Mdg politiker– Lan Marie vil gjøre verden tryggere
– Jeg har vært redd på grunn av truslene
Helt siden hun var barn har Lan Marie Nguyen Berg kjent på det å være annerledes. Omtrent på den tiden hun lærte å sykle kom de første kommentarene. Da hun ble politiker, ble det enda verre.
Oslo: På terrassen til et hvitmalt hus i hovedstaden har Lan Marie Nguyen Berg (34) dekket til hyggelig frokost.
Selv om smilet vi blir møtt med speiles i de pene brune øynene, virker hun litt tilbakeholden.
Tankene våre går til hetsen vi vet hun har levd med de siste seks årene som byråd i Oslo. Lans mål om en grønnere by satte mange sinn i kok.
«Så bra at vi har fått i gang en diskusjon», tenkte hun først.
Dessverre viste det seg at ikke alle nøyer seg med praten. Truslene ble etter hvert så grove at politiet ble koblet inn.
– Vi har nok ulike tanker om frihet, sier Lan Marie, eller Lan som de fleste kaller henne, om de som freser over målene til Miljøpartiet De Grønne (MDG).
For henne er frihet til å bevege seg uten bil i en by med frisk luft viktig.
Selv vokste hun opp på Mastemyr utenfor Oslo med næringspark og hotell som en del av nabolaget. Her bodde hun med foreldrene og en yngre søster.
Ved middagsbordet i rekkehuset ble døtrene vant til å diskutere temaer som rettferdig fordeling og solidaritet, klima og miljø.
Moren og faren var aktive i SV og i den katolske kirken. Der i gården var det ikke det minste rart at Lan til femårsdagen ønsket seg sangen Sarajevo som hilsen spilt på radioen – en sang som handler om krigsbarna i Bosnia.
Paradis i en sandkasse
Kampen om å skape et bedre samfunn startet i barndommen for Lan. Det var også da hun oppdaget gleden ved å sykle.
– Jeg kan ennå huske den herlige følelsen av frihet da jeg fikk min første tohjulssykkel med støttehjul og kom meg rundt på egen hånd. Riktig nok i starten med onkelen min løpende bak i tilfelle jeg skulle falle av, forteller hun med en glad latter.
Hun har fortsatt å sykle. Når hun faller på andre arenaer, reiser hun seg som den gangen – med et smil.
Ett av målene som politiker er at Oslo skal bli en nullutslippsby med færre biler og mer plass til syklister og fotgjengere, og bli Europas mest miljøvennlige storby.
Selv har hun og ektemannen Eivind Trædal (36) flere sykler.
– Den dyreste er en elsykkel til 70 000 kroner, røper hun.
De to partifellene valgte å kjøpe den i stedet for bil.
Det er når hun beskriver ektemannen som mer direkte og utadvendt enn seg selv at vi kommer inn på den nevnte tilbakeholdenheten.
– Jeg har alltid vært litt sjenert, forklarer Lan.
Hun kjenner seg igjen i hvordan hun tror datteren Ragna Mai har det. På bilder av toåringen ser vi at hun har morens smil. Den siste resten av sjenertheten forsvinner når hun prater om datteren, «kosejenta» deres.
Les også: Den store klimaduellen: Syv kritiske spørsmål
En trygg base
I fjor flyttet Lan, Eivind og Ragna Mai inn i en generasjonsbolig sammen med hennes foreldre, et valg hun kaller «økonomisk fornuftig, praktisk og trivelig». Å bo under samme tak har gitt den minste en trygg base med fire voksne som elsker henne, samt lett tilgang på barnevakter i en travel hverdag.
– For Ragna Mai er en stor hage med egen sandkasse et paradis på jord. Hun har til og med et jordbærsted. Bærene rekker ikke å bli røde før hun plukker dem, forteller mammaen hennes leende.
At datteren er i ferd med å forme sitt eget språk og sine egne meninger merker Lan blant annet ved at den lille nekter å innrømme at kartene smaker surt. Hun står på sitt – en egenskap som ser ut til å gå igjen i familien.
Lans pappa Khanh Thanh Nguyen kom til Norge i 1968. Han var 14 år og foreldreløs, og fikk en tøff start på livet. Moren hans døde i barsel, og faren døde kort etter av tuberkulose. Khanh Thanh ble adoptert bort til en familie hvor han måtte jobbe hardt for føden.
Under krigen i Vietnam måtte han og adoptivfamilien flykte. Unggutten fikk oppgaven å passe på bagasjen på lasteplanet. Da bilen brått stoppet, falt han av. Khanh skadet ryggen og ble lam.
Stor familie
Et par år senere ble han oppdaget av en veldedig organisasjon som hjalp krigsskadde vietnamesiske barn. De tilbød ham omsorg og pleie, og en ny start på Sunnaas sykehus på Nesodden.
– Han kom til Norge med et optimistisk smil og en melkesjokolade i hånden, forteller Lan.
På Nesodden fikk han en besøksfamilie med tre barn som var glade for å få en storebror. «Farmor» kaller Lan farens norske mor og «søsknene» omtales som onkler og tanter.
– Vi står hverandre veldig nær. Lille Ragna Mai er så heldig å ha to par besteforeldre og hele tre oldemødre, en på Nesodden, en i Larvik og en på Sørlandet. Den siste er min livlige mormor, en sprek dame i 90-årene, som holder seg aktiv med å strikke til oss alle, sier Lan.
– Vi stortrives på Sørlandet. Ved en tilfeldighet ble det også sånn at jeg i likhet med pappa falt for en fra den kanten av landet. Eivind vokste opp på Sandøya utenfor Tvedestrand.
