Kristopher Schau: - Å ha meg med i en slåsskamp hadde vært en stor fordel

OSLO, ROMJULA 2015: - Faen, det blir den villeste uka noensinne, sier Kristopher Schau (45). Mest til seg selv, så stille kommer ordene, før han bøyer seg med digre labber over en trofast liten, rød almanakk. Slår opp på den første uka i januar 2016, den villeste.

Ute er det julestille og kaldt. Schau, mannen med de lange og sortkledde bena, som ser dritskummel ut når han vil, men stort sett har verdens vennligste smil. Mannen som sier han kun vil gjøre bandet The Dogs og radio, at TV er for å tjene penger. Som har gitt verden Gartnerlosjen og Cumshots. Har Karate og Oppgang B på samvittigheten, som viste det meste av seg selv i De syv dødssynder og Folk som Slåss. Det gjennomsnakka Fuck for Forest-stuntet på Quarten .

Han leser opp egen-noterte planer: Mandag er The Dogs-albumet ute, samt at han skal levere ting til Espen Thoresens radio-program. «Første arbeidsdag i P13, der altså», sier han før han kikker opp under øyebryna:

- Det er vel ikke så interessant for deg at fatter’n har bursdag på tirsdagen, kanskje.

Venter ikke på svar før han kikker ned igjen og fortsetter med planen for ukas tredje dag; Sesongens første sending med «Kvegpels» på Radio Nova.

Mens han fortsetter å bla kommer halve setninger om hva han ellers må få gjort, som ikke har et like konkret tidspunkt. «The Dogs skal på turné også, vi begynner den 14., så vi må få trykka inn en øving eller noe også.» «Åh, ja, jeg må også få skrevet ut samtalene med Ingvar Ambjørnsen og sendt forlaget, han blir 60 … Det blir bok av det, har jeg ikke fortalt det? ….» Det slurpes i sort kaffe. «Og ja fan, så fikk jeg et innfall her om dagen, om en intervju-greie jeg skal ha på Postkontoret på Tøyen, jeg har leid det den siste søndagen i måneden. Der jeg skal snakke en times tid om ting jeg vil lære mer om. Trikken, bananer, papir … om spurven…», sier Schau og fisker frem mobiltelefon, bare for å oppdage at han har slettet nummeret til spurv-eksperten. «Nei, jeg har slette han, fan, nei, nå skjønner jeg ikke en dritt».

Og på lørdagen er det første TV-sending for året. «Krisemøte», podcasten med Kyrre Holm Johannessen, vises på TV 2 Humor. Og dermed er vi også kommet frem til nåtid – den lørdagen er i dag, du ser «Krisemøte» på skjermen i kveld.

- Dette er utypisk for meg, jeg liker ikke å ha så jævla rotete greier. Men jeg prøver å få det til å gå opp nå da, så det ikke skal bli så jævla mas. Dette skal gå. Jeg har lagt en plan, så det skal gå. 2016 skal la seg gjøre, ser jeg, sier han og ser fornøyd ut.

- Det er digg at 2016 har blitt året da jeg bare gjør ting jeg liker. Jeg gleder meg mer til å gå løs på 2016, enn jeg gjorde med 2015.

I kamp

Schaus liv startet naturlig nok ikke med knuste flasker i huet under konsert, steking av egen forhud eller radioprating og drøye guttestreker. Selv om det er lett å tro at Schau var en av de derre ungene som på død og liv skulle vise seg frem og gjorde det meste for oppmerksomhet.

- Hehe, nei, det har aldri vært noen plan om noe som helst egentlig. Jeg drev aldri med noe barneteater eller slike ting. Jeg satt mest inne og leste tegneserier, frem til jeg var 14, forteller han, og nevner «Superboy» og «Gigant» som de viktigste seriene for tenåringsversjonen Kristopher.

- Så begynte jeg å høre mer aktivt på musikk, og så var det bare det. Jeg var inne frem til jeg begynte på videregående, tror jeg, sier han og avviser andre hobbyer av mer fysisk art.

- Jeg var så jævla allergisk, så jeg kunne liksom ikke. Spille fotball var ikke så nyttig. Hvis jeg ramla, så måtte jeg av banen likevel, for jeg var så rød i øya og gikk og nøys. Så jeg har aldri vært noe særlig glad i å bedrive idrett, det har vært litt meningsløst for meg, kjenner jeg.

