kristine hartgen
Kristines bestefar ble dypt preget av det som skjedde med ham under krigen: – Jeg følte at det var meningen at jeg skulle få hovedrollen
Aase Valen ble tvangsevakuert til Oslo, mens byen hun bodde i ble plyndret og brent. Mannen satt på Grini og ble siden sendt til Sachsenhausen. Nå skal barnebarnet fortelle historien som har preget familien - en ny film.
gjøre noe godt ut av min families erfaring med krigen, sier Kristine Hartgen. Foto: Charlotte Wiig
Året var 1945, krigen var akkurat over. Kristine Hartgens (32) bestemor var 24 år gammel og befant seg i Oslo, hvor hun aldri har vært før.
Aase Valen ble mot slutten av krigen tvangsplassert som stuepike hos en familie på Østlandet.
Byen hvor hun bodde, Hammerfest, ble plyndret og brent ned da tyskerne trakk seg ut.
Mannen hennes, Frits, var aktiv på motstandsbevegelsens side.
Han dro sørover fra Hammerfest med Alta-bataljonen og kjempet sammen med andre nordmenn i fjellene i Narvik.
Han ble arrestert og først sendt til Grini, så til den beryktede konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland.
Han ble tatt for å hjelpe en tysk desertør over grensen, som viste seg å være en spion.
Lette etter ektemannen
Nå lette Aase etter Frits i hovedstaden. Hun visste at de hvite bussene hadde kommet hjem med fanger fra konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen.
Det var halvannet år siden hun hørte fra ham sist.
Han fikk lov til å sende henne brev fra Grini, men den retten forsvant da han ble flyttet over til Sachsenhausen.
Da krigen var over, ble han og de andre overlevende sendt til Danmark for å få krefter og legge på seg.
Aase banket på dører og spurte seg for: «Vet dere hvor de som ankom med de hvite bussene, holder til?»
Hun fant ham til slutt i et herberge. Sammen dro de tilbake til Hammerfest for å være med på gjenoppbyggingen av byen.
Det eneste de ønsket seg, var å få tilbake livene sine, å leve et trygt, forutsigbart og normalt liv.
– Bestefaren min var nok en annen mann da han kom hjem igjen. Han overlevde krigen, men han var traumatisert og preget av alle erfaringene. På den tiden var ikke traumeterapi noe man snakket så mye om. Man skulle bare tåle alt og gå videre med livet sitt, sier Kristine.
Les også: Aida ble forlatt på sykehuset som nyfødt – så møtte hun Lars
Rollen ga mening
Skuespilleren tar imot Hjemmet hos svigermor som bor utenfor Fredrikstad.
– Vi skulle gjerne ha møttes hjemme hos meg, men leiligheten vår i Oslo er under oppussing, unnskylder hun seg.
Hun byr på kjeks og kaffe mens husets to katter ivrig hilser på besøket.
– De er veldig selskapssyke, sier Kristine og ler.
Hun forteller om besteforeldrene sine og om Kampen om Narvik. Da hun ble kontaktet angående hovedrollen i filmen, kjente skuespilleren at det var en mening med det.
Hun ble enormt glad da hun fikk rollen og startet med et dypdykk – både i hvordan krigen preget Nord-Norge, men også familien hennes.
Hun intervjuet besteforeldrene og andre familiemedlemmer for å forstå den menneskelige siden av krigen.
Krigen og ettervirkningene av den har også berørt hennes liv, til tross for tiden som har gått. Nå så hun en mulighet til å ende sirkelen, til å gjøre noe godt ut av familiehistorien. Skape noe familien hennes kan bli stolt av.
Moren til Kristine tilbrakte sine første år i en brakke i Hammerfest. Det tok tid å bygge opp byen etter krigsårene.
Bestefaren til Kristine bar på byrden som det ikke skulle prates om. Likevel klarte han å dele noe med sin datter da hun ble eldre.
– Mamma var ett av fire barn de fikk, og en han snakket litt med om det som skjedde.
Både om kampene i Narvik, og om da han ble holdt i fangenskap. Mange slet med lignende hendelser. Etter første verdenskrig ble de sterke traumene hos hjemvendte soldater betegnet som granatsjokk.
I dag kalles dette PTSD. En kompleks diagnose som krever seriøs hjelp. Ingen av de overlevende ble fulgt opp.
– Heldigvis begynte man å ta traumer på alvor etter første og andre verdenskrig, etter hvert som soldater kom tilbake som endrede mennesker. Min far er traumepsykolog, så vi har snakket en del om det, sier hun.
Krybbe til ettertanke
På farssiden av familien er det også sterke hendelser fra krigsårene.
Hennes farfar vokste opp i Narvik og måtte som fireåring flykte over fjellene der Kristines bestefar Frits kjempet bare noen kilometer unna.
Familien forlot hjemmet sitt, og kom siden tilbake til en ødelagt bolig. Noen gjenstander hadde likevel overlevd.
– Alle vi barna har ligget i farfars krybbe, som er preget av granatsplinter. Det er en påminnelse om at vi er to generasjoner som antagelig ikke ville ha vært her hvis de ikke hadde valgt å flykte den dagen, sier hun.
Kristines bestemor ble 102 år gammel og døde etter at dette intverjuet ble gjort.
Hun syntes det var stas at barnebarnet skal spille hovedrollen i en film. Men da hun hørte hva filmen skal handle om, var reaksjonen: «Nei, huff, skal man lage film om det. Hvorfor det?»
– Det er fremdeles vondt for henne å tenke på alt det som skjedde den gangen. De mistet absolutt alt.
Bestemorens minner og fortellinger har betydd mye for å finne rollefiguren Ingrid. Men også farmorens historie preger rollekarakteren.
