12. desember er det ett år siden Ole Paus døde
Marcus Paus om kjærligheten og de rørende ordene fra faren Ole Paus
Det siste året har mye endret seg i Marcus Paus sitt liv. Han mistet faren, ble samboer og bonuspappa. – Catherine og familien ga livet mitt en ny dimensjon, forteller komponisten. Han holdt faren i hånden da han døde, og føler fortsatt hans nærvær.
Nesodden: – Hun er et menneske som griper meg, en jeg kjenner gjenklang av, sier komponist Marcus Paus (45) ærbødig forelsket om sin samboer Catherine Blaavinge Bjørnevog (49) – som er lyriker, forfatter, billedkunstner – og seksbarnsmamma.
– Å være bonuspappa er en ny opplevelse. Jeg er vant til å leve bohemsk og noe hemningsløst. Dette gir langt større mening. Kanskje jeg er forsynt av meg selv? spør han seg på sitt sjarmerende, åpne vis.
Vi er på besøk på Nesodden hvor han har slått seg ned med kjæresten og hennes yngste døtre, Uma (17) og Mary (13). Den eldste er på skolen, mens Mary er på badet i andre etasje med mamma og steller seg.
Komponisten selv, som vanligvis pakker seg inn med hodeplagg og skjerf, er på hjemmebane fri for begge deler. De brune, lange lokkene faller mykt ned på skuldrene hans.
– Catherine og hele familien hennes er veldig sjenerøse med meg, forteller Marcus godlynt, mens han dekker på kjøkkenbordet med franske oster, croissanter, druer og gjerne vin til den som vil ha. Raus er et ord som beskriver ham godt. Brus hentes frem med tanke på bonusdøtrene.
– Jeg vet selv hvordan det er å ha bonusforeldre, sier han.
– Enkelte tok imot meg bra, andre ikke.
Pappaen Ole Paus
Marcus klukkler når det siste sies, slik han ofte gjør. Det finnes ingen bitterhet å spore.
– Hvordan har det vært å være sønnen til Ole Paus?
Ole Paus har vært samboer med Henny Moan og var deretter gift med Anne-Karine Strøm, Randi Heide, og Benedicte Paus.
Paus fikk sønnen Sole Paus (51) med Henny Moan, Marcus Paus med Anne-Karine Strøm, to adoptivdøtre med Randi Heide, og yngstedøtrene Helvig Paus (21) og Emilie Paus (22) med Benedicte Paus.
– Jeg syns det har vært fint, og ville ikke vært et eneste sår foruten, svarer han.
– Han var en litt rotløs mann, men hadde samtidig et ønske om å samle sin familie. Jeg tror han oppriktig kjente på en omsorg for menneskene han forlot underveis. Livet hans besto av en serie oppbrudd. Han var den faren jeg fikk.
Marcus er bevisst at brudd går i arv. Kanskje det er nettopp derfor han er en trygg og stabil bonuspappa? En som Mary og Uma senere betror at det er fint å prate med.
– Så lenge vi bor under samme tak har jeg et ansvar for Catherines barn. Det anser jeg for å være en gave, sier han takknemlig.
Les også: (+) Brutalt ærlig om fattigdommen og glemselens slør: – Jeg er ikke flau over å ta imot hjelp
Drømte om sin far
Vår prat med Marcus startet tre uker tidligere på Oslo Gamle Rådhus. Et sted fylt av ildsjeler som lever og ånder for musikk, drevet av «Opera til folket». For Marcus er stedet knyttet opp mot faren, den folkekjære visesangeren Ole Paus, som døde 12. desember i fjor. Her var de også sammen.
– Hvordan har det siste året vært for deg, og hvordan minnes du din far?
– Mine tre søsken og jeg fikk en spesiell arv, som også tilhører allmuen, nemlig vår fars musikk, starter han.
I farens selvbiografi, «For en mann», som ble skrevet ferdig av Asbjørn Bakke og kom ut etter at dette intervjuet ble gjort, dedikerer Ole selv boken til sine fire barn – Sole, Marcus, Emilie og Helvig.
– Jeg kjenner på et ansvar for å la arven etter min far leve videre, sier Marcus.
Ole Paus ble 76 år. Etter å ha blitt rammet av et hjerneslag i fjor høst kom han seg aldri.
– Han var åpen om at det gikk mot slutten. Rollene våre ble på en måte reversert.
Den prisbelønnede musikeren sovnet inn på Drammen sykehus med sine nærmeste rundt seg.
