Musikk for mammas små gutter
Debutplata til Jamie Scott og hans band er en sjelden anonym og søtladen affære.
Jamie Scott & The Town
Park Bench Theories
Polydor Ltd
Det er lett å gjøre seg opp en mening om Jamie Scotts debutalbum allerede ved synet av coveret. Skrifttype, bildet og albumtittelen oser av lett følsom og melodiøs akustisk poprock, du vet, James Blunt, David Gray, den gjengen der. Og det stemmer på en prikk.
Til å begynne med virker «Park Bench Theories» som en svært hyggelig høstskive med lett fordøyelige og velklingende toner fra gitar, piano, strykere og etter hvert også en trompet. Scotts stemme ligger i det øvre toneregisteret, er en anelse hes og passer musikken godt. Til å begynne med, altså.
Etter et par gjennomlytt av plata, er jeg mest imponert over at Jamie Scott klarer å skille den ene låta fra den andre, de er forvekslende like. Tross et fyldig lydbilde og enkeltstående søte og fine melodier er helhetsinntrykket av «Park Bench Theories» høyst gjennomsnittlig.
Av og til, som med låta «Changes», går musikken i retning av noe mer rocka, men også her blir låta altfor rund og utstudert vennlig. Av og til beveger Scott seg ned i de dypere toneleiene, men generelt holder han seg til et begrenset register, og understreker platas ensformighet. Det er fullt mulig at debutanten har stemme så det holder, men det høres ikke på denne CD-en.
Avslutningslåta, «Lady West», er imidlertid en forløsende godsak hvor særlig trompeten, men også pianoet får riste løs i hver sine soloer mens trommene holder en stødig og suggerende rytme. Låta kommer godt, men dessverre altfor sent.
Denne saken ble første gang publisert 09/10 2007.