Satte fyr på Brann stadion
Det er vanskelig å ikke bli imponert av røykfulle roboter og flygende lyspærer.
Det er vanskelig å ikke bli imponert av røykfulle roboter og flygende lyspærer.
Muse må være selve definisjonen på et storslått «live-band». Trekløveret fra England har gått fra å spille på lave scener i små, mørke barer til svære utendørskonserter og nå til sist, det største av alt: en stadio-turné . Det virker som om de har svidd av alt de har tjent på platesalg siden oppstarten i 1994 på denne effekttunge konsertproduksjonen.
Det er lenge siden det har vært så stor jubel på Brann stadion. Allerede før første sang tok himmelen fyr med oppskytningen av brannkanoner ut fra den gigantiske scenen. Det følger slag i slag med skiftene lysshow, røyk og blinkende stjerner. På låten «animals» spaserer en dresskledd mann nedover catwalken og kaster om seg med pengesedler med bandets portretter på før han dramatisk faller om i en sky av konfetti. «Guiding light» ble akkompagnert av en akrobat hengende fra en flygende, gjennomsiktig lyspære. Like etterpå kommer en gigantisk robot marsjerende inn på scenen med ildrøde øyne og tykk røyk sivende ut av ørene.
Muse sitt lysende univers er altoppslukende, men jeg kommer ikke unna følelsen av å ha vært på sirkus, rockekonsert og skolerevy i ett. Underholdene? Ja visst. Problemet oppstår i det effektene overgår det musikalske. For Muse har en rekke sanger med lange dødpunkt som man heldigvis ikke merker så godt til når scenen plutselig blir rosa.
Konsertens dimensjon vitner om Muse sin fremgang og fremdeles voksende fanskare, selv om musikken har forandret seg en del siden det aggressive prog-rock-preget til andreplaten «Origion of Symmetry» (2001) med et sprang over til en mer elektronisk lyd med innslag av dubstep på bandets sjette plate «The 2nd Law» (2012).
Frontvokalist Matthew Ballamys har en stødig scenetilværelse. Vokalen er slitesterk og de røde buksene akkurat passe trange. Matthew leker med kamera før han glisende hopper ned fra scenen og bort til hylende fans som vil ha tak i skjorteermet hans. På ustødig grammatikk stotrer han frem «Hvordan går det Bergen?», «går Bergen bra?». Og jada. Det er ingen ting å si på trøkket blant de 16 000 publikummerne.
Mer tilbaketrukket er bassist og støttevokalist Christopher Wolstenholme som ser ut til å ha nok en vanlig dag på jobben. Han har godt grep om gitaren, men masken er stiv. Hvor er karismaen? Det er godt mulig at den forsvant et sted i orgien av effekter. For når alt er planlagt og innøvd til fingerspissene bærer konsertopplevelsen lite preg av nærhet og spontanitet.
Hver sang trenger ikke få sin egen sketsj. Men når lyden er super og stemningen blant publikum like elektrisk som scenelysene, er det bare å gi seg hen til showet. Publikum veiver armene taktfast i været da hitlåten «Starlight» avslutter kvelden sammen med nok en runde brannkanoner.
Denne saken ble første gang publisert 20/07 2013.