Kidnappet av Nord-Korea
Megumi Yokota (13) skulle bare gå en tur langs stranden før hun fortsatte med leksene. I stedet ble hun borte. For alltid.
Den 15. november 1977 dukker en fiskeskøyte opp i farvannene utenfor byen Niigata i det østlige Japan. Mørket er i ferd med å senke seg og det er regn i luften. Sikten er dårlig. Det er ingen ute på sjøen nå, bortsett fra denne ene båten.
Etter en stund blir den liggende helt stille. I noen minutter ligger den slik, kanskje opp til en halv time. Så blir en liten gummibåt låret. Den skyter som en pil inn mot stranden.
Der går en enslig person og skutter seg mot vinden. En ung pike med runde kinn og en høy, intelligent panne. Megumi Yokota har tatt en pause fra kompliserte mattestykker. Litt frisk luft pleier å hjelpe. Ingenting klarner hjernen og tankevirksomheten som en god spasertur langs stranda.
Plutselig blir hun overmannet av to menn. De bedøver henne med kloroform og tar henne med til gummibåten. Den gir full gass ut til den ventende fiskeskøyta, som ikke er noen fiskeskøyte, men en kamuflert passbåt. Lynhurtig og tungt bevæpnet.
Brått er den borte i natten.
Massiv etterforskning
Tilbake satt foreldrene Shigeru og Sakie Yokota, lamslått og forvirret. Hva hadde skjedd? Hvor i all verden var det blitt av datteren?
Saken fikk en enorm oppmerksomhet. Hadde hun vært utsatt for en ulykke? En forbrytelse? Hadde hun tatt sitt eget liv? Politietterforskningen var massiv. Men den ga ingen resultater.
Forsvinningen virket uforklarlig. Så uforklarlig at folk til slutt begynte å lure på om hun var bortført av vesener fra en fremmed planet.
Men sannheten var at forsvinningen ikke var enestående, Megumi var ikke alene. Det fantes et skjult mønster. Flere japanere forsvant like sporløst og like uforklarlig i samme periode. Men det skulle gå lang tid før noen satte forsvinningene i sammenheng med hverandre.
Mulig spor
Utover på 1980-tallet ble det lukkede kommunistregimet i Nord-Korea nevnt som et mulig spor. Ryktene skjøt fart da nordkoreanerne sprengte et sørkoreansk passasjerfly i 1987. 115 mennesker omkom i anslaget, som skulle skremme Sør-Korea fra å arrangere de olympiske sommerlekene i Seoul året etter.
Det var statsterrorisme av verste sort. Et regime som kunne gjøre seg skyldig i noe slikt, måtte også kunne kidnappe et annet lands innbyggere. Men hva skulle hensikten være?
Japanerne fikk det groteske svaret da en nordkoreansk spion hoppet av og søkte asyl i landet. Agentens navn var Kim Hyun-hee. Hun forklarte at hun sammen med en annen var ansvarlig for sprengningen av flyet fra Korean Airlines. Hun var martret av skyldfølelse for alle de uskyldige som hadde mistet livet.
Hun snakket flytende japansk og oppførte seg nøyaktig som en japaner. Dette hadde hun lært av en ung japansk kvinne, Yaeko Taguchi, som ble kidnappet av nordkoreanske agenter i 1978.
Dermed var bekreftelsen et faktum. Nordkoreanerne hadde virkelig kidnappet japanske statsborgere på japansk jord for å bruke dem til å trene opp egne agenter. Ifølge japanske myndigheter ble 17 japanere, åtte menn og ni kvinner, bortført på denne måten.
Tilfeldige ofre
Det var snakk om tilfeldige ofre som befant seg på feil sted til feil tid. Kidnappet i et handlesentrum, på en strand, ved en skole.
Shigeru og Sakie Yokota fikk endelig vite hva som hadde skjedd. Avhopperen forklarte i detalj hvordan agentene kom i båt fra Nord-Korea, tok seg over Det japanske hav, stoppet opp i farvannene utenfor Niikata, låret gummibåten, overmannet Megumi og tok henne med til sitt eget land.
Et ungt par som var ute og gikk kveldstur, ble tatt omtrent samme sted noen måneder senere. En mor og hennes lille datter ble tatt på øya Sado. Andre ble kidnappet i Kagoshima, Ishikawa og Tottori.
Innrømmelse
I en periode med politisk tøvær mellom Nord-Korea og Japan innrømmet den nordkoreanske lederen Kim Jong-il at hans land var ansvarlig for 13 bortføringer, som fant sted mellom 1977 og 1983. På det tidspunkt var hans far, den store Kim Il Song, fremdeles leder i landet. Han understreket at dette ikke hadde vært offisiell nordkoreansk politikk, men at enkeltpersoner hadde tatt seg til rette.
Nord-Korea gikk med på å løslate fem gisler som de japanske myndighetene siden har skjermet fra pressen. Megumi var ikke blant disse.
Foreldrene, som nå hadde bosatt seg i en forstad til Tokyo, fikk vite at hun hadde giftet seg med et annet av de sørkoreanske gislene og hadde fått en datter med ham. Siden hadde hun tatt sitt eget liv. De fikk tilsendt bilder av barnebarnet.
Også andre pårørende fikk negative tilbakemeldinger. I noen tilfeller hevdet regimet i Pyongyang at disse personene ikke var bortført av dem, men måtte ha forsvunnet på annen måte. Andre skulle angivelig være drept i trafikkulykker, til tross for at det nesten ikke fantes biltrafikk i Nord-Korea.
Shigeru og Sakie Yokota fikk tilbud om å besøke barnebarnet i Nord-Korea, men takket nei. De ville ikke bli utnyttet i propaganda. Og de var redde for å gjøre noe som kunne skade jenta.
Etter at saken ble rullet opp, har de forsvunnedes skjebne vært et nasjonalt anliggende i Japan. Pressen tar med jevne mellomrom opp saken. Det er opprettet en krisetelefon med linje til Statsministerens kontor. Og Megumi er blitt et ikon i kampen for rettferdighet.
Det er bygget et eget tempel for henne, laget tegneserie om henne og foreldrene hennes er blitt de naturlige talsmenn for familiene.
Bortføringen av den 13 år gamle jenta er blitt stående som det grelleste av alle eksempler på det nordkoreanske regimets umenneskelighet og kynisme.
Denne saken ble første gang publisert 27/11 2010.