Motstandsløst akademikerportrett
Et viktig tema utgjør ikke nødvendigvis en god film.
Hannah Arendt - Tyskland/USA 2012. Regi: Margarethe von Trotta. Med: Barbara Sukowa, Axel Milberg, Janet McTeer, Julia Jentsch, Ulrich Noethen, Michael Degen, Nicholas Woodeson, Victoria Trauttmansdorff, Klaus Pohl
Aldersgrense: 7 år (egnethet: voksne)
Denne uka er det faktisk premiere på to biografifilmer som utspiller seg på sekstitallet, begge med kvinnelige hovedkarakterer. Den tysk-amerikanske tenkeren Hannah Arendt er nok i utgangspunktet mindre kjent for de fleste enn Monica Zetterlund (som altså portretteres i den andre aktuelle biofilmen), men mange har sannsynligvis hørt om begrepet ondskapens banalitet, som Arendt er opphavskvinnen til.
Filmen omhandler tilblivelsen av Arendts artikkelserie som etter hvert ble til boka Eichmann i Jerusalem. Foranledningen er at SS-offiseren Adolf Eichmann i 1960 ble pågrepet av Mossad-agenter i Argentina, der han hadde oppholdt seg i skjult eksil siden annen verdenskrig. Eichmann, som var en av de sentrale arkitektene bak det tredje rikets systematiske jødeutryddelse, ble dermed stilt for retten i Jerusalem året etter. Og den anerkjente akademikeren Hannah Arendt, som selv hadde bakgrunn som jødisk flyktning fra Nazi-Tyskland, ble spurt av The New York Times om å dekke rettssaken.
Når hennes artikler omsider ble publisert, skapte de storm. Arendt så nemlig ikke et ondskapsfullt monster i Eichmann, men en byråkrat som kun var opptatt av å utføre sitt virke og sin plikt – og dermed mistet et hvert moralsk gangsyn. Og nettopp dette er hva hun definerte som ondskapens banalitet.
Mange ble også provosert av hennes beskrivelser av at jødiske ledere under krigen bisto Eichmann, slik det framgikk av hans forklaringer for retten.
Istedenfor å la en skuespiller gestalte den forhenværende nazilederen, har den erfarne regissøren Margarethe von Trotta valgt å bruke arkivmateriale av Eichmann selv fra rettsaken, som fungerer overraskende godt klippet sammen med de øvrige scenene. Dette gir naturligvis en sterkere opplevelse av det virkelige mennesket, der han satt i glassbur i rettslokalet.
Kanskje spesielt her hjemme kan man lett få assosiasjoner til rettssaken mot Anders Behring Breivik, selv om det også er vesentlige forskjeller i både argumentasjonsrekkene og personlighetstrekkene til de to.
Arendt selv er gestaltet med solid spill av Barbara Sukowa, som har samarbeidet med von Trotta om to biografifilmer tidligere (Rosa Luxemburg og Vision, sistnevnte om Hildegard von Bingen).
Filmen om Hannah Arendt tar unektelig opp store og viktige problemstillinger. Men det utgjør i seg selv ikke nødvendigvis en god film. For det blir dessverre mye prat og lite ull, om ull i denne sammenheng betyr handling og reell konflikt.
For mange scener dreier seg om at Arendt diskuterer de moralskfilosofiske problemstillingene med andre akademikere, uten at hun selv på noe tidspunkt virkelig tviler på egne standpunkt. Filmen hadde tjent på å la den andre siden komme mer overbevisende til ordet (fortrinnsvis mer dramatisk iscenesatt enn kun gjennom dialog), og med det gi hovedpersonen grunn til å gå en ekstra runde med samvittigheten for å teste sin overbevisning.
Isteden er filmen blitt en i overkant uforbeholden hyllest til Arendt, hvilket må sies å virke mot sin hensikt: For slik hun framstår her, kan man til en viss grad si seg enig med motstanderne i filmen som hevder at hun er arrogant og, riktignok i mindre grad, følelsesløs.
Hannah Arendt er en film som først og fremst taler til de allerede frelste og spesielt interesserte. Det er synd, for temaet den tar opp burde engasjere oss alle.