Men du trener nå, du går på thaiboksing?

- Ja, men det er litt sånn nødvendighet også, kroppen er så lang og ødelagt. Jeg må prøve å holde det litt ved like. Jeg har blitt sparka i bakhuet et par ganger og lært at det går bra det også. Og det er veldig bra for ryggen. Det er så mye hoftevridninger som har hjulpet masse på ryggproblemene mine. Så det har vært relevant trening.

- Og så er det en bra outlet for å roe kokinga i huet. Det funker veldig bra.

Er du flink?

- Neineinei, erru gæern! Jeg er ganske dårlig. Hva mine sterke sider er ... Det er lettere å si mine dårlige sider. Jeg er treg, veldig treg. Og jeg har dårlig kondis, og har lite fleksibilitet. Og det er de tingene man trenger i kampsport, gliser han.

Men du har jo lange armer, det kan jo komme godt med.

- Jo, men jeg synes ikke noe om å slå folk i trynet, så jeg jeg har en lei tendens til å si unnskyld. Men trekker man henda ned for å si det, så får man en midt på trynet selvfølgelig. Og når jeg selv blir truffet litt hardt, så begynner jeg å le. Og det er veldig dårlig, for da blir de stort sett irritert, de som gjør det, så de gjør det igjen. Og da ler jeg enda mer. Og så tenker jeg at «Fy fan, dette betaler jeg penger for». Jeg tåler fryktelig mye juling, det er også en ulempe egentlig.

Tåler du mye? Det høres ut som det er en fordel å ha deg med i en slåsskamp slik sett?

- Å ha meg med i en slåsskamp hadde vært en stor fordel. Hadde jeg blitt ordentlig forbanna, så er det ikke noe stopp i meg. I tillegg til at jeg tåler mye juling, Men jeg er dårlig i kontrollerte former, jeg er for snill, sier han, og legger til at han er en mye hyggeligere fyr når han har væt på treninga.

- Jeg får mye beskjed «kan du ikke være så snill og gå og trene, du er så mye hyggeligere da».

Hva sier treneren din da?

- Det er det samme hele tiden. Benytt deg av at du er så lang

Hvorfor er du så lang?

- Jeg vet ikke! Det er en genetisk kjempetabbe! Bestemora mi i England var 149 høy, så det går ikke opp what so ever, liksom. Det er ingen over 190 utenom meg. Det er bare meg.

Høyden kom i tenårene. I sjette klasse var han bare den tredje høyest i klassen. Så kom centimeterne rasende på i løpet av halvannet år.

- Jeg var til tider hjemme fra skolen fordi jeg vokste så fort at beina ikke klarte stekke seg ordentlig ut, sier han og tar seg til det ene kneet.

- Så jeg har strekkmerker, slik som gravide får, her.

Gutten ble sendt til undersøkelse på Ullevål sykehus. Det ble tatt røntgen, benmargen ble sjekket, hormonbehandling ble vurdert:

- For å stoppe denne galskapen! Men det viste seg at det skulle gi seg av seg selv. Jeg håpet intenst det skulle fortsette. Jeg var veldig fascinert av Guinness rekordbok. Verdens lengste mann hadde den gang et lårben på 76 centimeter, så jeg målte mitt eget lår for å se om det var håp. Det ble det ikke noe av, og det er ryggen min veldig glad for nå.

Med Egil

Dersom du har beveget deg rundt på Grünerløkka utenom vanlig rushtid, har du muligens sett den høye mannen traske gatelangs. Han elsker å gå. Og han er selverklært blodfan av hovedstaden vår.

- Jeg har alltid bodd i Oslo. Bortsett fra da jeg var liten, da flytta vi der fatter’n fikk jobb. Men jeg er født i Oslo. Så jobba han litt i Trondheim, så var det Molde, Skien, Bergen og så tilbake hit. Jeg gikk på barneskolen i Bergen, fra første til tredje. Jeg begynte å snakke litt bergensk, det gjorde jeg. Jeg snakket litt sånn da jeg kom tilbake hit.

- Men det kvitta vi oss fort med, sier han med det som kan være et skøyeraktig glimt i øya.

Oppveksten skjedde på lille Langerud. Han forklarer det som digg, for mellom Abildsø og Langerud er det ikke t-bane. Det blir ganske ræva miljø rundt t-banestoppene, det er «hangout for no goods».

