Tjukk 40-åring i toppform

Rapveteran med klassisk skive.

Publisert

Fat Joe
«The Darkside Vol. 1»
Terror Squad/E1

window.fbAsyncInit = function() { FB.init({appId: 'your app id', status: true, cookie: true, xfbml: true}); }; (function() { var e = document.createElement('script'); e.async = true; e.src = document.location.protocol + '//connect.facebook.net/en_US/all.js'; document.getElementById('fb-root').appendChild(e); }());

(SIDE2): Når man har gitt ut 10 album, blir det selvfølgelig et par nedturer underveis, og Fat Joes forrige plate, fjorårets «Jealous Ones Still Envy 2 (J.O.S.E. 2)» er et av hans verste. Heldigvis er ringrevens nye et av hans beste.

Tonen settes allerede på introen, hvor feiten fra Bronx spytter knallhardt over betong-beats fra Scram Jones, med uvennlige linjer «we gonna throw the biggest party when Curtis (50 Cent) dies» og et par for stygge til og siteres. Velkommen til «The Darkside», hvor 40-åringen (bursdag 19. august) går tilbake til start og holder det dystert og gateorientert nesten hele veien. På «Valley of Death», «Crack» og «Kilo» er hans fortid som narkoselger i fokus, uten at det blir kjedelig. Joey er en tøff nok rapper til å underholde, spesielt når han får produksjon som den Just Blaze, Infamous og Cool & Dre her byr på, samt gøyale bidra fra Clipse (også opprinnelig fra Bronx) og Cam’ron.

Musikkinteresserte vil kanskje synes det er stas å høre Soul II Soul og Public Enemey resirkuleres på en lekker måte via «Ha Ha (Slow Down)» feat. Young Jeezy og «No Problems», mens ekte hip-hop-nerds bør nikke anerkjennende med hodet til O.C.s stemme som scratches av DJ Excess. Jepp, Joes kompis KRS-One gjorde det først, men dette er en verdig, oppgradert variant. På «I’m Gone» hyller han Guru fra Gangstarr over DJ Premiers musikk.

Man får puste ut når det mørke lysner litt; R. Kelly mykner til «How Did We Get Here», mens hunken Trey Songz (undervurdert artist i Norge) er med å gi «If It Ain’t About Money» lyden av en genuin hit. Det blir det nok dessverre ikke, og selv om Fat Joes nye album aldri når platinastatus, kan veteranen trygt klappe seg selv på skulderen. I denne sjangeren skulle han statistisk sett vært fullstendig glemt. For lenge siden. Salute!