssporet «Dont Walk Another Mile» – ja da er det faktisk bare å gi seg ende over. Dette er storveis – intet mindre!