– Da han trakk sitt siste pust, holdt jeg ham i hånden. Og like før han døde, smilte han. Det var vakkert. Jeg fikk fornemmelsen av at en dør ble åpnet et sted. Det er noe metafysisk med øyeblikket et menneske forlater jorden.
En februarnatt halvannen måned etter begravelsen, drømte sønnen at faren sang for ham.
– Jeg våknet med fars stemme i øret, og husket både melodien og omkvedet: «Jo mere jeg får gi, jo mere vil jeg ha. Jo mere jeg er til stede, jo mere vil jeg dra». Det var en opplevelse som satt i meg på en måte drømmer vanligvis ikke gjør. Min far var svært opptatt av ord, og selv etter hans død nådde de frem, slår han fast.
Teksten han ble gitt var ideell som inngang til et bestillingsverk Marcus hadde fått æren av å skrive til Oslo-Filharmonien. Det skulle urfremføres under «Folkefest på Slottsplassen», en hyllest til hovedstadens to store visesangere som gikk bort med kort mellomrom, Ole Paus og Lillebjørn Nilsen.
– Omkvedet jeg drømte at han sang, sier mye om min far; om hans sjenerøsitet og kjærlighet, så vel som hans stadige oppbrudd i livet. Jeg gjenkjente ham og merket hans nærvær, både i teksten og melodien.
Les også: Roland tok en DNA-test da han kjedet seg.Svaret føltes uvirkelig
Jobbet sammen
Ole Paus ble kjent som artist i 1970. Da slapp han albumet «Der ute – der inne». Mannen med den særegne stemmen var ikke redd for å si hva han mente gjennom musikken, og vi elsket ham for det. En av hans mest kjente sanger er «Mitt lille land». Han var aktiv frem til hjerneslaget.
Hans nest eldste sønn valgte en helt annen musikkgenre. Som klassisk samtidskomponist har Marcus markert seg som en av våre mest spilte komponister.
For seks år siden begynte Ole Paus å skrive sin egen livshistorie. Han rakk ikke å bli ferdig, men gikk bort med et ønske om at den skulle fullføres. Forfatter Asbjørn Bakke sørget for det. Boken «For en mann», med undertittelen «opptakt til en selvbiografi», kom ut etter vårt intervju med Marcus. Anger er et gjennomgående tema i boken. Han følte blant annet at han ikke strakk til som far.
– Selvbiografien er nok et brutalt selvoppgjør, sier Marcus.
– Det var nok krevende å finne balansen i hvordan skrive den sannferdig, og samtidig ta hånd om de menneskene som ikke hadde gjort annet galt enn å bli glad i ham.
– Selv om min far og jeg hadde hver vår stil, jobbet vi sammen ved flere anledninger. Det hadde vi glede av, forteller han.
De skulle ha vært i studio for å spille inn en plate med Tora Augestad og Nynorsk Blåsekvintett da Ole Paus fikk slag.
– Musikken bandt oss sammen. Spesielt på hans eldre dager ble vi bevisste på ikke å ta det for gitt. Det bor mye helbredelse i musikk.
«Takk for hvert bidige øyeblikk med deg, elskede Pappa. Døden kom som en engel og befrier, og du åndet ut med smil og jubel om dine lepper til linjen «alt vi vet er at alt blir savn når det er over» fra sangen «Veierland».
Denne rørende hilsenen delte Marcus i sosiale medier etter farens bortgang. Han siterte også noen linjer fra sangen «Hvor langt, hvor lenge» av Ole Paus og Kari Iveland. «Min tid skal komme, ja snart er den her, Og da er jeg klar til å fare. Da bryter jeg opp ifra alt jeg har kjær, Og blir til en stillhet i svaret».
Les også: (+) NRK-Inger-Lise om frierbrevene: – Han fortalte at han kysset meg på skjermen
– Far hadde for lengst innsett sin egen dødelighet, og tenkte ikke på døden med redsel, snarere med nysgjerrighet.
Fortsatt til stede
Tre år før Ole døde møtte Hjemmet far og sønn, det var det siste intervjuet de ga sammen.
«– Jeg har en grenseløs kjærlighet til barna mine. Selv om jeg ikke alltid har vært til stede, vet de at jeg er der for dem. De er mine nærmeste», erklærte Ole Paus hjertevarmt.
Om Marcus la han til:
«– Jeg elsker Marcus som min sønn, men han er samtidig en nær, nær venn. Han er også en jeg kan skape sammen med. Det er veldig fint for oss. Vi deler et morsmål. Flere burde skrive operaer på tvers av generasjoner».
