Jens Kvernmo
– Jeg vil ha minst mulig ugjort i livet mitt
Eventyrer Jens Kvernmo føler seg hjemme blant urfolk på Grønland og i Mongolia, men det er farfar Kåre som er hans største forbilde.
I det hvite huset ved veien med hundegård utenfor og med passe lang avstand til naboen, er det de nære ting det handler om.
– Jeg har bakt rundstykker, så det passa godt at du kom akkurat nå!
Det lukter himmelsk og ryker av baksten på kjøkkenbenken. Villmarkingen med rufsehåret dekker gjestfritt på ved langbordet i stua. Han har riktignok ikke forkle på, men ellers kan han danke ut enhver husmor når det kommer til rundstykker.
Hjemme betyr også en farfar som kommer innom på formiddagsbesøk og skogen rett utenfor huset der Jens har jaktet rev og rådyr siden han var liten gutt. Men små landsbyer i noen av verdens mest avsidesliggende strøk har også blitt hjemme for Jens.
Vokste opp i Ogndal
– Se her, du må smake, det er hvalhud – mattaq på grønlandsk – en skikkelig delikatesse! Jeg har fått det i gave av Toku, en av de gode vennene mine på Grønland.
Opp fra fryseren haler Jens (39) «godbiten». Den som er gjest i huset til en eventyrer, kan ikke være kresen. Det er bare å stålsette seg.
Vennskapet med Toku og mange andre som går under betegnelsen urfolk, kan Jens takke utferdstrangen og nysgjerrigheten sin for. Iveren hans har ført ham til utpostene ut mot ishavet på Grønland, til Store Slavesjø i Canada, og til nomadetelt bak avsidesliggende fjell i Mongolia.
– Jeg har prøvd i flere omganger å overleve i naturen over tid, og det har gitt meg en interesse for urfolk. Jeg ville finne folk som har levd av naturen hele livet, og se hvordan livet deres er, sier Jens.
Han vokste opp i et typisk trøndersk bygdemiljø i Ogndalen en halvtimes kjøring fra bygdebyen Steinkjer i Trøndelag.
De var en familie på tre, Jens, mamma og pappa. Men da Jens var syv år, rammet tragedien. Mamma Aasa døde av kreft, bare 34 år gammel. Savnet har vært med Jens i alle år etterpå, og det har fått konsekvenser for måten han lever på, tror han selv.
– Jeg ble tidlig selvstendig og fikk kanskje et annet perspektiv på livet enn mine jevnaldrende, sier han.
– Selv om sorgen ikke er der like sterkt, vil jeg aldri glemme mor. Jeg har henne alltid med meg, og det at hun døde har på mange måter formet meg til den jeg er i dag.
«En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve», sa en svensk forfatter. Det mottoet har blitt viktig for eventyreren Jens.
– Jeg vil ha minst mulig ugjort i livet mitt, sier han, og den som har fulgt han de siste årene, skjønner at han mener alvor.
Les også: (+) Jeg hørte lyder fra soverommet på hytta og stivnet helt da jeg så hva som foregikk
Sa opp jobben
Far Terje og Jens ble boende i Ogndal. Far giftet seg på nytt og Jens fikk to småsøsken og en ny mor som han er veldig glad i. Men å ha farfar som en trygg bauta i nabolaget skulle vise seg å bli det aller viktigste for unggutten i oppveksten.
Helt fra han var bitte liten var det jakt og fiske som fenget interessen. Farfar Kåre var det store forbildet.
– Skal det bli kjøttkaker til middag, må vi på elgjakt, sa farfar.
Jens lærte at kjøtt og fisk, det skulle hentes i skog og mark, ikke i kjøledisken på butikken. Selv dilta han etter farfar og lærte seg å tolke dyrespor, håndtere rifler og gjøre rikdommene i naturen om til mat. Unggutten slukte bøkene til Helge Ingstad om pelsjegerlivet i de enorme villmarksområdene i Canada og laget seg store drømmer.
– Jeg var nok inne i en slags underbevisst opptreningsperiode i hele oppveksten, sier han i dag. Jeg ville teste grenser, og klare meg selv i naturen.
Det begynte for alvor med en overvintring i Skjækerfjella, fjellområdene ved hjembygda da han var i trettiårsalderen. Jens sa opp jobben på oljeplattformen i Nordsjøen og ga seg i kast med et enkelt liv i ei hytte langt inne i fjellet. Han fanget mår og røyskatt og lærte seg å berede skinnene. Han skjøt storfugl og hare og fisket røye på isen til middag. Da tre barske vintermåneder var gått, var han frelst.
Han skjønte at han mestret dette livet.
Gjennom årene har norske TV-seere fått være med på utallige opp- og nedturer sammen med den sympatiske trønderen. Han har kjørt hundeslede fra Finnmark til Trøndelag helt uten erfaring på forhånd. Han har kjent på den store ensomheten i villmarka, kommet under huden på grønlandske fangstmenn, og ridd ville hester på steppene i Mongolia. Alt til jubel fra både anmeldere og TV-seere.