- Så jeg slapp alt slik, jeg vokste opp i en liten trygg oase. Og det var der jeg møtte Egil, på Ulsrud, som er nærmeste videregående.

Egil Hegerberg altså. Norsk musikks morsomste og mest oppfinnsomme.

- Det hadde mye å si for meg. Vi satt ved siden av hverandre. Det var ganske befriende.

Befriende, for lærerne …?

- De brydde seg så lite, vi fikk holde på som vi ville. Vi gjorde det vi skulle, altså. Vi var ikke noe bøllete elever, men ganske fjollete. Men jeg synes jo synd på lærerne som måtte ha Egil som elev! Det er noe med å ha en elev som er smartere enn deg, som jo må være vondt. Som er bedre enn deg i engelsk, bedre enn deg i gym - han var helt rå, konstaterer Kristopher.

- Det kan jeg ikke undervurdere, det var en helt besynderlig verden med han. Vi tura på med det vi ville i tre år, sier han og forteller om diktsamlinger de ga ut sammen, som de tonesatte med de instrumentene de fant.

- Det var ganske dårlig, men det var gjort med et engasjement. Så begynte vi å opptre på skoleavslutninger, noe sånn litt performance-aktige geier.

Var dere populære?

- Neeeei ... Men det var gjort med en slags selvtillit, så vi kunne ikke bli tatt for det, på en måte. Folk elsket det ikke, men de kunne ikke annet enn å forholde seg til det. «Javel ... Der er de igjen». Folk fulgte nøye med. De var kanskje litt redde også.

- Ja, det er mulig jeg husker et par av de tinga der litt feil, altså. Egil husker slik bedre enn meg, men i mitt hode er det slik det foregikk, begynner han før han avbryter seg selv.

- Fan, det skal vi også i år! Vi skal spille med Hurra Torpedo igjen. Det betyr at vi også må en tur på dynga og finne musikkutstyr.

Så du for deg som ung at du skulle lete etter hvitevarer i voksen alder, for å få gjort det du skulle?

- Nei, men da Hurra Torpedo begynte så var det så jævla shabby i Gamlebyen, det sto hvitevarer over alt på gata der oppe. Vi tenkte det var det perfekte bandet å spille i. Vi gadd ikke engang å skaffe hvitevarer før samme dag vi skulle spille konsert, vi visste vi kunne ta en mini-van til Schweigaardsgate og hente instrumenter på gatehjørner. Men nå har det blitt regulert, nå må man ha litt gode kontakter. Henter man på gjenvinninga, så må man også levere tilbake på gjenvinninga. Det er blitt et litt mindre kolli, siden det er slått sønder og sammen, men tilbake skal det.

På radio

Det var på sett og vis Gartnerlosjen som fikk Schau inn i verdenen av kjente fjes, men det blir å foregripe begivenhetene litt. For radio-karrieren startet som en tilfeldighet da Schau ble kalt inn til førstegangstjeneste. Selv hadde han ikke noen plan om å prate på eteren.

- Jeg skulle ha siviltjeneste fordi jeg måtte bli i Oslo. Vi hadde øvelser med Gartnerlosjen tirsdager, så jeg kunne ikke sendes til Brønnøysund eller Finnmark eller hvor det var. Så jeg kjørte på passivitetspakka, forteller han og funderer over at det ble innvilget.

- Skjønner ikke at jeg slapp unna med det óg, for jeg gjorde et intervju med sivilarbeiderbladet, der jeg sto frem som bekvemmelighets-nekter, med beina på bordet. Nektet for å få lov å øve! Hahaha, det var gøy! Men det gikk det.

På veggen på oppmøtested for siviltjeneste hang det lapper på veggen med ledige jobber. Da Schau kom frem var det to lapper igjen. Den ene var å gjete sauer på Vestlandet et sted, og den andre var informasjonsmedarbeider i Blindeforbundet. Han tok den siste «så klart!» Det var i NB-radio, de trengte noen til å lese nyhetene, og der ble han i to år. Der så også eter hvert «Kvegpels» dagens lys.

Og høsten 1993 starta P3 opp.

