Luft fra Muse

Muse
The Resistance
Warner

Muse har en bred fanskare, som strekker seg fra de rent radioglade til gutter med dreads og ellers hører amerikansk metal. Det i seg selv er et imponerende kunststykke.

The Resistance åpner med tunge rytmer og et mørkt lydbilde, som uten den umiskjennelige vokalen til Matt Bellamy kunne gitt assosiasjoner til Marilyn Manson.

Og det pompøse, overveldende fortsetter, med gitarer, synther, strykere og allsang verdig en fotballtribune –og det pøses på med alt de har evne til. Og få kan være så pompøse uten at lytteren faller av med et «wtf».

Det nevnte åpningssporet «Uprising» og påfølgende «Resistance» har alt som trengs for å fenge, men likevel, plata som helhet blir i drøyeste laget – og da menes at gutta utover på albumet ikke klarer å fenge slik Muse kan på sitt beste. Det faller gjennom, og blir masete og uinspirert.

Hvordan de har tenkt å fremføre låtene live uten at enkelte av de mest langdryge sekvensene bysser publikum i søvn, gjenstår å se.

United States of Eurasia er en seigpiner av de sjeldne. Like forbanna pompøs, med østeninspirerte strykere, en lang pianopassasje og barnelatter. Hjelp! Deretter kjedes man sløv av Guiding Light, før det heldigvis løfter seg litt mer med de hardere låtene. For virkelig å poengtere hvor glade de er i piano/strykere, avslutter de like godt albumet med en trespors symfonisak. Det blir neppe heavy rotasjon på P3, det må bli Alltid Klassisk på søsterkanalen.

Følelsen man sitter igjen med er som den man får av å spise hele bløtkaka alene – man klarer ikke la være fordi det en gang føltes godt, men samtidig blir mengden kvalmende, og i grunnen er det veldig næringsfattig.

Denne saken ble første gang publisert 15/09 2009.