Jan Christian Vestre åpner opp om kjæresten:
Stormende forelsket: – Venter på ring på fingeren
Vi kjenner ham som politiker og nestleder i Arbeiderpartiet. På hjemmebane er Jan Christian Vestre familiens pratsomme, gøyale og omsorgsfulle samboer, sønn og lillebror.
Oslo:
– Han kunne hett Øyvind, for han er en glad gutt, sier mamma Elisabeth Preus Vestre (73), og sikter til Bjørnstjerne Bjørnsons fortelling fra 1800-tallet.
Som mødre flest er hun raus med godordene når hun skal beskrive sin eneste sønn. En gentleman. Samlende, varm og snill. Og både gøyal og med godt humør, bedyrer hun.
– Men det er klart at han vet hva han vil, det har han vist fra han var veldig liten. Og han er litt aktiv, det er han – og det var han. Som liten var han litt utfordrende å løpe etter og passe på. Han hadde et veldig godt ordforråd og snakket veldig tidlig. Og det har han fortsatt med.
Storesøster Marianne husker godt den gangen hun i ungdomstiden hadde venninner på besøk, og den 13 år yngre lillebroren kom inn på rommet.
– Han kom rett fra barnehagen, skrella av seg parkdressen og kom gledestrålende inn i rommet: «Hallo, snuppeduppene mine!» Den dag i dag har de ikke glemt episoden, ler Marianne.
– Det kunne være potensielle velgere, vet du, kommer det tørt fra sidelinjen.
I dag er det dressen og hvitskjorta han har «skrella av seg», og erstattet med rutete flanellsskjorte.
Vi møter familien i tomannsboligen med marka i umiddelbar nærhet og nydelig utsikt over Oslo. Her bor generasjonene vegg i vegg; mor i den ene halvdelen, Jan Christian (38) og samboer Viktoria (33) i den andre. Idyllen, med fyr i peisen og servering av kaffe, eplekake og nypresset eplejuice fra eplene i hagen, er lysår unna politiske intriger og maktkampene som herjer i nyhetene.
– Det er én av mange fantastiske egenskaper hos min kjære, smiler statsråden stolt, og sikter til eplekaken som smelter i munnen.
Samboeren Viktoria
Han var godt inn i 30-årene – kalenderen viste oktober 2019 – da hun endelig kom i hans vei.
Jan Christian var leder av familiebedriften, mens arkitekten Viktoria fra Tyskland jobbet for et dansk arkitektkontor som skulle hjelpe dem å bygge ny fabrikk på innlandet.
Da Jan Christian hentet henne på Gardermoen, og de sammen kjørte til byggeplassen, registrerte hun to ting: Han snakket veldig mye. Og han hadde ikke ring.
– Det har vi hatt gøy med etterpå, for da var det ingen som viste at Norge skulle bli Viktorias nye land. Men så kom pandemien med stengte grenser, og fabrikken fikk all oppmerksomhet. For tre år siden sluttet jeg i bedriften for å gå inn i politikken igjen, og da tok vi opp kontakten på nytt. Siden da har det vært oss, smiler Jan Christian og kikker bort på sin samboer gjennom to år.
Hva falt du for?
– Smilet. Viktoria er veldig morsom, energisk og er alltid i godt humør. Det er mye latter og glede. Hun er veldig flott. Jeg er veldig glad i henne og stolt av henne.
– Du er også veldig flott, smiler Viktoria.
Nyforelskelsen er fortsatt fersk, og norsken er allerede på plass.
– Takk, smiler han tilbake.
– Jan Christian er veldig omsorgsfull, familie kommer alltid først.
– Før Arbeiderpartiet også?
– Ja, jeg tenker det. Han er alltid tilgjengelig når jeg ringer, forsikrer hun.
– Så skal alt riktignok gå veldig fort. Han sitter sjelden stille, det er alltid noe å fikse.
– Jeg er utålmodig, presiserer Jan Christian.
– Men Viktoria har lært meg å roe litt ned. Det har jeg blitt flinkere til etter at hun kom inn i livet mitt.