- De trengte sommervikarer, og Espen Thoresen hadde på et tidspunkt intervjuet Gartnerlosjen. Han hadde fått med seg at vi dreiv på i «Kvegpels», og han tilbøy meg sommerjobb. Og jeg takket ja. Det var så jævlig moro å jobbe med bedre utstyr og med Thoresen, som jeg syntes var så inn i helvetes flink. Det synes jeg fremdeles han er. Men jeg skjønte i hvert fall at her må jeg prøve å få til en arbeidsplass. Så jeg lagde så mange innslag som overhode mulig, 4-5 om dagen, så de skulle føle de var avhengige av meg før sommeren var over. Det gikk det altså, jeg fikk lov å fortsette. Deretter kom «Karate» og alle de greiene der. Det var litt tilfeldig.

Schau forklarer hvorfor radio er så bra: Radio går fort. Man går inn og når man går ut igjen har man laget noe. Prater man seg bort, må man fortsette å prate.

Etter 25 år på radio («Kvegpels» har jubileum til høsten, gratulerer!), burde Schau ha blitt ganske så proff.

Nei, påstår han. Sier han har blitt latere. Han lager ikke innslag lenger. Har ikke forståelse for de nye måtene å redigere på. Det er «jævla gøy å mekke og ordne», men det gidder han ikke lenger, så nå er det bare live radio.

- Og jeg snakker mye styggere nå, enn før. Jeg hørte gamle opptak fra midten av 90-tallet. Jeg snakket «mye renere, slik som dette, veldig pent, den gang», sier han overdrevent artikulert og med lange vokaler.

- Hører man opptak av folk fra 50-tallet så høres det krøkkete og rart ut, jeg hadde et snev av det. Men jeg får tydeligvis ikke med meg at jeg er på radio lenger, nærmest sukker han over utviklingen.

At de gamle greiene skal hjemsøke han, er han ikke redd for. Da må noen eventuelt gidde å digitalisere gamle opptak, og det kommer ikke til å skje mener Schau.

- Det er jævlig flaks. Selv de første P3-tinga er borte, som er bra, for de var sikkert helt fryktelige. Flaks der. Samme med Gartnerlosjen. Det er sikker noen ganske grusomme live-opptredener jeg hadde blitt flau over nå, men det fordrer at noen med et VHS-kamera nå gidder finne det frem og digitalisere og legge ut. Jeg slapp unna.

I senga

Det er ikke det enste han har blitt slappere på. Eventuelt fått et mer avslappet forhold til.

Lillebror Aleksander, han eneste dugandes (ved siden av Trevor) i Premier League-studioet til TV 2, har uttalt at det var Kristopher som var den som måtte vinne da de var barn. I Monopol og slik. Kristopher selv sier han foretrakk å vinne, men han elsket enda mer å kose seg med å kjøre mind games i bakkant.

- Det er ikke så jævla viktig det heller nå, da. Men jeg liker veldig dårlig å tape i sjakk mange ganger på rad. Da er det etablert at jeg er dum, liksom, sier han, men trekker med et fornøyd glis frem The Dogs’ overlegenhet.

- Vi har mye band-quiz når vi er ute og spiller. Vi ber arrangøren om å lage det. Da utfordrer vi andre band tiltede til quizduell. Og da kjenner jeg konkurranseinstinkt er ganske hardt. Da MÅ vi vinne. Og det har vi også gjort, The Dogs er ubeseirede.

Der musikken åpenbart fortsatt lever i beste velgående, har tegneseriene blitt lagt på hylla. Bøker har tatt plassen, om enn ikke helt i samme tidsrøvende skala som i barndommen.

- Akkurat nå er det en bok om eselet, som jeg leser på senga. Den heter «Esel», av ei eller anna svensk dame (Jutta Person, for interesserte, red. anm.). Den er så jævla komisk. Men det går trott ass, for den er litt kjedelig også, hehe. Og så sovner jeg litt. Så fikk jeg «Sjarmen med tarmen» til jul, den kommer til å gå ned på høykant kjenner jeg. Den er ganske fin den altså. Og så kom jeg over en bok med historier av Edward Bunker, det er egentlig den jeg gleder meg mest til. Det er den jeg skal lese som neste bok.

Men å skrive bøker selv, det er han ferdig med.

Begravelsesboka «På vegne av venner», 22.juli rettssaken forMorgenbladet og TV-serien «Dag». Det er de tre tingene han nevner som egne skriverier, før altså Ambjørnsen-boka som kommer til våren.