– Skal man bli kjent med urfolk, må man leve som dem. Nøkkelen er å ha respekt og god tid, mener Jens. Ikke bare må du ha respekt for dem du møter, du må også sørge for at de får tillit og respekt for deg.
Les også: Trine Rein om Lars Monsen: – Han har ikke en romantisk celle i hele kroppen
Drakk te på isflak
På Grønland betydde det flere måneder sammen med fangstmenn. Å beherske havisen og vite hvordan den oppfører seg, er ikke lært i en håndvending. På Grønland er kunsten nedarvet gjennom hundrevis av år.
– Jeg hang meg på med hundespannet mitt når de skulle på hvalfangst og lå i telt på sleden på iskanten i ei uke sammen med dem.
Jens nekter ikke for at han var nervøs.
– Vi dreiv rundt på et isflak, ikke større enn en håndballbane, i lang tid. Men de lokale tok det helt med ro. De satt og røkte og drakk te, og jeg skjønte jo etter hvert at de hadde kontroll. Når de etter hvert så at jeg behersket det, fikk jeg innpass.
Det samme opplevde han i Canada. Alt handlet om hvordan han dugde på deres hjemmebane.
– Når de så at jeg kunne bringe elgkjøtt hjem til bords, var jeg godtatt, forteller Jens.
Han kom inn i varmen og ble som en sønn i familien Enzo i den lille byen LutselK’e ved Den store Slavesjø.
– Hos dem blir du aldri bedømt ut fra hva slags utdannelse eller tittel du har eller hvor mye penger du har i banken. De er opptatt av hvem du er der og da, sier Jens.
Det er en kultur der alle tar vare på alle. Har noen skutt en elg, får de i byen som selv ikke har mulighet til å komme seg ut på jakt, sin selvsagte del av kjøttet.
Trenger noen hjelp til noe, stiller andre opp.
– Vi vil nok bedømme disse menneskene som «fattige» ut fra vår standard, men de er de rauseste jeg noen gang har møtt, forteller Jens, som selv ble tatt imot med åpne armer da han kom dit alene med en kano og et par hunder på ekspedisjonen sin.
Les også: Alexander var lei av det evige maset i hverdagen og tok et eventyrlig valg – slik går det med dem nå
Koser seg sammen
– Det som slår meg er likhetene med hvordan mange i besteforeldregenerasjonen her hjemme tenkte. For dem var ikke naturen en plass for rekreasjon, men et sted der maten fantes. Farfar gikk aldri «på tur», han måtte ha et ærend i skogen, forteller Jens.
– Sånn er det med urfolk også, de drar ikke ut i skogen for å legge ut bilde på Facebook. Det er noe fint med det som jeg liker veldig godt.
– Akkurat det samme opplevde jeg i Mongolia. Der er folk nomader og bor i runde, hvite telt som blir kalt gerer. Alle har en ger av samme størrelse, og ingen higer etter noe større.
Hva hadde de sagt om de kom hit til Norge og så hvordan vi bor?
– De hadde nok ledd, og jeg ville skjemmes. Det er nesten så en kan bli skamfull når en tenker på hvordan en bor, stort og flott, mens andre karrer seg gjennom livet med en enkel harpun på en tynn havis.
– Tenk på all den tida vi bruker på alt det vi har i huset. De har EN kopp! De bruker heller tiden på å drikke te og sitte og kose seg sammen, mens vi stresser rundt for å få livene våre til å gå rundt.
Les også: Jeanette tok med seg døtrene og flyttet langt nord: – Er forbløffet over gjestfriheten
Hva er egentlig lykke?
Vi har mye å lære av urfolk mener Jens. Deres evne til å leve i nuet gir dem en rikdom som vi ikke har.
– Vi tenker jo alltid på noe som ligger foran oss, sydenturen vi skal på, pengene vi skal tjene for å få råd til det og det.
– For grønlenderne jeg ble kjent med, handler det om å dekke de viktigste behovene i livet; mat, varme og trygghet. Energien går med til det, mens vi her hjemme, som alltid har velfylte kjøleskap, «lager» oss aktiviteter som skal gi oss glede og rekreasjon.
Jens mener det er tankevekkende hvor glade og fornøyde mange som lever enkle liv under barske forhold, er, samtidig som vi her hjemme, som har langt mer å rutte med økonomisk, opplever stadig mer psykisk uhelse og tristhet.
– Jeg har følt på det selv når jeg har vært på lange turer og vært ekstremt sliten, sulten og kald, og så får mat og varme i kroppen – det gir en lykkefølelse som er vanskelig å forklare.
– Jeg spurte Sofus, en av grønlenderne jeg ble kjent med, om han kunne tenkt seg å bytte ut hundespannet med en snøskuter.