Som student på 80-tallet møtte Lans far, som utdannet seg til statsviter, nemlig en lærerstudent fra Tvedestrand, Mari Ann Berg. De kom i prat i vaskekjelleren på Kringsjå studentby i Oslo.
– Mens mamma ventet på at vasken sin skulle bli ferdig, bladde hun i Ernest Hemingways The Sun Also Rises. Da trillet pappa inn.
Han hadde nylig lest forfatterens Den gamle mannen og havet og nevnte spontant det for henne. Noen år senere ble jeg født.
Les også: Dobling av naturkatastrofer
Har vært redd
Hun er åpen om at foreldrene i starten støtte på fordommer.
– Det var ikke alle som forsto at mamma giftet seg med en mann som både kom fra et annet land og satt i rullestol. Kjærligheten seiret.
Å stå i stormen er åpenbart en nedarvet egenskap. Den eldste datteren deres har heller ikke angret på sitt valg om å bli politiker. Selv om hun innrømmer at:
– Ja, jeg har vært redd på grunn av truslene. Det var en tid jeg ikke tok sjansen på å gå ut alene.
Hun sier likevel om jobben hun har påtatt seg: – Hadde jeg et valg?
Ansvaret hun kjenner på er «større enn henne selv».
– Det er skremmende at barna våre må vokse opp på en jordklode som viser utallige tegn på at den lider. Ekstremvær, stormer, skogbranner, flom. Vi henger langt etter målene om å redde kloden fra katastrofale klimaendringer, men det er ennå tid om vi handler nå!
Det er et nødskrik.
På hjemmebane er Lan likevel lavmælt når det gjelder meningene som gjorde henne norgeskjent. Hun gir oss snarere en smak av hva vi står i fare for å miste ved å servere lokalpresset eplemost.
– Den er laget av nedfallsfrukt fra eplehager på Stovner sanket av ungdom, forklarer hun entusiastisk.
Drikken byr på en søt, rund smak av norsk sensommer. En av naturens mange gaver mange kanskje tar for gitt?
Tankefulle nyter vi det flytende «gullet».
Les også (+): Fiaskoen ble startskuddet for et industrieventyr Norge aldri hadde sett maken til
Veivalget
En svart labrador kommer tassende bort til bordet. Kanskje håper han på en godbit. Indeks er servicehunden til Lans pappa og altfor veloppdragen til å tigge.
Han nøyer seg med et spørrende blikk, før han går tilbake til hagen, ned den snekrede rullestolrampen.
Om det å ha en pappa som bruker rullestol blir ingenting sagt. Han har for lengst vist at det ikke trenger å være et hinder. At han kommer fra Vietnam er noe hun derimot fikk kjenne på allerede som barn.
– Det gjorde meg rundt skolealder plutselig litt annerledes. Inntil da hadde jeg følt meg som de andre barna i nabolaget. Det var før jeg hørte noen kalle meg en «guling».
– Det endret noe inni meg at jeg stadig gjennom barndommen fikk høre at jeg var annerledes og ikke ble sett på som helt norsk. Selv om ikke alle kommentarene var vondt ment.
Til tross for at hun endte opp med å bli valgt som russepresident på Ski videregående, følte hun seg aldri hundre prosent som «en av de andre».
Etter videregående bestemte hun seg for å reise til farens hjemland og finne ut mer om seg selv – selv om de ikke har slektninger i Vietnam.
– Der ble jeg umiddelbart akseptert – som vietnameser.
Under oppholdet opplevde hun tyfon på nært hold. Mens foreldrene hjemme i Norge var bekymret for henne, samlet hun og medstudentene inn penger til de fattige som ikke hadde midler til å bygge opp igjen hjemmene sine.
Siden fant Lan veien til Sør-Afrika og Kenya, hvor hun var vitne til rasehat og tørke. Et veivalg tok form.
Alt er mulig
I 2009 dro hun som student til klimatoppmøtet i København.
Dit kom ungdommer fra hele verden med et håp om å høre topplederne si at de ville stoppe klimagassutslippene. Lan dro skuffet hjem.
Ett år senere besøkte hun den lille øystaten Tuvalu og blogget om at den var i ferd med å forsvinne på grunn av et stigende havnivå. Håpet var å engasjere folk her hjemme.
– Jeg erfarte at det må skarpere lut til enn blogging, forteller hun.
Med til slutt en mastergrad fra Senter for utvikling og miljø var hun klar for selv å skape endringer. Hun gikk fra å være aktivist til å bli politiker.
– En jobb som gir glede og stolthet over hva vi får til, men også frustrasjon over hvor mye arbeid som gjenstår. Selv om alvoret kan ta meg iblant, er jeg først og fremst optimist. Mamma og pappa har flasket søsteren min og meg opp med troen på at alt er mulig å få til.
Etter at Lan og Eivind ble foreldre, forsøker de å legge fra seg jobben når er hjemme.
– Vi lykkes ikke alltid med det. Kampen for miljøet er mer enn en jobb for oss. Det er vår måte å bidra på.
At denne unge kvinnen faktisk beskriver seg selv som konfliktsky, er ikke til å tro. Hun føyer også til at hun i utgangspunktet var litt introvert.
– Det har gått seg til etter seks år som politiker, sier hun fornøyd.
– Det er jo mer praktisk å være på den utadvendte skalaen.
For øvrig tar hun en dag av gangen.
– Når det blir for mye kaos i hodet mitt, søker jeg tilflukt og ro i et mørkt rom. Der blir jeg værende til energien er fornyet, sier Lan.
– Den beste «energi-boosten» er støtten og engasjementet fra familien min. Hver og en av dem betyr alt for meg. Vi er alle skjønt enige om å gjøre verden til et tryggere sted for Ragna Mai og andre barn på kloden.
Denne saken ble første gang publisert 13/09 2021, og sist oppdatert 13/09 2021.
