Blå Bley

Paul Bley
Play Blue
ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Paul Bley har rukket å nå den respektable alder av 81 år. Han er fortsatt i full vigør så vidt jeg vet – det var han så avgjort under Oslo Jazz Festival for knappe seks år siden og her er vi så heldig å få være med konserten han holdt i Kulturkirken Jakob med et entusiastisk publikum tilstede. Det var også en meget inspirert Bley som spilte en av sine sjeldne konserter her til lands og både for de som har et nært forhold til Bleys musikk fra før og de som ikke kjenner han så godt, så er «Play Blue» noe i nærheten av en åpenbaring.

Allerede mens han var i 20-åra spilte Bley med Charlie Parker, Lester Young, Coleman Hawkins, Ben Webster, Chet Baker og mange andre ikoner. 21 år gammel platedebuterte han under eget navn på trio med Art Blakey på trommer og Charles Mingus på bass – vi snakker A-lag! I 1958 viste han verden en kvintett med herrer som skulle sette sitt preg på jazzhistoria i tiåra som kom: Don Cherry, Ornette Coleman, Charlie Haden og Billy Higgins. Det er med andre ord ikke vanskelig å skjønne hvilken sentral rolle Paul Bley har spilt og samarbeidet med hans tidligere frue, Carla Bley, og Jimmy Giuffre Trio er også jazzhistorie.

Paul Bley var også blant de aller første Manfred Eicher spurte om å være med da han etablerte ECM – det tyske plateselskapet som etter hvert har blitt et av verdens fremste. «Paul Bley with Gary Peacock» og «Ballads» var to glitrende eksempler på hvor Bley var på slutten av 60-tallet og med ujevne mellomrom har han dukket opp igjen sammen med blant andre Bill Frisell, Paul Motian og John Surman og seinere i en trio med Evan Parker og Barre Phillips. I 1998 møtte vi han forrige gang på «Not Two, Not One» med Paul Motian og Gary Peacock.

Allerede i 1972 viste han seg fram som solopianist på ECM med «Open, To Love». Her møter vi han altså cirka 35 år seinere i samme format og fortsatt er det en skapende kraft av unikt format vi har med å gjøre. Vi møter en pianist med lange, klare tanker og med en klangbeherskelse av en annen verden. Når så Bley nok en gang viser oss at han er en melodiker med et helt eget uttrykk, så er det bare en fantastisk opplevelse nok en gang å tilbringe tid sammen med han. Her spiller han sine egne komposisjoner pluss en herlig versjon av Sonny Rollins’ «Pent-Up House».

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Dette er fri og åpen musikk, men langt i fra frijazz. Paul Bley viser oss hvilken unik personlighet han er og hvorfor han ikke har fått den anerkjennelsen Keith Jarrett, Chick Corea, Herbie Hancock og en del andre har fått, er nesten uforståelig. Mer makt til Paul Bley!