Les også: Olaug Bollestad: – Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen
Moren Elisabeth Preus Vestre
At de i det hele tatt deler bolig, er egentlig en morsom historie, mener Jan Christian. Han har vokst opp i den delen av tomannsboligen der moren nå bor. Da den andre delen av huset ble lagt ut for salg, var han rask til å ringe Viktoria. Hun jobbet i København og pendlet til Norge i helgene. Etter litt hyggelig småprat slapp han nyheten:
– Og forresten har jeg funnet en leilighet til oss, sa jeg.
– Før jeg på slutten av samtalen sa at hennes kommende svigermor bor i samme hus.
De la inn et bud på leiligheten, for Viktorias del usett. Jan Christian smiler vekselvis mellom mor og samboeren. Sistnevnte tok utfordringen på strak arm, både at leiligheten trengte oppgradering, og at svigermor bodde vegg i vegg.
– Jeg liker det veldig godt, forsikrer hun.
– Jeg vokste opp i et hus med flere generasjoner, så det er vanlig for meg med familien i samme hus.
– Det er et privilegium å ha samboer, mor vegg i vegg og storesøsteren i samme by, forsikrer Jan Christian.
– Det er klart det er lange dager, og ofte er det jobb i helgene også. Da er det fint å ha familien rundt, og vi hjelper hverandre litt ekstra, sier han og innrømmer:
– Ja, nå er det kanskje jeg som får litt ekstra hjelp, sier han og sikter til moren som titt og ofte sørger for at statsrådsskjortene er nystrøkne.
Omsorgen går begge veier, forsikrer svigermor og mor.
– Det er en drøm å bo sånn. Jeg kan sitte i min leilighet, og så kommer de inn med en nydelig tallerken med taco, lasagne eller noe annet godt til meg.
– Du er jo ofte her og spiser også, presiserer Jan Christian og forklarer:
– Men noen ganger, hvis Viktoria og jeg har lyst til å ha litt tid for oss selv, går vi inn til Elisabeth med en tallerken.
Han kaller henne ved fornavn.
– Vi har alltid hatt et veldig nært forhold. Men kollegene på gamlejobben synes det var litt rart, for jeg har egentlig aldri kalt mamma for mamma. Jeg har kalt henne Elisabeth. Vi har jobbet sammen i så mange år, og jeg kunne ikke gå rundt på jobb og kalle henne mamma.
Han du lært mye av din mor?
– Ja, hva har jeg ikke lært av min mor? Mamma har gitt meg troen på at det meste er mulig, og hun har en positiv holdning både til liv og jobb. Mamma er kreativ, hun finner løsninger på ting. Så er hun flink til å få med seg folk og til å se andre.
Les også: Mímir Kristjánsson: – På et tidspunkt ble det problematisk for meg som barn
Var på Utøya
Familie har alltid vært viktig for den unge statsråden.
– Jeg har ikke vokst opp i en veldig politisk familie. Men vi hadde alltid diskusjoner rundt bordet og et samfunnsengasjement, med tro og tvil, og der vi kunne diskutere oss frem til løsninger – det husker jeg fra jeg var liten.
– Det å ta vare på hverandre. Verdien av fellesskap og rettferdighet og av å jobbe sammen med andre for å oppnå resultater. Det er en tankegang jeg har vært opptatt av, enten jeg har vært i ungdomsorganisasjoner, konfirmantleder, i familiebedriften eller i politikken.
Så har livets opp- og nedturer også preget familien Vestre. Den avslepne skarringen fra Haugesund-dialekten sitter fortsatt ørlite grann i, til tross for at han bare var to år da familiebedriften gikk konkurs, familien på fire flyttet til Oslo, og foreldrene startet på nytt.
– Vi har alltid vært tett som familie, men vi har opplevd mye i livet som har vært tøft og krevende, og mye på én gang. Men det var et fellesskap i det å jobbe sammen i en familiebedrift.
Årene 2011 og 2012 ble dramatiske på så mange måter. Jan Christian var på Utøya da terroren rammet 22. juli 2011. Året etter fikk faren kreft og døde. Jan Christian, som da var aktiv i AUF og jobbet som rådgiver på Stortinget, måtte velge mellom politikken og familiebedriften.
