Ingen killer fra Brandon Flowers
The Killers frontfigur faller ikke langt fra stammen på sitt debutalbum.
Brandon Flowers
Flamingo
Island / Universal
Ofte når frontfigurer tar en pause fra bandet for å gjøre «sin egen greie» er resultatet noe ganske annet enn hva vi har hørt før. Slik er det ikke med vokalisten i The Killers. Da bandet bestemte seg for å ta et års pause var Flowers allerede godt i gang med låtene til bandets neste album.
Så istedenfor å tolke Tom Waits «Mule Variations» med en tørket geitepung og en tostrenget ukulele, fortsetter Flowers enkelt og greit å skrive på materialet til det som skulle blir Killers neste skive, og gir det ut som «Flamingo». Med seg på laget har han dessuten et stjernelag av produsenter: Daniel Lanois (Brian Eno, U2, Bob Dylan), Brendan O'Brien (Pearl Jam, Bruce Springsteen, Matthew Sweet) og Stuart Price (Madonna, Scissor Sisters, The Killers).
«Flamingo» er dermed en skive som vil stilne hungeren til sulteforede killerstilhenger. Men stjerneprodusenter til tross, det er noe som mangler. Som for eksempel resten av bandet.
Flowers «Flamingo» er på sitt beste stadiumpop som, med volumknappen vridd til maks, kan dunke ut godstemningen i en og annen låt. Men like ofte møter du på låter som 80-tallsflørten «Was it Something I Said?» og den merkelig ubehagelige Cash/Springsteen-inspirerte «The Clock Was Tickin». Killers-vokalisten takler inspirasjonskildene bedre på låter som «Welcome to Faboulous Las Vegas».
«On the Floor» og særlig den Calexico-lignende, seige «Playing with Fire» er forøvrig to knallsterke låter som vi gjerne skulle ha hør fler av. Her spiller Flowers på de strengene han trenger, og lar Killers være Killers. Synd det blir med disse.