- Jeg vil jo ta den vekk, men det blir jo en prosess

(Bergensavisen): Lise Marie Oppedal (20) lar fingrene leke med det lange mørke håret.

De store brune øynene blir en anelse mørkere når hun skal fortelle om livet sitt.

For, den feminine kvinnen som sitter tvers over bordet ble nemlig født som gutt.

De tre siste ukene har du blitt kjent med Lise Maries historie i TV2 serien «Født i feil kropp».

Her følger vi 14 personer som er , eller har vært, i kjønnskorrigerende behandling hos Rikshospitalet.

Les også: André ble født i en jentekropp

Seerne har blant annet fått se Lise Marie få gjennomført fjerning av adamseplet og operasjon for å feminisere nesen på en klinikk i Spania. Serien følger også Lise Marie i begynnelsen av hormonbehandlingen som skal hjelpe henne i prosessen med å bli kvinne.

Begynnelsen

«De får stirre, de får si hva de vil, jeg må få lov å være den jeg er».

En sikker Lise Marie ser inn i kameraet på opptaket som ble gjort for ett år siden. Samtidig er det en stripe av sårhet i blikket.

I en av scenene fra dokumentaren ser vi en hjemmevideo flimre over skjermen.

En liten gutt med store øyne sitter i en seng i pyjamasen sin. I hendene knuges to barbiedukker, som han samtidig stolt og prøvende strekker ut mot kameraet.

– Det var sånn at en av naboene våre hadde sånne ekstrakjoler som jeg fikk gå med, begynner Lise Marie,

Ingen tenkte noe særlig på at den lille gutten gikk rett i klesskapet og hentet dongerikjolen da han kom på besøk, eller at yndlingsleketøyet var barbiedukker og havfruer.

– Da jeg var liten tenkte jeg ikke noe over det, jeg gjorde det som føltes riktig. Men jeg skjønte jo at det var «noe», fra barneskolen av, men jeg skjønte ikke så mye av det, hva det egentlig kunne være.

Skolegang

Når en liten guttepjokk begynner på skolen, har omgivelsene ofte en forventning om at kjoler og dukker hører småbarnstiden til.

– Når du blir eldre forventes det jo mer at du skal leve som det kjønnet og kroppen som du er. Hvis ikke blir det sånn «hva er det som skjer her?»

På ungdomsskolen kom den overveldende følelsen av å heller ville være jente.

– Ungdomsskolen var den verste tiden i livet mitt. Fysisk og psykisk mobbing.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

– Kan du fortelle om hvordan det var?

Lise Marie blir stille, en muskel dirrer i øyekroken og hun skutter seg litt i det varme konditoriet på Tårnplass.

– Jeg har ikke lyst til å gå i detaljer på det.

I serien ser vi en harmdirrende far stryker en ru neve over pannen og sier enkelt:

– Det som er det såreste å tenke tilbake på er at hun ikke har hatt det så enkelt i mange år, men ikke har fortalt det til oss.

Til slutt ringte faren byråden og sa han kom til å anmelde skolen og kommunen. Da kom det team på skolen dagen etterpå.

– Det visste jeg ikke om før jeg så det på tv, avslører Lise Marie.

– Hjalp det?

Hun rister på hodet.

– Når jeg tenker på ungdomsskolen ... De skulle slå så hardt ned på mobbing på den skolen, det var jo det de var kjent for. Men gjorde de det? Nei, de gjorde ingenting.

– Så jeg hadde et veldig dårlig liv der. Det at jeg følte meg som jente på innsiden, og ble mobbet i tillegg, ikke på grunn av det, men jeg var en sånn person som alle likte å ...

Hun blir igjen stille og ser ettertenksomt ut av vinduet.

– Beklager, nå datt jeg helt ut her.

Tenåringstid

Årene mellom 13–19 er vanskelig for de fleste. Grenser skal testes, «hvem er jeg», «hva vil jeg»? Hva da når kropp og sjel ikke er på lag?

– Jeg var veldig deprimert, og tilbragte mye tid på rommet mitt. Der så jeg på tv og spilte på pcèn. Det var ingenting annet jeg gjorde.

Nytt bilde: Hengslete guttunge i uformelige klær, krøllet sammen på sengen med spillkonsollen i hendene. På øret den høye lyden av dataspill som gjør at du kan stenge ute smerten, om en bare for et lite øyeblikk.

