Emo light

Twin Atlantic
Vivarium
EMI

Skotsk indierock har en stolt historie, med navn som Primal Scream, The Vaselines, Teenage Fanclub, Belle & Sebastian og The Jesus & Mary Chain i gullskrift på skryteveggen. I nyere tid har de fortsatt å være i toppsjiktet med Franz Ferdinand og Glasvegas.

Emo-gutta i Twin Atlantic synger kanskje med skotsk aksent, men ellers er det særdeles lite ved debutskiva «Vivarium» som minner om alle de overnevntes egenart, meloditeft og - hva skal man si - skotskhet. For det er heller navn som Blink 182 og Funeral For A Friend som dukker opp når man skal identifisere umiddelbare musikalske referanser.

Og det er med dårlig skjulte fanboy-tendenser at bandet med vokalisten Sam McTrusty (ja, han heter faktisk det) i spissen går til verks her. Gitarene er store, vokalen desperat og det ene «majestetiske» refrenget avløser det andre.

Problemet er bare at sjangeren emorock i disse dager er såpass oppløyd mark at man virkelig må overgå sin forgjengere på låtskriverfronten. Dessverre for Twin Atlantic blir de fleste av de 8 låtene på «Vivarium» bleke kopier av guttas forbilder. Ta for eksempel det 6 minutter lange emo-eposet «Caribbean War Syndrome». Jeg utfordrer alle våre lesere til å sitte stille og lytte seg gjennom denne låta uten å tenke på hva man skal ha til middag. Jeg greier det i hvert fall ikke .

De to åpningsporene er nok platas sterkeste bidrag, og både singelen «Lightspeed» og «Old Grey Face (And The Way Of The Magenta)» fenger sånn nogenlunde. På en annen side kan det kanskje enkelt og greit bare føles sånn fordi de også er skivas korteste.

Så med mindre du er spesielt interessert i emosjangeren og kunne tenkt deg et skotsk motsvar til alle dine amerikanske helter, anbefaler jeg de fleste å styre unna Twin Atlantic for denne gang.

Denne saken ble første gang publisert 01/12 2009.