Klovnene ikke lenger i kamp

(YEYE:) Dansken trodde, og håpet, at han skulle dø på scenen på Blå onsdag. Det er beinhardt å spille i rockeband.

Yoga Fire ble født på gravølkonserten til avdøde Jokke (fra Jokke & Valentinerne) på Rockefeller. Klovner i Kamp fikk forespørsel om å spille, og satte sammen et skrangleorkester i et forsøk på å hedre legenden i ekte rockeånd.

Jeg er ikke hip hop'er, jeg er ikke rocker, jeg er Dansken.

- Den kvelden spilte vi seriøst ræva!! Det var sinnsykt kult, sier Dansken.

- Det var jo helt utsolgt, og Jokke har betydd så mye for oss. Vi vendte tilbake til røttene den kvelden.

Da Klovner ble oppløst på ubestemt tid, fortsatte de med hobbyrocken sin, på tross av et par hindringer ...som for eksempel Atlanterhavet.

Synger på norsk
- Fingern stakk til USA, og bandet måtte jo ha en trommis som kunne komme på øving, så han var ute. Jeg stakk til USA selv, men et band trenger ikke vokalisten for å øve. Vi dreiv og sendte materiale fram og tilbake over dammen, og så var jeg hjemom nå og da. Tingen er at vi tenkte å flytte til California hele gjengen og breake bandet der, og jeg jobbet hardt der borte og forsøkte å få kontakter og skape muligheter i den tro at gutta skulle flytte etter. Da skrev vi låter på engelsk.

- Men så gadd ikke de andre å komme, de hadde kjærester hjemme og greier. Så vi tenkte føkk it, vi skriver bedre på norsk uansett. Jeg fortsatte å være mye i USA, men til slutt fant jeg ut at det var det her jeg ville gjøre og dro hematt. Nå har vi vært på skikkelig rotteturne, bodd i bobil, sovet på scenen etter at utestedet er stengt, blitt spredt på tre forskjellige nachspiel og sånn så man hver morgen må ringe rundt og prøve og finne de andre og greier.

Line up'en er som følger: Alis (Aslak fra KiK) på bass, Dansken på strupe, Posen på trommer, Doktor på synth, orgel og gitar, og Apollo a.k.a. Apen på gitar.

Back to the roots
Hip hop'ere på gitar og bass, hva skjer?

- Vi vokste opp med Zeppelin, Doors, Jokke, Kjøtt, DumDum Boys og så videre, men så ble vi introdusert for hip hop. Klovner i Kamp holdt vi på med i over ti år, og det falt seg naturlig at vi måtte gi oss mens vi var på topp. Det ble kjedelig å bare gjøre det samme. Dessuten var det så trygt, vi fylte ut hverandres svakheter, men når vi var alene var vi helt idioter. På ett eller annet tidspunkt må man videre. Nå har vi vendt tilbake til røttene våre, og det kjennes så jævla riktig.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Les mer om musikk her

Handikap ingen hindring
- Vi er egentlig et umulig prosjekt, fattern lo da jeg sa jeg skulle bli vokalist, og eksen min hadde lagt ned forbud mot at jeg kunne synge mens hun var hjemme. Trommisen vår er egentlig lydmann.

- Vi har vår første singel på radioen, har spilt inn en video i statene, spilte for et utsolgt Blå onsdag, og skal på turné til Japan til høsten, og det er halvannet år siden gutta tok i et instrument for første gang siden de var fjorten.

Vi holder på med musikalsk automatskrift.

Det beviser bare at du ikke trenger å kunne spille et instrument for å spille i rockeband, du trenger ikke kunne synge for å være vokalist, du trenger ikke ha bein for å stille opp i OL for det finnes Paralympics. Vi er som han thaiboksemesteren som aldri vant, og skifta kjønn. Så stilte han opp i dameklassen og banka driten ut av alle. Sånn er vi.

På tross av det han kaller skranglete fremføring tar de alt på blodig alvor, og spiller så busta fyker. Alle står på med hjertet som innsats, og det er derfor salen på Blå går fullstendig amok.

Hva spiller dere?
- Ingen av gutta i bandet har lik smak. For å si det sånn, vi er ikke en gjeng som digger Wolfmother som starter band for å lage akkurat sånn musikk som Wolfmother, det vi lager har ingen andre grenser enn at de andre må like det. Men oftest møter vi bare opp på øving og spiller, og det som kommer ut, er musikken vår. Det vi holder på med er musikalsk automatskrift. Vi har ingen grenser, bortsett fra stemmen min og instrumentene vi spiller. Ingenting er for drøyt, så lenge det ikke er skadelig for noen.

du trenger ikke å kunne spille et instrument for å spille i rockeband, du trenger ikke kunne synge for å være vokalist, du trenger ikke ha bein for å stille opp i OL for det finnes Paralympics.

- Vi er ikke sjangerdefinerte. Jeg er ikke hip hop'er, jeg er ikke rocker, jeg er Dansken. Jeg tilhører ikke én subkultur eller en greie. Når du er det ene, er det andre døvt. Da må du gjøre det og det og se sånn ut, føkk det. Drit i hva som er lov og ikke lov, gjør din greie, uansett. Bare du hare en positiv innstilling så trur jeg mye ordner seg.

- Hvis du lurer på hva låtene handler om, så er det alt fra klissete moments med dama til andre ting som skjer. Ta for eksempel låta «Apen må dø», storyen bak den var at Apen var nervevrak en periode. Både han og jeg har vært på Antabus-kur det siste året, var helt frynsete. Noen hadde spilt inn «Apen må dø!! AAPEN MÅ DØØ!» på repeat telefonsvareren hans, han visste ikke hvem det var så han ble dritstressa. Så ble det plutselig en låt.

- Aner ikke hvem som la igjen den beskjeden, men det er utrolig mye onde practical jokes i bandet. Det er forresten én ting som en i bandet ikke vet som han får vite den dagen vi skriver biografien vår.. Ai ai.

Hvor går veien videre?
- Nå skal vi sette oss ned og plukke låter vi vil jobbe videre med mot et album, så skal vi i studio en tur. Deretter tar vi vel landeveien fatt kanskje, og i sommer skal vi til Sverige og spille inn skiva produsert to av våre beste venner. Og så er det føkkings Japan. Bedre blir det ikke.

- Bare så det er sagt – dette bandet er ingenting uten publikum. Vi trodde ingen komme til å komme på konserten onsdag, seriøst. Vi retter en enormt stor takk til produsentene våre og er evig takknemmelige for at vi kan få holde på med dette her. Det er hard, hard jobbing, men vi har egentlig ikke noen jobb ass! «Find something you like doing and you'll never again work a day in your life».

Yoga Fire har egen dokumentarist som filmer bak kulissene, kompisen Klaus Gretland, og vi gleder oss med ektefølt kjærlighet til å se resultatet – nesten like mye som vi gleder oss til skiva.

Siste fra Yeye: Gå til forsiden her

Denne saken ble første gang publisert 30/05 2008.