– Jeg gikk bare i joggebukser og T-skjorter, gadd ikke være med når mamma kjøpte klær til meg. Jeg så ikke ut egentlig. Den tiden er heldigvis over nå.

På videregående innså han at han var jente på innsiden, født i feil kropp.

– Men jeg visste ikke hva det ville si, og om det i det hele tatt var mulig å gjøre noe med det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

På internett lå programmer om andre som gjennomgikk det samme.

– Det viste meg at det var mulig.

Lise Marie konstaterer at det var som oftest folk som var «veldig voksen» som tok operasjonen.

– Og de så jo ikke så veldig fin ut egentlig. Dess eldre du blir, jo mer maskulin blir trekkene, ikke sant? Det har heldigvis stoppet hos meg nå.

Vendepunktet

Moren så at hennes 17-årige sønn slet, at livet ikke var som det skulle være.

– Under en middag sa min mor: «Du ser ikke noe glad ut, er du lei deg?» Jeg ville ikke svare, så jeg sa bare «nei, nei, nei».

17-åringen gikk opp på badet. Mor kom etter, lukket døren og sa: «Nå må du fortelle meg hva det er som plager deg». Spørsmålene fulgte hverandre, før de forløsende ordene kom: «Føler du deg som jente?»

– Da kom tårene og jeg nikket.

Den kloke moren trakk barnet sitt inntil seg og sa «Det går helt fint det, for meg og pappa og alle i familien. Ikke vær redd for det. Dette skal vi fikse».

– Visste dine foreldre før du klarte å sette ord på det?

– Nå i ettertid har hun forklart at de hadde sett at det var «ett eller annet», og min mor spurte meg faktisk noen ganger i oppveksten om jeg ville være jente.

– Hvordan valgte du navnet ditt?

– Datteren til min mors venninne heter Lise Marie. Det navnet likte jeg umiddelbart og bestemte meg for det.

Tøff prosess

Det er bare to og et halvt år siden samtalen med moren.

Begynnelsen på årevis med hormonbehandlinger, operasjoner og samtaler med helsepersonell, venner og familie. For endelig å kunne bli den hun var ment til å være.

– Hva er neste skritt etter at din mor hadde fått det ut av deg?

– Da søkte vi på «fra mann til kvinne» på nett, vi visste ikke noe om Rikshospitalets tilbud.

Et av de første treffene de fikk var på Harry Benjamin ressurssenter (interesseorganisasjonen for personer med kjønnsidentitetsproblematikk).

– Der sto det alt om prosessen, og du blir også kjent med andre i samme situasjon. Det har hjulpet meg veldig.

Selv om hun ikke våget seg inn på jenteavdelingen til å begynne med, visste hun godt hvilke klær hun ønsket seg.

– Min mor kjøpte en hel haug med klær og det var veldig koselig, sier Lise Marie.

Neste skritt var å besøke undertøysbutikken Netty for å få tilpasset brystproteser.

– Jeg har jo bryster selv nå, ikke alt dette er mitt, men det hjelper på med proteser i tillegg.

– Så jeg begynte litt forsiktig, det samme med sminke, jeg kunne jo ikke sminke meg i begynnelsen. Det er jo derfor det er en prosess som tar lang tid.

– Du er så tøff. Det har vært kjempefint å se deg på TV, sier damen som kommer med skolebolle og pepsimax til Lise Marie.

– Å, har du sett på det, tusen takk skal du ha, sier Lise Marie og smiler sjenert.

– Prosessen med å stå frem har vært ganske tøft, men det har vært positivt også, for jeg har fått masse støtte.

For, det er en helt ny jente som møter oss til intervju denne tirsdagen. Smilet går nesten rundt, det jagede blikket er borte. Hun er i ferd med å lande der hun skal være.

– Det er jo det viktigste, uansett hvem du er. Ikke bare ut ifra det jeg går gjennom, men generelt sett, du skal ikke la andre rakke ned, eller stirre deg i senk, sier Lise Marie og strekker sine lange lemmer i stolen og sier skøyeraktig:

– Dessuten er det er veldig greit å skille seg ut litt.

Hvordan har det vært å gå på østrogen, som du har gjort i snart et år nå?

– Veldig positivt. Men også mye opp og ned.

Hun klyper seg litt i huden og konstaterer at den har forandret seg. Det er som om hun fått en ny type hud og sier leende at også fettfordelingen har også endret seg.

– Det er helt fantastisk at det går an, når jeg ser meg i speilet nå så skjønner jeg ikke at det er mulig. Jeg er veldig fornøyd.

