Den ultimate guttedrømmen
a-has eventyrlige suksess vil aldri kunne overgås.
(SIDE2): Da undertegnede gikk i barnehagen på slutten av 80-tallet var det én kassett vi spilte mer enn noen annen. Nei, jeg snakker ikke om Thorbjørn Egners «Hakkebakkeskogen», men a-has «Scoundrel Days» (den med «I've Been Losing You»).
Mer fra Side2.no: Sjekk forsiden nå
En skinnreim for en 5-åring
Hvorfor vi snørrunger hadde tilgang på denne, må du ikke spørre meg om. Likevel sto vi gutta på den provisoriske scenen de andre kalte spisebordet dag etter dag og mimet til Morten, Pål (eventuelt Paul) og Magne.
Undertegnede drømte også om å en dag kunne ikle seg Harkets klassiske outfit med hvit singlet og skinnreim, men som 5-åring var slike ting vanskelig å få tak i på nordvestlandet.
Min eldre bror hadde til og med døpt sine tre nye gullfisker Morten, Pål og Magne. Da han et par dager senere kom løpende for å fortelle at Morten og Magne var døde, trodde min forskrekkede far at a-ha hadde vært utsatt for en grusom ulykke.
Der de stakkars fiskene endte sine dager begravd i et blomsterbed, ble det heldigvis mange år til for trioen som for alvor satte Norge på det populærmusikalske verdenskartet. Når man ser tilbake på effekten deres eventyrlige suksess hadde på selv oss smårollinger, er det fristende å stille spørsmålet «hvem i alle dager er det som kan ta over etter a-ha?»
Eneste som huskes
Vi får stadig vekk servert rapporter om norske bands triumfferder i utlandet, men spør du den gjengse brite eller amerikaner om hvilke norske artister de kjenner til, er det enten vår stolte svartmetal-arv eller a-ha som dukker opp. Garantert!
Tidsriktige artister som Röyksopp, Kings Of Convenience og Sondre Lerche har alle greid å opparbeide seg et internasjonalt navn, men a-ha var og er genuine superstjerner. Med den banebrytende videoen til «Take On Me» som springbrett, la de tre herrene ut på en ferd som tok dem hele veien til toppen av Billboard-lista, 200.000 tilskuere på Maracana stadion i Rio og tilbake igjen.
Jeg våger å påstå at vi aldri vil oppleve en lignende suksesshistorie, uansett hva som skjer i norsk musikk de kommende åra. Dette er ikke en refleksjon over nivået her på berget, men heller et bilde på hvor utrolig og unik a-has karriere har vært.
Gutta har vel aldri lagt skjul på at det til tider har vært anstrengte relasjoner dem i mellom. Spesielt det turbulente forholdet mellom Waaktaar-Savoy og Harket virker å ha vært en kilde til mye bitterhet. Likevel kom bandet sammen igjen i 1998, etter en kunstpause på fire år. Siden den gang har vi fått fire album, deriblant det noe skuffende «Foot Of The Mountain» nå i sommer.
Endelig i singlet
I pressemeldingen som tikket inn til norske redaksjoner torsdag ettermiddag forklarer bandet at de vil legge opp etter den kommende verdensturnéen, mens de fortsatt er på topp. Eldstemann Morten Harket fylte 50 år for en måned siden, så sånn sett er avgjørelsen fullt forståelig. a-ha har kanskje greid kunststykket å eldes med stil, men guttedrømmer som dette var aldri ment å vare for alltid.
Likevel regner jeg med at jeg ikke er den eneste som vil prøve å skaffe meg en billett til bandets aller siste opptreden på norsk jord i Oslo Spektrum 4. desember 2010.
Kanskje blir det endelig singlet og skinnreim på meg også, gitt...
Denne saken ble første gang publisert 15/10 2009.