møtte DIANA FØR HUN DØDE
«Hun godtok invitasjonen min til Norge», tenkte Per først da prinsesse Dianas navn ble nevnt på radioen. Så kom sjokket
Om morgenen 31. august 1997 står minerydder Per Nergaard i dusjen. Gjennom bruset av vann oppfatter han fjernt at noen snakker om prinsesse Diana på radioen. Yes, tenker Per. Nå er det klart, nå kommer hun til Norge. I stedet fulgte sjokknyheten.
De hadde invitert den britiske prinsessen til minekonferansen i Oslo.
Da Per Nergaard kom ut av dusjen, fikk han sjokk.
Et sjokk han fremdeles kjenner restene av den dag i dag når prinsesse Dianas navn nevnes.
Hun kunne aldri komme til Oslo, hun var død. Omkommet i en bilulykke i en tunnel i Paris. Det var ikke til å fatte.
Bare noen uker i forveien hadde de to spist lunsj sammen. For første gang hadde Per måttet revurdere sin oppfatning av celebriteter som engasjerte seg i en eller annen humanitær organisasjon.
Ekte og varm
Ofte hadde han tenkt at de var kjendiser som ville smykke seg med et sosialt engasjement. Men slik var ikke kvinnen som han møtte i Bosnia.
Prinsesse Diana var ekte og varm, og hun brydde seg. Hun hadde imponert ham. Hun var klok, og i tillegg både morsom og sjarmerende.
Tidligere prinsesse av Wales, og Kong Charles IIIs første hustru fra1981 til 1996.
Mor til Harry av Sussex og William, prinsen av Wales.
Farmor til prins Georg Alexander Louis av Wales, prinsesse Charlotte Elizabeth Diana av Cornwell og Cambridge, prins Louis Arthur Charles av Cornwell og Cambridge, Archie Harrison Mountbatten-Windsor og Lilibet «Lili» Diana Mountbatten-Windsor.
Døde i Paris 31. august 1997, begravet på Althorp Estate i England 6. september 1997.
Per var som lamslått da det gikk opp for ham at hun var død.
– I høst, da det ble markert at det var 25 år siden hun døde, er det klart at hun var i tankene mine, sier Per.
Prinsessen var en kvinne man ikke glemmer så lett.
Les også: Maud Angelica går i pappas fotspor: – Hvis jeg ser en fin himmel, pleier jeg å tenke på faren min
Søkelys på landminer
Prinsesse Dianas siste dager i august 1997 besto av jobbing med søkelys på landminer, ferie med sønnene Harry og William, nydelige dager på yachten til kjæresten Dodi Al Fayed i Nice og en avsluttende helg i kjærlighetsbyen Paris.
Deretter skulle hun hjem.
Og hjem til London kom hun, men i en kiste i et fly.
Det var så ufattelig grusomt at en hel verden sto stille. Mange som aldri hadde møtt henne, gråt oppriktig. Hvordan kunne skjebnen være så makaber?
Det føltes meningsløst og så uendelig urettferdig.
Minerydding med Norsk Folkehjelp
Da Bosnia-krigen tok slutt i 1995, lå landet i ruiner. Fiendens eksplosive landminer lå udetonerte under bakken. Lokalbefolkningen kunne risikere å bli blåst i lufta når de beveget seg ute.
I august 1997 var Per Nergaard på plass Bosnia i regi av Norsk Folkehjelp.
Han hadde jobbet med detonering av bomber i flere år. Pers oppgaver var blant annet å trene opp representanter fra sivilbefolkningen i hvordan de kunne fjerne landminer uten selv å bli revet i fillebiter.
Det var en livsfarlig jobb. Det visste Per alt om. Han hadde vært fascinert av bomber siden han var liten gutt. Nå var han ekspert på å detonere dem.
Etter endt utdannelse på mine- og sprengningslinja på Befalsskolen for infanteriet ble han spurt om å reise til Zimbabwe og Malawi for å bidra i arbeidet med å utvikle en av de første mineryddingsoperasjonene i verden i regi av Norsk Folkehjelp.
Siden underviste han i minerydding uten egentlig å ville det selv. Planen var å studere litteraturvitenskap på Blindern. Men skjebnen hadde lagt viktigere planer for Per Nergaard.
Opptatt av de sårbare
Prinsesse Diana begynte tidlig å interessere seg for de sårbare i samfunnet.
Allerede i 1987 åpnet hun en hiv/aids-avdeling på Middlesex Hospital i London. Der sjokkerte hun pressen ved å ta en hivsmittet i hånden og hilse uten å ha på hansker.
Den gangen trodde man sykdommen smittet også ved hudkontakt. Prinsesse Diana visste bedre og våget det kun de færreste turte å gjøre på den tiden.
De fleste humanitære organisasjoner var klar over hvilken kolossal oppmerksomhet de ville bli forunt dersom prinsesse Diana kunne knyttes til deres aksjon.