Nå sitter sønnen hjemme ved kjøkkenbordet og tenker tilbake.
– Å miste sin far er en merkelig form for fødsel som mann, sier han på et vis som nettopp minner oss om faren, lett grublende, underfundig, klok.
– Jeg sanser ham fortsatt, han er fremdeles til stede, men med en større ro. Min far forsøkte så godt han kunne å være en trygg voksenperson for sine barn, men han var også en rastløs sjel. Kanskje kom det av at han selv bar på et savn? Da han var fem år døde hans mor, min farmor, av polio. Han mente selv at det formet ham.
Les også: (+) Da datteren (3) våknet om nettene og klappet på noe i luften i hjørnet av soverommet, tok Cathrine kontakt med Lilli Bendriss
En ny dimensjon
Sønnen tror at prisen for å være et skapende menneske ofte er rastløshet. Han vokste opp i et slikt landskap med skapende mennesker. I hans barndom var begge foreldrene utøvende kunstnere. Moren, sangeren Anne-Karine Strøm (72), ble senere journalist og forfatter av mange bøker.
– Jeg opplevde min barndom som veldig protagonistisk; et eller annet sted der fremme venter eventyret.
Det er her Marcus kommer inn på sin kjæreste.
– Takket være Catherine har mitt liv fått en ny dimensjon, en familie å ta vare på. En rolle jeg elsker!
Han møtte henne på Litteraturhuset i 2018. Mer ble det ikke, ikke da.
– Høsten 2023 tok Catherine kontakt med meg, hun skrev: «Jeg har drømt om deg». Det talte til meg. I drømmen banet hun seg vei mot meg, og idet hun tok hånden min – raste verden sammen. «Vi var så nære i den dimensjonen, kanskje vi kan være venner i denne?» spurte hun.
På avstand vokste et vennskap frem. De bestemte seg for å møte hverandre. Det skjedde en formiddag i Frognerparken.
– Idet vi så hverandre skjedde det noe helt spesielt, begge bare visste – vi var kjærester, forteller han.
Samtidig var det som i drømmen en verden som måtte gå under.
– Jeg hadde lenge følt meg litt inneklemt uten å ane hvorfor. Med Catherine ble lysten til å bygge noe nytt vekket.
Catherines drøm
Samboeren og hennes yngste datter har kommet inn på kjøkkenet. De lytter oppmerksomt.
– Kan jeg få komme med en liten korreksjon om min drøm? spør kjæresten hans.
– Vi var i en ballsal. Du sto ved vinduet og jeg ved døren. Jeg ser at du strekker hånden mot meg, og så løper vi ned flere trapper. Ute ser vi at trærne faller ned, men det eneste som teller for oss er at vi er sammen, gjengir hun.
Marcus kysser henne.
De er ærlige om at de begge hadde liv å rydde opp.
– I spenningsfeltet mellom oss øynet vi likevel en fremtid, noe å bygge på. Å velge hverandre var ingen flukt, men en hjemkomst.
Uma har kommet hjem fra skolen nå, og både hun og søsteren Mary er to tenåringer som vet å sette pris på kjærligheten.
– Vi digger Marcus, sier de søte jentene.
– Han er den mest omtenksomme og snille bonuspappa. Vi kan prate med ham om alt, og – føyer de veslevoksent til:
– Det er så godt å se mamma så lykkelig!
Kloke ord
Det koselige huset på Nesodden rommer flere minner om Ole Paus. Den store, gylne sofaen hans står i stuen. På veggene henger et par litografier som en gang var hans.
– Den mest verdifulle arven har jeg på arbeidsværelset, sier Marcus og viser vei.
Pent innrammet henger noen bevingede ord faren aldri ga ut (se bilde).
«Måtte lyset i deg lede deg
gjennom alt du ser.
Måtte du gå ut i livet
og ta til deg alt som skjer.
Måtte varmen i deg nå til dem
du møter på din vei.
Og måtte grådigheten aldri ramme deg.
Måtte himmelen være åpen
over deg og den du er
Måtte noe vare evig når du ikke mer er her.
Måtte du bli ett med gleden
i alt det Gud har skapt
Da har kjærligheten vunnet
og grådigheten tapt.»
– Den litterære arven etter min far, den immaterielle delen av ham, er for meg den mest betydningsfulle. Når jeg selv sitter her og skriver, ser jeg opp på disse ordene og kjenner hans kjærlighet. Ordene han etterlot seg er en bekreftelse på at ingenting forsvinner, avslutter Marcus Paus.