– Farmoren min bor i Narvik, men vokste opp i Lofoten. Så hun var ikke der da det sto på som verst. Hun var en liten jente under krigen og opplevde å ha et fint forhold til tyskerne.
– Hun var med da jeg forestilte meg hvordan det var å komme fra et lite fiskevær i Nord-Norge og plutselig måtte forholde seg til et stort krigsmaskineri, beskriver Kristine.
Les også: (+) Jordmor Helga tok imot over 2000 barn: Måtte smake på urinen til barselkvinnene
Sjenert med scenesug
Selv hadde Kristine en helt annen start på livet. Hun vokste opp på Kvaløya rett utenfor Tromsø, fritt for bomberegn og blendingsgardiner.
I barndommen var hun opptatt av hester, dans og sang.
– Jeg var egentlig sjenert som barn. Men jeg hadde en dragning til scenen, samtidig som jeg syntes det var skummelt. Når det var teateroppsetninger på skolen, meldte jeg meg på. Selv om jeg egentlig ikke turte, forteller hun.
Hun byttet til Steinerskolen i slutten av barneskolen, og i dette miljøet opplevde hun å føle seg trygg.
13 år gammel begynte hun å spille i band sammen med storebroren, Martin, og hans kamerat. Bandet het Three of a kind.
– Det var et hiphop-band, og jeg sang. Vi holdt konserter på skolen og jeg tenkte at jeg skulle drive med musikk. Men så forelsket jeg meg i en fyr som drev med revy og da begynte jeg med det, og jeg syntes det var helt fantastisk.
– Jeg så vel for meg at revy skulle bringe oss sammen på et tidspunkt, men så flyttet jeg og gikk på en revyfolkehøyskole etter videregående, fortsetter Kristine.
– Etter året på folkehøyskolen tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på Teaterhøgskolen, selv om jeg visste at det var veldig vanskelig å komme inn. Overraskende nok kom jeg til tredje og siste prøve.
– Jeg fylte 20 det året og det var en fin bekreftelse på at jeg faktisk kunne bli skuespiller. Så da fortsatte jeg å prøve.
Terapi og meditasjon
– Man trenger gjerne en viss modenhet for å kunne bli en god skuespiller. Vil du si at du er følelsesmessig moden?
Kristine ler litt, og leter etter ordene.
– Kanskje, på en måte. Det er sikkert andre som er mer moden enn meg, men jeg er det på noen områder. Jeg går i terapi og mediterer daglig. Det gjør at jeg blir kjent med mitt indre liv.
Hun er vokst opp i et hjem der hun fikk snakke om hvordan hun hadde det og lærte å akseptere følelsene sine.
– Det hjalp meg nok veldig den første gangen jeg søkte på Teaterhøgskolen, reflekterer hun.
I årene som fulgte, søkte Kristine Teaterhøyskolen, samtidig som hun reiste i Sør-Amerika og India.
På haik i Amazonas
– Jeg dro til Sør-Amerika og reiste rundt der i ni måneder. Det var en helt fantastisk reise og bra for meg å oppleve andre miljø. De første to månedene reiste jeg med ei venninne.
– Vi dro i november, og julaften morgen våkner hun og forteller meg at hun har hatt en visjon om at hun kommer inn på Teaterhøyskolen. Venninnen reiste hjem og ganske riktig; hun kom inn på skolen.
– Jeg reiste videre alene og haika med noen chilenske gutter i Amazonas-jungelen. Alle søramerikanerne jeg møtte tok godt vare på meg. Den haiketuren forandret livet mitt, forteller hun.
Kristine var også i India i tre måneder hvor hun tok kurs i meditasjonsteknikker.
– Jeg lærte å fokusere ordentlig og tror det har hjulpet meg å komme inn på Teaterhøyskolen. Men jeg var var livredd da jeg satt på flyet og tenkte: «Hva har jeg gjort?».
– Luften endret seg under flyturen, den ble fuktigere og varmere å puste i. Man kunne virkelig merke overgangen til en helt annen kultur, en helt annen verden.
Et nytt perspektiv
I dag er hun glad for at hun valgte å leve ut reiselysten før hun tok utdannelse.
– Jeg så Norge i et annet lys, og verdien av å tørre å stole på andre mennesker og min egen intuisjon. Jeg ville aldri vært de årene foruten, sier hun.
Kristines største støttespiller er samboeren Feliks Isaksen som jobber som arkitekt.
– Det er litt deilig å få et annet perspektiv. Han har så trua på meg og støtter meg 100 prosent i alt – og er så god og omsorgsfull, skryter hun.
Paret ble kjærester under pandemien, og først nå han har sett henne stå på scenen. Kristine har en rolle i Hedda Gabler på Riksteateret.
– Endelig skal vi få en hverdag sammen. Jeg var nervøs for hvordan min skuespillerhverdag skulle fungere sammen med en som driver med noe helt annet. Men det går veldig bra, sier hun.
Kristine har mange tanker om fremtiden.
– Jeg drømmer om å få være et skapende menneske under frihet, sier hun.
Når det kommer til barn og familie, er det noe hun ønsker seg – bare ikke ennå.
– Jeg merker at det surrer litt oppi der, og det har det jo gjort en stund. Men jeg må kjenne at jeg er helt klar. Først må jeg etablere meg mer som skuespiller.
Snart får hele Norge se henne på kinolerretet som Ingrid i Kampen om Narvik.
For Kristine blir det som en kjærlighetserklæring til alle i familien.
– Jeg hedrer de sterke kvinnene i livet mitt, de som har lært meg viktigheten av integritet og mot. De betyr så mye for meg.