Etter skilsmissen fra daværende prins Charles ble sekretariatet til prinsessen nedringt av forespørsler fra ulike organisasjoner.
Hun sa ja til mer enn hun burde. Arbeidsbyrden ble enorm. Men prinsesse Diana hadde et sterkt ønske om å bruke seg selv i mediene på en slik måte at det kunne gagne en god sak og dermed skape endringer i positiv retning.
Gjennom sitt engasjement innen hiv/aids ti år tidligere hadde hun brutt ned fordommer og barrierer, blant annet ved å la seg avbilde med et aidssykt barn i armene.
Nå var hun engasjert i landminerydding, særlig fordi mangelen på opprydding av miner førte til at så mange barn enten døde eller måtte amputere armer og ben bare fordi de lekte med en ball på et jorde.
Les også: (+) Da den søte prinsessen kom til verden, var det ingen som tenkte at hun en dag skulle bli dronning
Ukjent borddame
Per Nergaard ønsket også at verdens øyne skulle rettes mot arbeidet for å få en humanitær organisasjon til å ha rydding av landminer som sin hovedoppgave.
Dessuten jobbet han iherdig sammen med flere andre organisasjoner for å få til et internasjonalt forbud mot produksjon, salg og bruk av landminer.
Norsk Folkehjelp bidro sterkt i dette arbeidet. Da prinsesse Diana takket ja til en lunsj med dem fordi hun også delte deres engasjement, var det gledelig.
– Men jeg visste fint lite om den damen jeg fikk til bords. I løpet av lunsjen klarte jeg til og med å gjøre den flausen å spørre om hun hadde barn, forteller Per.
– Det tok hun helt fint, fortsetter Per, som hadde en god prat med Diana før de satte seg til bords.
– Samtalen mellom oss var veldig ukonvensjonell. Jeg er meg selv uansett hvem jeg snakker med og har aldri brydd meg om status eller titler. Dessuten diskuterte vi noe så alvorlig som eksplosive landminer. Da blir titler ganske uinteressant, synes Per.
Merket engasjementet
Han merket veldig fort at prinsessen var oppriktig interessert i arbeidet han drev med.
– Hun stilte spørsmål som viste at hun hadde omsorg og omtanke. For hva hadde vi for eksempel tenkt å stille opp med overfor de folkene vi lærte opp i minerydding?
– Det var et livsfarlig arbeid. En jobb som kunne forårsake store psykiske påkjenninger, mente hun, og folk som jobbet med dette, burde ha et sted å henvende seg for å få støtte og hjelp med tanke på eventuelle psykiske ettervirkninger. Hadde vi en plan for det?
Per ble både imponert og forfjamset.
– Det hadde vi ikke rukket å tenke på ennå, men det var klart hun hadde rett. Også der måtte vi stable et tilbud på beina.
Uformell prat
Da de etter samtalen skulle sette seg til bords for å spise, ba prinsesse Diana om å få Per ved sin side. Praten fortsatte i en like uformell tone.
Når kelnerne plasserte den ene mystiske lokale retten etter den andre foran henne, begynte hun å skyve noen av dem diskret videre over til Per.
Han spiste enkelte, men skjøv også en god del videre bortover bordet.
Da hvisket prinsessen ham i øret at hun synes han var en feiging. Per lurte på sin side på hvorfor hun ikke rørte vinglasset sitt.
Prinsesse Diana forklarte at det var fordi hun etter lunsjen skulle reise med et fly som manglet toalett.
Da sa Per at det var synd hun ikke kunne gjøre som ham i nødens stund, nemlig tisse på en flaske. Prinsessen lo hjertelig, og da lunsjen var over, var det som å skilles fra en god venn, synes Per.
Han håpet å se henne igjen. Hun hadde fått invitasjon til den store minekonferansen i Oslo en måned senere, ogvirket positiv. Hun sa hun skulle sjekke høstens planer og gi en tilbakemelding.
På ferie til Nice
Litt over en uke etter besøket i Bosnia dro prinsesse Diana på ferie til Nice. Sønnene, prins William på 15 og prins Harry på 12 år, skulle på ferie med pappa prins Charles til Balmoral Castle i Skottland.
Prinsessen hadde helt fri. Hun var for lengst kommet til hektene etter den opprivende skilsmisseprosessen, og hun hadde bestemt seg for å legge forholdet til den pakistanske hjertekirurgen Hasnat Khan bak seg.
Han hadde vært en trøst og støtte i den tunge skilsmissetiden. De traff hverandre på et sykehus i forbindelse med en pasientgruppe prinsessen støttet.
Det var et under at pressen ikke hadde oppdaget forholdet.
De beholdt vennskapet, men kjæresteforholdet var nå definitivt over.
