Christine bommer på norsk

Christine Gulbrandsen

Christine

MBO Norge

Det er alt for få artister i Norge som synger på sitt moderspråk. Christine Guldbrandsen skal ha ros for å lage en plate som med unntak av to spor er gjennomført norsk.

Hun har til og med spilt inn Vinjes «Den dag kjem aldri» - mer politisk korrekt norsk går det ikke an å bli (selv om det høres negativt ut, mener vi det helt klart positivt).

Det sporet er også utvilsomt platens sterkeste. Muligens fordi melodien er en tradisjonsrik vise og ikke en kvasinymotens folkeaktig discoballadebeat, slik vi har hørt det fra blant andre Enya.

Det er dessverre ikke like vellykket når Christine skal gjøre det.

Riktignok skal vi ærlig innrømme at hennes stemme så absolutt ikke er noe hjerteskjærende skrik som kan sammenlignes med negler på en tavle, snarere tvert i mot. Problemet er at miksen, produktet - platen - ikke helt holder vann. Musikk, til dels litt for banale tekster (hun er et barn av isen, han er født av solen, hun blir flau og varm, når han vil at de skal danse) og det som ikke akkurat kan kalles for mye sjel blir sammen ikke godt nok.

Greit nok - hvis du synes Christines Grand Prix-bilag «Alvedansen» var en vakker melodi får du svært mange sanger i samme sjanger. Verken særlig mye bedre (med unntak av overnevnte sang og muligens den smålystige «Tampen Brenner») eller noe særlig dårligere.

Som bakgrunnsmusikk er dette verken irriterende eller fælt, men som en plate for seg selv er det ikke godt nok. Plukk heller opp en utgivelse av Kjetil Bjørnstad, Enya eller for den sakens skyld Vamp.