Kaos i teori og praksis

Mr. Nobody - Canada/Belgia/Frankrike/Tyskland 2009. Regi: Jaco van Dormael. Med: Jared Leto, Diane Kruger, Juno Temple, Rhys Ifans, Sarah Polley, Toby Regbo, Daniel Mays, Ben Mansfield, Natasha Little, Chiara Caselli, Clare Stone

Aldersgrense: 11 år

«Mr. Nobody» begynner i år 2092, på dagen for vår hovedperson Nemo Nobody (Jared Leto) sin 118. bursdag. En begivenhet som får mye oppmerksomhet. Ikke fordi han er så gammel i seg selv, men fordi han er det siste mennesket på jorden som fortsatt eldes, etter at vitenskapen har klart å stoppe denne upopulære prosessen.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Nemo synes imidlertid ikke å huske mye fra dette muligens levde livet sitt. Derfor forsøker en ansiktstatovert psykiater å få minnene på gli gjennom god, gammeldags hypnose. Og med dette kastes vi ut i en formmessig betagende, men innholdsmessig forvirrende syretripp av en film.

Handlingen hopper nemlig fram og tilbake i tid og dimensjoner, gjerne via fascinerende visuelle overganger, for å finne ut hvordan Nemos liv kunne ha vært dersom han hadde tatt visse valg – og dersom han ikke hadde tatt dem.

Mye av filmen vies hovedpersonen som ungdom (spilt av Toby Regbo), hvor han pussig nok er britisk (aksenten forsvinner når Leto tar over rollen). I denne livsfasen finner han den store kjærligheten, men i løpet av den drøyt to timer lange filmen skal tre mulige livsledsagere introduseres og veksles imellom. Vi rekker også en tur innom planeten Mars, selv om dette muligens kun er plottet i en novelle skrevet av den unge Nemo. Her gapes det med andre ord over svært mye, og langt fra alt blir svelget og fordøyd.

Regissør Jaco van Dormael har åpenbart mange og høye ambisjoner med denne filmen, og jeg vil tro at et desorientert publikum står på denne ønskelista. I hvert fall dreier det seg om kaosteori og dens lite ransakelige veier.

Den rimelig velkjente sommerfugleffekten etableres nokså tidlig i filmen, og fører naturligvis tankene til filmen med samme navn. Men den belgiske filmskaperen har trolig også hentet inspirasjon fra David Finchers «Fight Club» og «Den fantastiske historien om Benjamin Button», samt flere av David Lynch sine mindre strømlinjeformede fortellinger. Uten at han klarer å bli holde seg oppreist på de sistnevntes skuldre.

For dette er på et vis filmatisk løkskjæring: Man finner stadig nye lag, men ingen egentlig kjerne. Med den forskjell at under denne skjæringen begynner få tårer å trille. Fortellingen beveger seg nemlig for mye fram og tilbake mellom de ulike lagene til virkelig å bli bevegende, og ender isteden opp som en utmattende og uforløst opplevelse.

«Mr. Nobody» er en visuelt imponerende film med et spennende kaosteorisk utgangspunkt, som ikke burde inneholdt fullt så mye kaos i praksis.

SE VIDEO AV MR. NOBODY