Hvem vet hvorfor det blir sånn at noen er «født i feil kropp».

– Mamma sa jo på tv at hun ikke trodde jeg visste hvordan det var å være gutt. Det gjør jeg jo ikke heller.

I serien sier du at du skulle ta panneoperasjon?

– Jeg sa nok det i serien, men jeg har ikke bestemt meg for det enda. Men jeg skal ned igjen til Spania, for nesen kollapset på ene siden og vokser feil, så skal jeg ta noen flere operasjoner, gjør jeg det da.

Fremtidsplaner

Selv om fremskrittene har vært mange på området er det slik at det er «enklere» å gå fra å være mann til kvinne, enn omvendt.

– Ja, det er mye lettere å få en fungerende vagina enn en fungerende penis.

For Lise Marie blir det en prosess å skulle gå til det endelige steget å endre kjønn for alltid.

– Jeg vil jo ta den vekk, men det blir jo en prosess det også å skulle gjøre det. Tenk hvis du ligger på operasjonsbordet og tenker «å herregud, det tørr jeg ikke.»

– Det er jo noe du har hatt hele livet, selv om du ikke vil ha det. Det blir emosjonelt det også.

– Men det haster ikke like mye med den, som det haster med disse, sier hun og peker på puppene.

Hvis det ikke innkallingen til operasjon kommer i løpet av slutten av neste år, eller begynnelsen av 2016, så kommer hun til å reise til Thailand og ta brystoperasjonen der.

For i løpet som blir lagt fra Rikshospitalet tar det lang tid å få endret kjønn.

– Jeg har tid, men jeg har ikke så god tid. Det er greit at det skal ta tid, og at hormonene må virke, men ...

Alt tar lang tid

For 20-åringen opplever at hun har hatt et positivt møte med helsevesenet.

– Det eneste er at i Norge tar alle ting veldig lang tid. Det tok ett og et halvt år, fra jeg begynte på Rikshospitalet, til jeg fikk resept på medisiner, som jeg fikk i mai i fjor.

Lise Marie tok kontakt med Rikshospitalet i februar 2012 og fikk først time hos psykolog i desember samme år.

– Da jeg kom til psykolog begynte det å gå veldig raskt, men så skal brevet sendes til Rikshospitalet, og så skal du ha time der i tillegg.

I programmene Lise Marie så på da alt var som vanskeligst i ungdomstiden, ble det forklart om hormoner, og hva det gjorde med kroppen.

– Der fikk jeg vite hvordan det fungerte og hvilke hormoner jeg skulle ta.

For Lise Marie begynte å selvmedisinere i sin fortvilelse.

– Det er jo en risiko å ta medisiner du ikke vet hva er. For du får ikke hormoner av legen før du får diagnosen transseksualisme.

Gjør noe med det

Lise Marie kjenner mange som er i samme situasjon.

Både mennesker som lever åpent i sitt nye kjønnsuttrykk, og andre som bare drømmer om det.

Hun gir gjerne råd til de som vil høste av hennes erfaringer.

– Hvis du har det vondt og vet hva det er, gjør noe med det. Du er bare nødt til å gjøre det, du kan ikke leve sånn.

Hun sier det er viktig å begynne så fort som mulig, innrøm at det er dette du vil, først for deg selv, så familie og venner. Og så begynne prosessen med å leve som jente eller gutt.

– Hvis du ikke kan leve som deg selv kommer du inn i en skikkelig depresjon.

Selv om hun nå er på god vei mot det hun har drømt om hele livet er det fremdeles tøffe tak. Depresjonen kan komme selv om du har begynt prosessen, for det gjorde det for henne.

– Jeg har mange ganger måtte grine meg i søvn. Men for meg er det er flere ting som dette med venner og kjæreste som spiller inn, sånne ting blir enda sterkere når du går på østrogen.

Men i det store og hele er hun storfornøyd etter et år på hormoner.

– Det er helt fantastisk, det er så bra og jeg angrer ikke på noen ting.

Vi går utenfor i den bleke septembersolen. Hun strekker sin lange slanke kropp etter strålene, mot varmen og livet.

– Ikke vær redd for å gjøre det, ellers kommer du til å ha det vondt med deg selv. Til slutt vil du kanskje ikke leve lenger.

Hun kaster på sine lange mørke lokker og sier med stolthet i blikket:

– Det handler om å finne sin identitet, sant?

Les flere saker fra BA her!