– Aldri i verden var svaret. Han kunne ikke tenkt seg et annet liv enn det han levde.
– Disse menneskene møter fordommer som sier de er late og lite intelligente, men det jeg har erfart, er at de er ekstremt løsningsorienterte og praktiske. Og så er de veldig flinke til å være i lag. De er glade og fornøyde med det de har, og har bedre tid til hverandre.
Les også: 5 tegn på uvanlig høy intelligens
Mye mystisk mat
Vi smaker på hvalhuden fra fryseren. Tja … Snadder for spesielt interesserte er kanskje en grei beskrivelse. Men Jens, som går inn for det med hud og hår når han skal bli kjent med nye folk og kulturer, har måttet smake på mer fryktinngytende saker enn som så.
– Magen har jo sin egen ekspedisjon vet du, ler han.
På Grønland er tradisjonen for eksempel å grave ned sel i en steinrøys for så å ta den frem som en delikatesse året etter. Bakteriefloraen er annerledes enn hos oss. Det fins knapt nok insekter, og dermed bevares kjøttet på en helt annen måte enn det ville gjort her. Når kjøttet skal spises, er det festdag.
– Alle så på meg, så jeg måtte jo smake. Det hadde en stram gjærsmak, som en god gammeldags hjemmebrent-sats, ler Jens, som ikke er helt uvant med den trønderske referansen.
– Det bruste i magen!
Andre ville kanskje ha betakket seg, men Jens syns det er viktig å vise at han er interessert. Han har blitt vant til å spise rått kjøtt når det trengs.
Han har fått venner for livet på turene sine. Mange av dem har han jevnlig kontakt med.
– Mor Terry og jeg ringes i hvert fall hver fjortende dag, og da kan hun si: Kommer du hjem snart? Hun mener hjem til den lille byen ved Slavesjøen i Canada. Alltid har de noe å fortelle – om bragder på jaktmarkene eller om ting som har skjedd i familien eller i byen.
–De er glade i meg og jeg i dem. Jeg hadde jo ingen garanti for at jeg ville bli tatt imot i det hele tatt før jeg dro, hverken til Canada, Grønland eller Mongolia. Jeg hadde ingen avtaler på forhånd, så alt skjedde jo bare ut fra hvordan vi møtte hverandre der og da. Jeg er ekstremt takknemlig for den varmen jeg har blitt møtt med.
Han syns det er trist å tenke på at mange av disse kulturene er under press. I Canada er de nok inne i den siste generasjonen som klamrer seg fast i en eldgammel tradisjon. Moderniseringen kommer mer og mer, og mange verdier kommer til å bli borte med den.
Alvorlig undertone
Enn så lenge er det eksotiske opplevelser å hente hos urfolkene han har besøkt, og Jens vil gjerne formidle. Kameraet har han alltid med, og på de siste turene har han fått med egen kameramann også.
– Ren luksus!
Fjernsynsseere godt planta i godstolen har fått bli med på ville opplevelser. I tillegg har samfunnshus og kulturhus landet over fått besøk av eventyreren og hundene hans i etterkant av turene. Fortellinger og bilder presentert for storøyde tilhørere har betydd inntekter for han som helst vil leve av ekspedisjonslivet.
– Jeg vil ikke belære folk, men det er en alvorlig undertone her. Jeg håper flere kan reflektere over hva som er viktig i livet, og innse at å jage etter mer ikke nødvendigvis gir deg lykke. Kanskje kan de også få med seg hvor viktig det er å møte andre mennesker med åpenhet og gjestfrihet.
Lysten på nye eventyr har ikke gitt seg, selv om Jens vedgår at han var mer rastløs da han var yngre.
– Tidligere måtte jeg ha utfordringer i livet for å finne en gnist. Ting måtte ikke bli for enkelt. Spenningen i å lære noe nytt har alltid drevet meg, men nå går det lengre tid mellom hver gang jeg blir rastløs og må ut, sier han.
Neste tur går til Patagonia på sydspissen av Sør-Amerika, omtrent så langt unna Norge som det går an å komme. Hestefolket som lever der, kan vente seg en ydmyk og interessert gjest fra Trøndelag, og hvis alt går som Jens håper, kan norske TV-seere etter hvert glede seg til nok et innblikk i en fremmed kultur.
Jens lover at han en dag skal slå seg til ro, gjerne med familie og barn i Ogndalen.
– Det har jeg alltid sagt og ment, selv om det kan være vanskelig å tro for noen, ler han.
Kjærlighetsforholdet til fjellklatreren Kristin Harila som blomstret i full offentlighet under reisen til Mongolia, tok slutt.
– Hvis det er noe jeg har lært om akkurat det, er det at privatlivet ikke har noe i media å gjøre, avslutter en reiseklar Jens.
Men når det gjelder kjærligheten til mennesker som lever av og for naturen, holder han ingenting tilbake.