– Jeg var 25 år, og plutselig hadde vi ansvar for familiebedriften og mange ansatte. Jeg vet hvor hardt mine foreldre hadde jobbet for å bygge dette opp igjen, og så skulle pappa plutselig ikke få være med lenger. Jeg følte på en plikt og et ansvar for at dette måtte tas videre og gå bra.
Han valgte familiebedriften.
– Det var de unge ungdomsårene. Det ble ikke så mye fest og moro. Jeg var vant til å jobbe mye fra tidlig av. Derfor ble jeg nok litt raskere voksen også. Men jeg angrer ikke på det.
– Så tok han jussen ved siden av, supplerer mor.
– Ja, det var ikke en veldig sosial periode i mitt liv, innrømmer sønnen tørt.
Les også: (+) Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg
Omsorg for tante
Hvordan livets store hendelser har preget livet, er litt for tidlig å si, tror 38-åringen selv. Men det førte til at de som ble igjen, ble enda sterkere forenet både i familiebedriften, men også som lillebror, storesøster og mor, mener han.
– Det førte til en drivkraft til å gjøre noe. Det var mye liv og død på kort tid. Jeg følte at jeg ble veldig fort voksen. Så ble jeg kanskje litt bevist på at man ikke kan ta ting for gitt. Livet kan endre seg så utrolig raskt, og da er det viktig å ta vare på dem man er glad i.
Det har han alltid gjort, mener mamma Elisabeth, og sikter til sin egen søster, Jan Christians tante, som hadde nedsatt funksjonsevne og døde av kreft, 60 år gammel.
– Jeg må si at det var helt nydelig å se hvilken omsorg du hadde til din tante Randi. Du var hennes største helt og verge, og du var helt enestående under hennes sykeleie.
Han gikk på barneskolen da han forsto at tanten hadde nedsatt funksjonsevne.
– Det setter livet i perspektiv og viser hvor viktig det er at vi anerkjenner at folk er litt annerledes. Tante Randi hadde sine utfordringer, men samtidig hadde hun så mange kvaliteter som vi andre kan lære av.
– Ett eksempel på det er da vi andre voksne kunne krangle om uvesentligheter. Når engasjementet ble for høyt i vår familie, så kunne tante Randi si noe forløsende som satte diskusjonen til side. Det kunne være noe veldig trivielt, men egentlig lå det mye livsvisdom i det. Hun hadde utrolig gøyal humor og mye sang og glede i seg. Hun var med da jeg var russ. Jeg tror til og med at hun var med oss på Tryvann. Vi var nære, og jeg snakket med henne på telefonen nesten daglig. Jeg savner henne.
Venter ring på fingeren
Tilbake i generasjonsboligen er Jan Christian glad for kjæresten som omsider kom i hans vei.
– Jeg er veldig heldig. Jeg er takknemlig og glad for å ha møtt Viktoria. Hun har brakt inn andre ting i livet som jeg ikke visste at jeg var opptatt av. Det å ha prosjekter sammen. Vi har fikset og pusset opp her i leiligheten. Og vi holder på med å restaurere en gammel veteranbil.
Viktoria supplerer:
– Han lager mye mat. Min mor og far hadde veldig tradisjonelle roller. Hos oss er vi veldig moderne. Han jobber, lager mat og rydder. Og vi lager mat sammen, eller ser på film. Og vi liker veldig godt å gå på tur.
– Vi planter i bokser ute på terrassen. Kanskje er det drivhus på gang, det er Viktorias drøm.
Nå har de felles drømmer.
– Vi har bodd sammen her i to år, og det er veldig fint. Så får vi se hva fremtiden bringer. Det blir oss, og vi ønsker oss familie. Det hadde vært hyggelig.
– Først ring på fingeren, jeg er veldig tradisjonell. Min mor venter også på det, smiler Viktoria.
– Venter din mor på ring fra meg? spør han leende, men tar samboeren i hånden og forsikrer:
– Jeg er litt treig. Det kan hende at det ordner seg.