- Jeg synes det er ganske ræva å skrive. Dialog er gøy, men de andre greiene liker jeg ikke. Jeg klarer ikke en hel roman, lange ting skriver jeg dårlig. Skrift er et helt ræva format, det er ikke noe tonefall i det. Eller, jeg får det ikke til, det å putte emosjoner inn i ordene.

- De siste årene har det kun vært «Dag» og låttekster. Da er det korte setninger, maksa setninger. Og huet mitt - jeg klarer ikke konsentrere meg om hele historier. Nei, jeg har ingen historie jeg har lyst til å skrive. Ambjørnsen-boka er levert nå. Jeg håper det er det siste jeg skriver, sier han.

På hylla

Men det spørs. For det ligger 14 drama-serier skrevet av Schau og Co ute hos produsenter og TV-selskaper, pitchet inn som det kalles. Tekster og ideer ment for skjermen.

Ingen har villet ha dem så langt.

- Etter «Dag» fikk vi ikke flere manus, det er så dyrt å dra i gang en TV-serie. Så da skriver man innsalgs-ideer, og det er døvt! Salgs-pitcher er som å skrive prospekter på eiendom.

Men et par av ideene er Schau jævla fornøyd med. De 14 inkluderer et historisk drama, samt en litt volds/action-sak fra Grünerløkka.

- Og du, det er en romantisk serie der også! Det trodde vi skulle gå rett inn, det er det eneste TV-folka vil ha, «erre no’ rommmmmantikk her», spør de. Men de har ikke sagt ja til den heller.

Schau er fortsatt hjemmekjær. Han har alltid trivdes i egen leilighet, sier han. Så selv om han likte rutinene skrivingen medførte – opp om morgenen, trykke på tastaturet, printe ut og ligge på sofaen og drive streng selvkritikk, - så medførte skrivingen økonomisk skrinne år.

- Jeg trodde det skulle komme noe penger ut av den TV-skrivinga. «Dag» var fint det, men det kom jo så lite ut av det ellers. Så det var ikke noe å leve av. Det ble trangt altså! Men det lot seg gjøre, man kom jo gjennom det også.

Like greit han la alkoholen på hylla. For noen år siden skjedde det store forandringer i så måte, uten at hovedpersonen selv liker utbrodere veldig.

- Jeg har ikke drukket på kjempe-lenge. Et sted så er det bare nok, forklarer han.

Hvilken effekt hadde det å slutte å drikke?

- Man blir mye flatere emosjonelt av å slutte. Jobbmessig har det ikke vært noen stor forskjell. Men det er billigere da, man får bedre råd. Det er det ingen tvil om. Det har vært magre år økonomisk de siste tre, så det er en fordel man ikke har brukt noe penger på alkohol.

I vinden

Men så var det 2016 da, som lover så godt, om enn med en litt vill start. Etter det som kan virke som noen år med litt mindre villstyring på TV og i medias spaltemeter, er Schau aktuell i de fleste kanaler igjen.

Med alderen får mange 5-års planer og slikt. Tenker fremover. Har du slik?

- Jeg har aldri kunnet ha det. Jeg har aldri hatt fast arbeid, jeg har alltid vært frilans. Ikke har jeg blitt tilbudt fast heller da, så det er jo greit for så vidt, hehe.

- Men jeg har ingen planer fra høsten av da. Jeg vet hva jeg håper, at vi skal i studio igjen. Men det er litt sånn ekorn-tankegang; jeg sylter de pengene jeg kan nå. Men det er ingen 5-års planer. Jeg skulle gjerne hatt det, men jeg har ingen store grandiose ideer, alt er ganske smått.

Har du vært mindre «synlig» de siste årene, forresten?

- Det er litt tilfeldig. Det er nok mest fordi jeg har krangla med gamle arbeidsgivere. Men jeg har ikke noe behov for å synes, jeg vil lage ting jeg liker. Så hender det at det best forumet for det er TV, som «De syv dødssyndene», det måtte bli TV. Og «Folk som slåss» – det måtte synes, liksom, gestikulerer han.

- Så var det en del skriving en stund. Men jeg har vært ute og spilt hele tiden, 50 konserter i året de siste 15 årene. Der har jeg vært synlig. Og nå føler jeg at jeg er veldig synlig, nå i 2016.