Mens enkelte i ettertid har hevdet at det var prinsessen som gjorde det slutt, skriver den prisbelønte dokumentarforfatteren Kate Snell i boken Diana – her last love at det var Hasnat Khan som trakk seg fra forholdet.
Uansett, nå var hun singel og fri og hadde så vidt begynt å date den styrtrike filmprodusenten Dodi Al-Fayed.
Han var sønn av den egyptiske milliardæren Mohamed Al-Fayed, daværende eier av blant annet det berømte varehuset Harrods og Hotel Ritz i Paris.
Prinsesse Diana så på Dodi som en hyggelig venn og en morsom flørt, skriver Kate Shell i boken sin. Hun påstår at det egentlig var hjertekirurgen prinsessen var forelsket i, men at Dodi hadde mye å tilby.
De dro på ferie i hans luksus-yacht, og paparazzi-fotografene fulgte med som fluer på et fluepapir. Denne gangen skulle de i hvert fall ikke gå glipp av prinsessens nye forelskelse.
Les også: Lang vei til forsoning mellom prins William og Harry
Overvåket konstant
Dodi og prinsesse Diana dro fra havn til havn i Middelhavet, hele tiden med fotografenes digre linser rundt seg på alle kanter.
Det var et sant mareritt. Men de rakk å besøke både Sardinia i Italia og Monte Carlo i Monaco.
Prinsessens livvakt, Trevor Reese-Jones, var hele tiden diskret med. 30. august bestemte Dodi og prinsesse Diana seg for å mønstre av yachten, som under hele turen hadde vært omringet av nærgående pressefotografer. Bilder av paret florerte allerede i alle verdens aviser, og ryktene gikk.
Paret bestemte seg for å ta noen siste dager i kjærlighetsbyen Paris, der Dodi hadde en leilighet. De oppsøkte også hotellet til Dodis far, det fasjonable Hotell Ritz. Om kvelden hadde de bestilt bord på restauranten Chez Benoit.
Det lå an til en romantisk middag. Men paret ankom aldri til restauranten.
Dodi ble oppgitt over alle paparazzifotografene som fotfulgte dem og bestemte seg for at de skulle spise middag i en privat suite på Ritz i stedet.
Et kappløp med døden
Etter middagen ville Dodi at de skulle kjøre tilbake til hans leilighet og førte prinsesse Diana med seg ut bakveien.
Dodis sjåfør, Henri Paul, hadde i mellomtiden inntatt en del drinker i hotellbaren. Han satte seg likevel bak rattet. I bilen ble også prinsessens livvakt med.
Vel inne i bilen tok det ikke lang tid før de oppdaget at paparazziene fulgte etter på motorsykler og i biler. Snart begynte det som skulle bli et kappløp med døden.
I en tunnel i Paris gikk det så galt som det kunne gå. Henri Paul forsøkte å riste av seg fotografene, men mistet styringen og kjørte i stedet bilen inn i en av søylene i Pont de l’Alma-tunnelen i Paris.
Både sjåføren og Dodi døde momentant. Diana levde da ambulanse og politi kom til åstedet, og hun ble straks kjørt til sykehus.
Dianas livvakt, Trevor Rees-Jones, overlevde. Men han fikk store hodeskader, og lå ti dager i koma. Den dag i dag kan han ikke huske noe fra ulykken.
Den som derimot husker, er en av ambulansepersonalet som ankom like etter ulykken, og bidro til å få prinsesse Diana ut av bilvraket.
«Oh my God, what’s happened?» skal ha vært hennes siste ord. Den folkekjære prinsessen døde av indre blødninger på sykehuset samme natt.
Siden stilte en hel verden det samme spørsmålet som var prinsesse Dianas siste ord denne grusomme natten, natt til 31. august 1997: «Å, Gud, hva var det som skjedde?»
25 år siden
Prinsesse Diana rakk aldri å svare på innbydelsen til minekonferansen i Oslo. Men hun rakk å sende en hyggelig takk til staben ved Norsk Folkehjelp, rettet til datidens leder Halle Jørn Hansen.
Der takket hun Norsk Folkehjelp for den fantastiske innsatsen de nedla for å støtte landmineofre og jobben de gjorde med å fjerne landminer.
Hun skriver at hun er dypt takknemlig for å få lov til å bidra til å få rettet oppmerksomhet mot Landmine Survivors Network, som så utrettelig jobbet for mineofrene og deres familier.
Takkebrevet kom fra prinsesse Diana. Men Per har ofte tenkt at det vel så mye var de som burde ha takket henne for innsatsen.
Per vet at hun var oppriktig i sin medfølelse med mineofrene, og han glemmer henne aldri.
I dag er Norsk Folkehjelp én av verdens tre største organisasjoner som jobber internasjonalt med opplæring og rydding av landminer.
Organisasjonen har fjernet mer en to millioner landminer og eksplosiver i 40 land. Men fortsatt ligger det millioner av miner i bakken i tidligere krigsområder.
