Pretensiøs dansefest
Uinspirert, men fengende fra J.Cole.
J.Cole
Sentrum Scene
Vi blir hilset med en litt dårlig timing fra Cole sin side da bandet blir ventende litt småkleint på scenen i flere minutter før lyset senker seg. Og det viser seg da også å ta litt tid før han bestemmer seg å entre salen til dundrende trommer akkompagnert av klassisk r&b-synth, gitar og kordamer.
Sceneoppsettet virker litt overambisiøst når de har ofret mye plass på scenegulvet for å virkelig heve musikerne i bakgrunn, noe som ikke funker like greit på et sted som Sentrum Scene som på større arenaer som Spektrum eller Telenor.
J.Cole blir stående foran med gitarist og to kordamer, men bruker det gjenværende brukbare arealet på scenen så godt det går.
Det er akkurat nok oppmøtte på Sentrum Scene denne mandagen til at de fyller gulvet foran scenen og temperaturen og stemningen stiger relativt fort og lar seg holde oppe.
Tidlig i settet får vi en kort versjon av gjenkjennelsesleken hvor han peker uengasjert ut fans ut ifra klesplagg o.l. for å gi de en følelse av at han ser dem og setter pris på at de tok turen. En av flere henvendelser fra Cole som tyder på at han leser «R&B live show 101» på turnébussen.
5687
J.Cole byr verken på noe nytt eller eget, verken musikalsk eller opptredenmessig denne kvelden.
Men med en god blanding av følelser og ferdigheter, og ikke for mye flash, får publikum det de vil ha og det blir en liten fest ut av det hele, tross at det er mandag.
Cirka midtveis når stemninga et solid høydepunkt når «Work Out» bokstavelig talt får sving i sakene før mer emosjonelle «Runaway» tar det ned igjen og gir rom for «She Knows» som setter sin sterke rytme i fansen.
Energien til både Cole og bandet er på plass og det er en god flyt i settet og overgangene. Men det mangler en viss ærlighet og ydmykhet på scenen, som det fort gjør med artister i denne sjangeren.
Når det er tid for introduksjon av artistene på scenen som ikke har navnet sitt på plakaten blir J. sittende på krakken sin å gni seg i ansiktet, som om lufta er på vei ut av ballongen, og vi får uinspirerende og rett og slett kjedelige soloer fra hans medhjelpere.
Det kommer til og med noe som tydelig er et stort gjesp fra smørrapperen når han kjører i gang med «Who Dat». Som han forresten må overbevise publikum om å få spille da han spør etter hva de vil ha og han tydeligvis ikke får det svaret han hadde håpet på / planlagt.
Gnisten er tilsynelatende tilbake når «Crooked Smile» kommer på anlegget og kvelden er ved veis ende.
Konklusjonen blir at det har vært en upersonlig, halvhjerta kveld med uoriginale friertriks, heldigvis toppet med vokale ferdigheter og super stemning blant publikum.
Denne saken ble første gang publisert 12/11 2013.