Historiske Marius Lindvik har bena godt plantet på jorden
– Hadde ikke klart det uten mamma og pappa
Marius Lindvik skrev idrettshistorie da han tok Norges første OL-gull i stor bakke på 58 år. Men 23-åringen fra det lille tettstedet Frogner tar ikke av og gir foreldrene mye av æren for suksessen.
– Det var utrolig godt å komme hjem til Norge igjen, medgir Marius Lindvik (23) da Her og Nå møter ham hjemme i Lørenskog.
Han bor i en smakfullt innredet leilighet i femte etasje, med kort vei til det meste. Idrettsgymnaset Wang Toppidrett er like ved. Det samme er togstasjonen, innendørsarenaen SNØ og et stadig voksende kafé- og uteliv.
Mamma og pappa Lindvik
Det er også kort vei til mamma Torill og pappa Trond Lindvik i Frogner, som på tross av knappe 1600 innbyggere kan skilte med et aktivt idrettslag og god tilvekst av nykommere.
Da Marius landet på Gardermoen etter flere ukers gulljakt i Beijing, var naturligvis mor og far Lindvik på plass. Det var også Marius’ bestemor, bestefar og samboer, som møtte opp med flagg og en gulljakke som de forærte 23-åringen i anledning den historiske bragden.
Med 140 meter i andre omgang i Zhangjiakou 12. februar, sørget nemlig Marius for Norges første OL-gull i stor bakke siden Toralf Engan nedkjempet finske Veikko Kankkonen i Innsbruck i 1964.
– Det er vanskelig å sette ord på det, men jeg husker det var ren glede og adrenalin, forteller gullhelten selv om opplevelsen.
– Det er få ganger jeg har hatt den følelsen i hoppbakken. Og den følelsen sitter i. I hvert fall til dagen etter. Da begynner ting å gå litt mer opp for deg, og så må du begynne å fokusere på neste renn.
Marius har nemlig en egen evne til å nullstille seg, forteller pappa Trond.
– Han er en kompromissløs og offensiv hopper som går «all in» i hvert hopp og er flink til ikke å la ytre omstendigheter påvirke noe som helst. Men i tillegg er han en rolig, jordnær og sindig person som alltid beholder bena godt plantet på jorden. Dette er egenskaper som bidrar til at han klarer å beholde roen og nullstille seg bedre.
Les også: Legenden Ingrid (93) synes oppriktig synd på dagens utøvere
Tok OL-gull i stor bakke
Mens Marius forsøkte å nullstille seg til neste renn under OL, var situasjonen en helt annen hjemme hos mor og far på Frogner. Foreldrene hadde takket nei til journalister som spurte om å følge hopprennet sammen med dem, så de i stedet kunne se på i fred sammen med datteren Camilla.
– Det var utrolig spennende og følelsesladet, minnes Trond.
– Jeg ville bare ha de nærmeste på plass, men rett etter at han vant – og mens vi satt og prøvde å fordøye alt – så kom det plutselig bil på bil med venner og kjente. De flagget og tutet gjennom hele boligfeltet, til de kom frem til oss. Da ble det champagne på terrassen, før vi samlet oss på den lokale restauranten på Frogner. Vi skulle egentlig bare være 10–15 stykker, men det ble vel nærmere 50. Det var helt enormt!
Familiefaren bestemte seg tidlig for å stille opp det han kunne for at barna skulle kunne bedrive idrett, akkurat slik faren hans også hadde gjort for ham.
Han har fulgt sønnen på treninger og renn landet rundt, og til og med vært med i støtteapparatet til landslaget som smører.
Det har kostet tid og penger, men han sier det har vært verdt hver krone og kilometer.
Og Marius vet å verdsette foreldrenes innsats.
– Jeg hadde ikke klart det uten mamma og pappa. Pappa har kjørt meg rundt i hele Norge, og de har i tillegg vært hovedsponsor, smører, psykolog og motivator. De har fulgt meg opp helt fra jeg var liten, forteller han.
Les også: Slik er Marit Bjørgens nye liv
Startet med skihopp som barn
Marius møte med skihoppingen kom først da han var 11 år gammel. Han hadde riktignok rikelig med erfaring med ski på bena, ettersom faren hadde dratt ham med i alpinbakken allerede da han var 2–3 år gammel. Han hadde også vært innom fotball, håndball, badminton og langrenn før han ble bitt av hoppbasillen.
– Første gang jeg hoppet var vel i en 7-8-meters bakke. Jeg husker at det var veldig gøy og at jeg ville bare hoppe mer, forteller Marius.
