NRKs kanalvert Ingvild Helljesen
Ingvild blir rørt når hun forteller om alle tilbakemeldingene hun har fått fra seerne
Ingvild Helljesen har vært kanalvært i NRK i 24 år: – Jeg er én av folket. Les det store intervjuet.
– Jeg liker å møte mennesker, menneskemøter er noe av det fineste som er. Ekstra fint er det å se at det skinner noe ekte igjennom, noe som kommer innenfra. Jeg forsøker å være helt til stede og se dem jeg møter, fra første stund.
Som et friskt pust kommer Ingvild Helljesen inn på kafeen. Det er ikke bare i TV-ruten kanalverten møter oss med et hjertelig smil. Mennesket bak rollen er like imøtekommende.
Ingvild har en egen evne til å samle folk. Vi kommer tilbake til det.
– En kopp kaffe?
– Åh, tusen takk! Det er klart jeg gjerne vil ha kaffe. Jeg er litt kaffekjerring, betror hun og ler.
Kaffen blir kald før hun rekker å drikke. Ingvild har mye å pakke ut. Hun kommer svært godt forberedt til fotograferingen. Ut av bagen trylles det frem forskjellige antrekk, lagt adskilt i poser, med
smykker som passer til. Denne selvhjulpne jenta trenger ingen stylist.
– Er du en perfeksjonist?
– Jeg er ikke så opptatt av det perfekte, men jeg gjør alltid så godt jeg kan. Dessuten er jeg opptatt av å vise respekt, og jeg tenkte at dere sikkert hadde noen tanker om bildene dere vil ta. Hva synes dere jeg skal ha på meg?
Alltid til stede i det hun gjør
Ingvild liker å ha orden i sakene.
– Jeg syns det er lettere å være både skapende og konsentrert når det er orden rundt meg – og en ro inni meg. Jeg er god til å ha fullt fokus når jeg må ha det, som i studio. Der er det ikke rom for noe annet, det legger jeg igjen utenfor.
– Jeg må være til stede i det jeg gjør, i det jeg sier og i det som skjer på sending. Ja, også i den «fargen» både programmene og dagen har. Det handler også om å se seerne. Det er viktig for meg med mental tilstedeværelse både på og utenfor skjermen, det ligger i meg, sier Ingvild.
Hun liker å glede og å dele opplevelser, en egenskap NRKs seere ser ut til å sanse gjennom skjermen. I løpet av snart 24 år som kanalvert har hun fått mange hyggelige tilbakemeldinger. Ingvild blir rørt når hun forteller om det.
– Jeg føler meg heldig som får ha denne rollen. Jeg er NRKs ansikt utad og guider og forteller om det vi kan by på. Men jeg er samtidig én av folket, en «medseer.» Vi deler opplevelser og innhold gjennom årets ulike dager.
– Jeg får jo faktisk komme på besøk til folk i hele landet. Noen ganger får jeg hilsener fra folk som setter ord på betydningen av fellesskapet. Det er også hyggelig med dem som sender en hilsen bare for å si hei. Den menneskelige faktoren i jobben min er veldig fin. I tillegg er jeg veldig stolt av å få fortelle om mye flott og variert som NRK kan tilby.
Les også: Korona-drama for Petter Solberg: – Ble kjørt til sykehus i full fart
Gleden ved å gi
Ingvild er vokst opp med en sterk bevissthet om å gjøre noe for andre.
– Jeg kaller det å være «utad vendt», delt i to ord. Å ha fokus på andre. Det har nok bidratt til å gjøre meg, i mitt eget personlige liv, til en som har gitt mye i form av å alltid stille opp, inkludere og invitere. Gi av det jeg kan og av det jeg er, og også å dele fra relasjonene mine. Det er mye godt i det å gi. Men …
Ordene blir hengende i luften. Det faste, blå blikket vandrer for en gangs skyld bort fra øynene til den hun prater med.
