Hallodamenes sterke minner: – Jeg kjenner at jeg fryser på ryggen når vi snakker om det

 Oslo De to ansiktene som kommer til syne i folkemengden i Frognerparken virker merkelig velkjente. De har vært den milde røsten som ga oss Barne-TV og ønsket oss god natt hver kveld, og i flere tiår var de en viktig del av livet til det norske folk.

De var på skjermen i en tid da det fortsatt var sort-hvitt-sendinger og fjernsynet hadde sin helt spesielle plass i folks stuer. I mange år var det kun én kanal, og for mange var det spesielt å ha hallodamen – som det het den gangen – praktisk talt inne i sin egen stue.

– Det var jo faktisk sånn at folk ryddet litt før de slo på fjernsynet, i tilfelle vi kunne se inn i stuen, minnes Ragnhild (74).

– Og du hadde ikke på deg hva som helst. Du måtte gre deg og være anstendig før du kunne slå på fjernsynet, sier Kirsten (75). Merk at vi snakker om fjernsyn, ikke TV. For disse to heter det fortsatt fjernsyn og kringkastingen.

Les også: Ragnhilds ektemann bor på andre siden av jorda: – Vi er vant med å leve sånn

God natt

Når de to møtes denne sommerdagen for å mimre litt om tiden i NRK, er det mange gode minner som strømmer på. At de har betydd noe for mange, har de måttet ta innover seg.

– Vi fikk brev fra folk som følte at vi var de nærmeste de hadde. ‘Det er ingen andre som sier god natt til meg, men det gjør du’. Jobben vår var å sitte der sammen med dem i sofaen, og gi dem følelsen av at nå har vi sett dette programmet sammen, sier Kirsten.

De møter fortsatt mennesker som forteller hvor viktige de var. Én tilbakemelding gjorde ekstra inntrykk på Ragnhild.

– Det var en som sa at vi var en slags morserstatning, fordi moren hans var full hele tiden. Når han så på Barne-TV, følte han at han hadde en trygghet i oss. Jeg kjenner at jeg fryser på ryggen når vi snakker om det, for det betyr jo faktisk at vi har betydd noe for noen.

«Å, der kommer jo hele barndommen min», sa en mann i Stavanger da Ragnhild og Kirsten kom gående mot ham. Den reaksjonen har de fått flere ganger.

– Mange sier det med barndommen, og det er det som har gjort inntrykk, sier Ragnhild. Hun minnes en mor med den lille jenta på trikken som satte seg foran henne, og jenta satte seg bak frem på knærne i setet og med armene på rygglenet, og så på Ragnhild og sa: «Barne-TV».

Men også den eldste generasjonen hadde sitt å si, og Ragnhild husker spesielt én episode.

– Lenge sluttet vi kvelden med Kveldsnytt, men så begynte vi med Nattrock. Jeg tror det var på 70-tallet, og det var en sending for ungdom etter Kveldsnytt som kunne vare et par timer. Jeg husker en oppringning fra en fortvilet gammel dame som lurte på når vi skulle slutte det spetaklet. Vi svarte at dette er vel mest for de unge, så du får vel bare gå og legge deg. Men nei, hun kunne ikke gå og legge seg før hun hadde sagt god natt til hallodamene, svarte hun bestemt.

Les også: (+) Da Lise sa hun ville skilles, stengte ektemannen Ludvig seg inne med en hagle. Det forandret livet deres for alltid

På skjermen

Kirsten begynte først. Året var 1965, og fjernsynet hadde eksistert i bare fem år. Hun studerte og jobbet i NRK ved siden av, lønna var 65 kroner kvelden. Det var mye penger for en student den gangen. Ragnhild begynte fire år senere, og i «den syvende sansen» sin fra den tiden har hun skrevet om sitt første møte med NRK.

– Jeg har skrevet at jeg synes det var så fantastisk atmosfære i NRK. Og jeg brukte det sterkeste uttrykket jeg kunne bruke: ‘Søren’, så godt jeg liker meg her. Her har jeg lyst til å være.

De to husker godt første gang de var på skjermen. Kirstens første program var Trim for eldre med Valborg og pianisten. Hun var stolt og husker det egentlig mest som gøy. Ragnhild husker sin første opptreden på skjermen som mer skremmende. Hun skulle introdusere skolefjernsyn, og hadde høy puls og et hjerte som banket så hardt at hun var redd mikrofonen skulle ta opp lyden.

– Å, det var artig, smiler Kirsten når hun tenker på de første spennende årene.

– Alt var i oppbyggingen, så om de manglet en programleder på kvelden, så var det sånn: ‘Kirsten, det tar du’.

Det har også Ragnhild opplevd.

– Alle måtte gjøre alt, på et vis. Jeg husker jeg måtte steppe inn for Kirsti Sparboe en gang, og synge viser i et barneprogram – nesten på direkten. Sånt kunne ikke skjedd i dag.

– Men det var sånn en gjorde den gangen, fordi det trengtes, og vi lærte mye av det. Nå er det mye mer struktur, mener Kirsten.

De var med på en enorm utvikling fra fjernsynets spede begynnelse her i landet.

– Husk at fjernsynet var jo nytt, og i 25 år var det bare NRK, minner Ragnhild om.

