Punkrockens fedre

(SIDE2): I vår serie «Ukas klassiker» vil vi hver uke gi deg en grundig presentasjon av utvalgte historisk viktige skiver.

Kun det beste av det beste får innpass, og vi garanterer deg en stor lytteropplevelse dersom du følger våre tips i denne spalten.

The Stooges
Fun House
Elektra
1970

I 1970 var The Beatles oppløste og rocken i ferd med å bli et eneste stort gubbevelde. For elskere av ekte rock & roll så det ganske så mørkt ut.

Men i bilbyen Detroit var Iggy Pop og hans The Stooges allerede i gang med å så frøene for det som skulle bli punkrock mot slutten av tiåret.

Og selv om mange kanskje mener bandets selvtitulerte debut fra 1969 eller «Raw Power» fra 1973 er bedre album, er det nok nettopp «Funhouse» som har tålt tidens tann best.

Gatesmart
Den aggressive, gatesmarte tonen settes fra første tone med luskende «Down On The Street».

«Down on the street where the faces shine.
Floatin' around I'm a real low mind.»

Iggy Pop snerrer mens trommer, bass og hylende gitar understreker poenget. Hippiene er på vei ut, rydd plass for The Stooges!

Ingen bestselger
Et av tidenes feteste gitarriff noensinne åpner neste låt ut - «Loose». Dette er en av The Stooges aller best kjente låter, og med god grunn. Den er kommersiell i den forstand at den har et fengende riff, repetitiv låtstruktur og et iørefallende refreng. Men det er heller ikke noe sjokk at den aldri ble en hit i sin samtid. Sammenlign for eksempel denne med «Bridge Over Trouble Water» av Simon & Garfunkle, som var en massiv hit samme år.

Jepp, ikke så rart nei.

Et spark i ræva
«TV Eye» åpner med det råeste primalskriket noensinne festet på tape. Iggy hyler «lord» før et usannsynlig kraftfullt og fengende gitarparti kicker inn. Ja, det er kanskje primitivt på grensen til beint ut dumt.

Men som for eksempel Sex Pistols og senere Nirvana også bekreftet. Noen ganger trenger verden rett og slett et spark i ræva for å våkne opp.

Siste låt på side én av «Fun House» er hakket mer laidback og nedtonet. Men selv om «Dirt» er så nærme The Stooges kan komme en tradisjonell ballade, fungerer det sju minutter lange sporet mer som en leskende halvliter-pause mellom utallige tequilashots enn som en søndag på sofaen, for å si det slik.

«Outta my mind on a Saturday night»
Den naturlige oppfølgeren til låta «1969» fra debuten åpner andre side av «Fun House». Og den heter, naturligvis, «1970». Nok en gang fornyer The Stooges sin primitive og repetitive garasjerock og sørger for at den holder seg potent og interessant.

Men der «1969» var et frustrasjonshyl, vil i det minste Iggy ha det morsomt nå.

«Outta my mind on a Saturday night. 1970 rollin' in sight
Radio burnin' up above. Beautiful baby, be my love»

Frijazz?
Den observante lytter vil nemlig merke seg at blåsere inkorporeres flere steder på «Fun House». Og den styggeste, mest fucked-up saksofonen du kan tenke deg er en prominent gjest på denne låta. Iggy sjøl har uttalt at gutta i bandet hørte mye på jazzlegenden John Coltrane på denne tiden, noe som kan forklare dens tilstedeværelse på skiva.

Tittelsporet og avslutningslåta «L.A. Blues» følger opp Coltrane-inspirasjonen og skiva ender et sted mellom frijazz-improvisasjon og gud-vet-hvor.

Fett låter det, okke som.