– Av og til kan ønsket om å gi gå på bekostning av egne behov, sier hun når hun henter opp igjen tråden.
– Jeg har fått en økt bevissthet om at det også er viktig å kjenne etter hva jeg selv trenger. Ikke bare ha fokus på andre, men spørre meg: ‘Hvilke behov har jeg, og hvordan blir de møtt?’ Det er viktig med en balanse i det å gi og å motta – på samme måte som det er viktig med en balanse når det gjelder å lytte og dele. Ta plass og gi rom. Respekt er et nøkkelord, sier Ingvild.
Tok tidlig ansvar
Vi vandrer tilbake i tid, til barndommen på Skøyenåsen ved Østensjøvannet i Oslo.
Ingvild er nummer to i rekken av fire søsken. Den eneste gutten i søskenflokken, Øyvind, er eldst. Moren Astrid (75) er utdannet lærer, og faren Geir (82) er en NRK-legende.
– Allerede som barn tok jeg ansvar og bidro mye hjemme, minnes hun.
– Jeg føler nesten at jeg selv har hatt småbarn, selv om jeg ikke har det. For jeg hadde sånn omsorg for småsøstrene mine, Siril og Vilde. De er syv og elleve år yngre enn meg. Uten at noen ba meg
om det, sto jeg tidlig opp og smurte matpakker til alle, fant frem klær til den yngste søsteren min og gikk raskt over og ryddet stuen, så det skulle være hyggelig for de andre når de sto opp.
– Jeg gjorde mye annet også, lagde i stand til alt mulig, fulgte til aktiviteter og stilte opp for hele familien i hverdag, fest og høytid. I ettertid skjønner jeg ikke hvordan jeg rakk alt i tillegg til skolegang og lekser – og fast jobbing fra jeg gikk i 8. klasse.
Ingvild beskriver familien Helljesen som nært knyttet sammen.
– Mine søsken og jeg er på mange måter forskjellige, men foreldrene våre har alltid knyttet oss sammen. Også den voksende familien.
Les også: (+) Da Anne Rimmen falt for Ailo, sendte hun mail til sjefen: «Jeg vet at det ikke passer seg, men sånn er det»
Stolt tante
Oftest ser hun Vilde – de bor rett i nærheten av hverandre i Oslo. Vilde og hennes mann, Lars Nehru Sand, som begge er journalister, jobber også i NRK på Marienlyst.
– De har en treåring som er helt skjønn, Edvard, forteller Ingvild og legger armene betatt inn mot brystet.
– Han kaller meg tante Ebí og er ofte på besøk. Vi to har en helt spesiell kontakt. Det er nydelig å oppleve en slik indre kontakt med et lite menneske.
– Nevnte jeg at lille Edvard og jeg har en stor felles interesse? Nemlig biler! Å leke sammen på bilteppet jeg har, er noe av det beste han vet. ‘Hold på hatten!’ og ‘Tut og kjør!’ sier han og ler godt. Og jeg selv må innrømme at jeg nyter fine biler, sier hun og smiler.
– Jeg er en estetiker, også når det gjelder biler, men kjøreegenskapene er så klart viktige. Jeg koser meg veldig når jeg kjører på tur i egen bil. Jeg opplever skikkelig kjøreglede.
Ingvild tar gjerne en biltur på en fridag.
– Det er jo sånn med turnusjobbing at jeg innimellom har fri når andre jobber. Det er så mange hyggelige steder innenfor en radius på et par timer ut fra Oslo. Jeg er veldig glad i Vestfold, gjerne også gamlebyen i Fredrikstad, eller Hokksund og oppover mot Åmot og Kongsfoss. Å dra på tur og nyte selve kjøringen, spise lunsj et hyggelig sted og kanskje handle litt, det er for meg avveksling og hygge i skjønn forening.