– Jeg synes alltid det har vært spennende. Men det har skjedd en vanvittig utvikling. Den jobben vi hadde på 60-tallet og den vi hadde på 2000-tallet, kan ikke sammenlignes. Da vi begynte, hentet vi bare et kjedelig manus i resepsjonen og leste opp det som sto der. Nå er jo programkvelden en hel produksjon, som kanalverten er veldig involvert i. Det er så mye mer enn det folk tror. Noe av det som kanskje har irritert meg mest gjennom årene, er at folk tror det er så enkelt, innrømmer hun.

Les også: (+) Alma bar på en grusom historie

Latter og tårer

Det var mye moro. Og Ragnhild og Kirsten er skjønt enige om at vi må tilbake til 60-tallet for å finne den mest geniale 1. aprilspøken noen gang.

– Det var i 1967, den gangen alt i fjernsynet var sant, og det ikke fantes fake news, minnes Kirsten.

De viste et hav at blomster fra torget i Oslo, men fordi det ikke var fargefjernsyn før i 1972 var alt grått. Kirsten gikk på lufta og sa at hvis dere slår av alt lyset, så er det mulig dere får se dette i farger på fjernsynet. Karene bak, Harald Heide-Steen og Harald Tusberg, sto på taket på fjernsynshuset på Marienlyst og så at Oslo ble mørklagt. I ettertid var det få som ville innrømme at de hadde falt for spøken, men strømmålingene talte for seg.

Det har også vært tårer på direkten. Året var 1982, og NRK hadde akkurat vist filmen Den siste bredd fra 1959, som viste seg å ha en svært så trist slutt, som Kirsten ikke var forberedt på.

– Jeg sitter og ser på filmen, som jeg skal, og så begynner jeg å gråte. Og når jeg kommer i studioet etter filmen, renner tårene fortsatt. Jeg klarte nesten ikke å si noe, og jeg tenkte at nå får jeg sparken. Jeg får fortsatt gåsehud når jeg snakker om det.

Hun fikk ikke sparken. Det skulle vise seg at NRK i stedet ble nedringt av seere som var så glad for at selveste hallodamen reagerte som de selv gjorde hjemme i sturen.

Blomster og ringer

Det ble noen middagsinvitasjoner og brev gjennom årene, og NRK utstyrte damene med bilder som de kunne skrive autografer og hilsener på, til folk som sendte dem brev. Men det var også episoder av det litt ubehagelige slaget. Som den gangen for mange år siden da en godt bedugget kar kom bort til Kirsten en gang hun var ute på julebord med venner. Han forlangte en dans, og ble sinna da hun takket nei.

– Han mente at det hadde han rett til, fordi han betalte lisens. Og da hadde han rett til å få danse med meg når han ville.

Ragnhild minnes en annen svært spesiell historie, så sent som på 90-tallet, da det begynte å komme blomster til henne i resepsjonen. Det var i og for seg ikke så uvanlig, men denne karen kom stadig tilbake. Og en dag lå det en pakke sammen med blomstene.

– Og i den var et lite etui og en eske med plass til to forlovelsesringer. Den store gullringen var borte, men den mindre lå der fortsatt. I den var det inngravert: ‘Din Harald, 12. august 1992’. Så der gikk det altså en kar rundt og anså seg som forlovet eller gift med meg, og han gikk sikkert rundt med en ring som det sto ‘Din Ragnhild’ i.

Les også: Renate går aldri i bikini. Ingen spør – ingen erter. Alle vet.

Vennskap

De to kollegene og vennene er skjønt enige om at det har vært fantastisk å være en del av NRKs historie gjennom så mange år.

– Jeg føler meg privilegert. Det har vært spennende, og vi har hatt et så godt miljø. Det tror jeg vi er veldig enige om, sier Ragnhild.

Hun sluttet i 2014, mens Kirsten sluttet i 2010. De to syntes det var rart å slutte, men en ting savner de imidlertid ikke:

– Jeg synes det ble mer og mer slitsomt i min alder å sette meg inn i stadig nye dataprogrammer. Disse måtte vi operere perfekt, så hver gang vi fikk beskjed om at nå må vi lære oss noe nytt, så tenkte jeg hvor tungt det ble, innrømmer Ragnhild.

Les også: (+) Her er jeg, 70 år, forelsket og så sjalu at jeg kunne kverket henne

Begge damene stortrives som pensjonister.

– Du har en enorm frihet som pensjonist. Vi som har jobbet så mange helger, jul, påsker, og så plutselig hadde vi fri, innrømmer Ragnhild.

De to hadde rukket å bli gode venner lenge før de ble pensjonister. Og vennskapet har de beholdt også med flere av de andre fra tiden i NRK.

– For Kirsten og meg grodde vennskapet frem etter å ha vært kolleger i mange år. Vi fant ut at vi trivdes godt sammen, sier Ragnhild.

Mannen hennes har jobbet utenlands i alle år, og da er det hyggelig med venninnetur innimellom. De to – og noen ganger også mannen til Kirsten – har vært på utallige reiser; på alt fra italienskkurs i Lofoten til opera i Verona og flere elvecruise og bussturer. Rett før koronaen satte landet på vent, kom de hjem fra fire ukers ferie i Portugal. Nå er de godt i gang med planleggingen av nye turer. For som Kirsten og ektefelle Terje sier:

– Ragnhild er familie. Hun er en av «vårs».