Både far og sønn er nøye med å trekke frem trenere som har betydd mye på veien. Da Marius først var innom Romerikshopp i to år fikk han god hjelp av trener Frode Guldbrandsen, før Yngve Ludviksen i Kollenhopp overtok stafettpinnen. Viktigst er nok likevel Øivind Grønn, som ikke bare er mannen som ordnet det første paret med hoppski til Marius – han har vært med hele veien med særlig fokus teknikktrening.
23-åringen røper at han sjelden eller aldri blir nervøs når han skal hoppe. I hvert fall ikke i det han har sluppet bommen. Da slipper spenningen, det er fullt fokus på oppgaven – og selve svevet beskriver han som en deilig opplevelse hvor man bare flyter på luften.
Den roen har han, til tross for at han som 13-14-åring opplevde et ganske stygt fall på Voss. Arrangøren hadde frest sporet i bakken for smalt, slik at skiene ble stående fast ved hoppkanten. Selv om Marius kjente at det lugget litt, trykket han på det han hadde – det resulterte i en salto i luften, før han gikk rett i bakken etter 40 meter.
I bunnen av bakken sto pappa og fulgte med. Han trodde først det var en annen som satte utfor, men skjønte at det var sønnen like før uhellet inntraff, og hastet inn i unnarennet for å få båret Marius ut og kjørt ham til legevakten.
Heldigvis gikk det bra, og det sier kanskje litt om karakteren til Marius da han på legevakten etterpå insisterte på å hoppe igjen dagen etter.
– «Det er helt uaktuelt», sa jeg, og det førte til en liten krangel, minnes faren.
– Da skjøt legen inn, og sa til Marius: «I morgen tidlig må du først kjenne på kroppen din, og så må du huske på at du har 40 prosent stemmerett, og at faren din har 60 prosent». På morgenen dagen etter kom Marius gående ut som en gammel mann, både krokbøyd og gæren i ryggen. Jeg ble motvillig med ham til bakken, der han fikk varmet opp og tøyd ut, så han til slutt i hvert fall så sånn noenlunde gangbar ut. Det endte med at han vant hele rennet i sin klasse, så det ble jo en morsom historie, selv om det ikke var så veldig morsomt der og da.
Les også: (+) Pappa var utro og forlot oss. Det gjorde mamma til et monster
Skiflygings-VM i Vikersund
Mens pappa Trond mer enn gjerne følger med både live og på TV når sønnen setter utfor, må mamma Torill innimellom holde hånden foran øynene. Spesielt når det er skiflyging. Og i 2019 holdt det på å gå galt igjen for Marius, nettopp i en skiflygingsbakke. Drøye 213 meter ned i bakken i Planica, gikk han over ende i 120 kilometer i timen, men heldigvis slapp han unna med skrekken denne gangen også.
Han valgte å stå over Planica året etter, som følge av manglende selvtillit.
– Etter det har jeg klart å jobbe meg opp igjen og fått tilbake tryggheten i hoppingen. Derfor var jeg klar for skiflygingsrenn i år, og det gikk jo veldig bra, oppsummerer 23-åringen.
Bare en måned etter OL-gullet, gikk nemlig Marius helt til topps i skiflygings-VM i Vikersund. På tribunen satt samboeren Helene Braathen, som knapt visste hva skihopping var før de to møttes og fant tonen på festivalen Palmesus i Kristiansand for tre år siden.
– Nå har hun vært med og sett i både Holmenkollen og Vikersund. Hun syntes det var veldig morsomt og vil være med på flere renn, sier han fornøyd.
Les også: Therese Johaug har planene klare for ny karriere
Samboer med Helene Braathen
Som toppidrettsutøver må Marius avfinne seg med at det blir mange dager borte fra samboeren under sesong.
I det hele tatt har han ofret mye fritid helt fra han som 14-åring skjønte at han kunne nå langt. Men også Helene må være oppofrende. Like før OL måtte hun flytte ut av leiligheten i en periode, for at ikke Marius skulle koronasmittes.
– Hun sier at det er verdt det og forstår heldigvis godt hva det innebærer, det jeg holder på med. Og vi får tatt igjen en del etter sesongen er over, poengterer han.
Etter verdenscupavslutningen i Planica 27. mars, får nemlig Marius noen få ukers etterlengtet hvile, før forberedelsene starter til neste sesong.
– Det første jeg skal gjøre er å invitere venner og kompiser på en ordentlig fest. Det har jeg ikke hatt tid til på lenge nå. Deretter skal jeg på randonee (topptur med ski, red.anm.) med Daniel Tande, Johann Forfang og Halvor Granerud i Tromsø. Deretter skal Helene og jeg til Syden. Vi har ikke helt bestemt oss for hvor ennå, men vi har satt av 10 dager – og det blir til et sted der det er varmt!