– Kjører jeg alene på tur, spiller jeg gjerne musikk fra spillelisten min med italiensk musikk. Det er litt av en blanding: Vasco Rossi, Pino Daniele, Vivaldi, Corelli, Andrea Bocelli, Eduardo De Crescenzo og fremføringer av Puccini og De Curtis, for å nevne noen. Jeg tror jeg må legge til Måneskin (vant Eurovision Song Contest i 2021, red.anm.) også. Den spillelisten tør jeg ikke spille høyt fra for noen andre, sier hun lattermild.
Elsker Italia
– Hele min familie elsker Italia, og jeg har vært der mer enn 100 ganger. Roma, Sorrento, Capri og Assisi er blant de stedene jeg er aller mest glad i. Jeg har besøkt TV-stasjonen RAI også. Gjennom to uker var jeg tett på en rekke direktesendte produksjoner og fikk møte programledere og kanalverter også.
– Pippo Baudo er en programlederlegende som det var spesielt å få møte, men også Milly Carlucci, som er en dyktig programleder for italienske Skal vi danse. Jeg fulgte en nyhetsredaksjon én dag også. De var alle veldig inkluderende, og det er moro å oppleve hvordan andre jobber.
Ingvild synger ikke bare til italiensk musikk i bilen, hun snakker også flytende italiensk etter tre år med italienskkurs i Oslo, et sommerkurs i Bologna og utallige reiser til landet som treffer henne på så mange måter.
Hun har tatt med venner og kolleger, og også folk hun ikke kjenner så godt til støvellandet. De siste årene opptil 25 av dem om gangen. Fem slike store turer har hun organisert på seks år.
– Jeg har gitt for å dele fra noe av det som har betydd mye for meg, og jeg bruker hele meg til å skape disse turene. Jeg bruker alt jeg kan og kjennskapen jeg har til folk og steder i Italia. Det er som å invitere andre langt inn i sjelen.
Hun jobber med innhold og avtaler et år i forkant og tjener ikke ett øre.
– Hele reisen, fra A til Å, er det jeg som legger opp. Det har vært mitt privilegium å få spørre hver enkelt om å bidra med noe spesielt, ut fra hva de driver med. Samlet sett har det blitt noen helt unike turer som det aldri ville ha vært mulig å få kjøpt.
Tankefullt tilføyer hun:
– Å være på reise, enten det er en indre eller ytre, er veldig meg. Jeg har en nesten poetisk tilnærming til verden i meg.
Glad i fjellet
Med seg i bagasjen i livet har Ingvild hele åtte og et halvt år med studier.
– Jeg har studert alt fra runeskrift til offentlig rett, matematikk og lyrikk på Universitetet, forteller hun.
Idéhistorie ble hovedfaget. I tillegg er hun lærerutdannet, adjunkt.
– Jeg vil gjerne vokse som menneske. I det ligger stadig å lære noe nytt, både fag- og menneskekunnskap, men også å utvikle meg gjennom erfaring og i møte med andre mennesker.
I hennes barndom gikk den fysiske reisen i ferier ofte til Ustaoset, til alle årstider.
– Farmor og farfars hytte lå fantastisk til på en topp, rett før Ustaoset stasjon. Sommerstid kunne vi kjøre helt frem. Vinterstid parkerte vi nede på bilveien og stabbet oss opp en bratt skråning med all bagasje og skiutstyr.
Noen ganger spanderte de på seg skyss med snøscooter.
– Med oss i flere år var undulaten Pelle, katten vår og en gang tre skjønne kattunger. Det var nok litt av et syn når familien Helljesen var på ferie i en 10-seters minibuss, sier hun og ler.
– Ingen og ingenting ble glemt.
En vinterferie for mange år siden har brent seg fast i minnet. Det må ha vært en gang før hun fylte syv år, men hun husker ikke eksakt når.
– Det var uvær og storm i flere dager, og vi var værfaste på hytta. Bergensbanen sto, vinden tok tak i hytta, bildene dirret på veggene og snøspruten slo inn gjennom nøkkelhullet. Da mamma helt rolig sa at vi skulle legge oss med klærne på, skjønte jeg at det virkelig var alvor. Jeg tror de var bekymret for om taket skulle bli tatt av vinden selv om hytta var solid bygget. Den lå med fantastisk utsikt, men lå værutsatt til. Det var aldri snø på taket.
Store fester med fullt hus
Familien har først og fremst mange nydelige minner fra Ustaoset.
– Jeg kan se for meg pappa stå på hendene i lyngen utenfor hytta med en bukett blåklokker. Han elsker de blomstene.
I tankene er hun ofte tilbake på Ustaoset.
– Vakre, majestetiske Hallingskarvet, som vi så opp mot. Tvergastein lå der, Arne Næss-hytta. Jeg henter ofte frem bilder i meg fra de utallige skiturene til Prestholtseter, Ustetind og Tuvaseter. Det forholdsvis flate landskapet du kan se hvis du er helt oppe på Hardangervidda, er også et landskap jeg indre sett innimellom kan føle at jeg har. Det ligger noen lengsler i det. Takknemlighet også. I åpne landskap kan tankene få fare.
Ingvild har mye pent å si om foreldrene sine.
– Jeg kjenner meg igjen i dem begge, på ulikt vis. Og jeg er takknemlig for mye av det de tilførte oss. Jeg vokste opp i et kulturbevisst hjem, der alle var velkomne, uansett bakgrunn, sier hun og fortsetter:
– Etter jul fylte vi huset til randen med gjester i et selskap knyttet til 6. januar, helligtrekongersdag eller 13. dag jul. Det startet med naboer, senere var det alle slags mennesker som ble invitert, kjente og ukjente, på kryss og tvers fra samfunnet og med ulike kulturbakgrunner. Mamma kunne for eksempel ha kommet i prat med noen på T-banen som hun hadde invitert.
En gang var de over 100, oftest rundt 80.
– Ja, det var trangt. Dette gikk naturligvis ikke i koronatidene. Så nå har den tradisjonen stoppet opp. Det er mange minnerike opplevelser å ha med seg fra disse festene, menneskemøtene og den kulturelle fellesopplevelsen.
Kunstinteressert
De hadde også temakvelder, eller seminar-selskap, som én kalte det, der de samlet rundt 50–60 gjester til ulike temaer, alt fra Petter Dass til gasskraftverk.
– Jeg vokste opp i et levende, raust og engasjert hjem, og jeg var en aktiv del av det store vi.
Noe av det som har gjort mest inntrykk på Ingvild
gjennom oppveksten, er alle personlighetene familien har hatt på besøk.
– Møtet med dem, og ikke minst den stemningen de etterlot seg i huset vårt, har vært med på å forme meg til den jeg er.
Også når det gjelder Ingvilds kunstinteresse, har nettopp menneskemøter med flere anerkjente og betydelige kunstnere etterlatt seg en gryende og senere personlig kunstinteresse i henne.
– Jakob Weidemann vil jeg spesielt trekke frem. Han var en god venn av pappa og kjær for oss alle. Jeg føler meg privilegert som flere ganger fikk besøke ham i atelieret på Ringsveen ved Lillehammer. Jeg husker så godt den nydelige stemmen hans og hvordan han snakket i bilder. Stillferdig, rent og ærlig. Jeg lyttet og skjønte at det jeg fikk oppleve var noe helt spesielt.
Les også: (+) Etter den dype sorgen tok livet en ny vending for Terje Sølsnes
Åpnet museum
Karl Erik Harr er en nålevende kunstner hun står nær. Og det er gjensidig.
– Jeg er veldig glad i både Karl Erik og hans hjertevarme, flotte kone Aud. Jeg opplever et spesielt fellesskap med begge.
I juni 2019 fikk hun æren av å lede åpningen av hans museum på Kjerringøy.
– Det var stort for meg. Det ligger nydelig til like ved det gamle handelsstedet.
Karl Erik Harr er en markant kunstner i norsk historie.
– Bildene hans har vært vist over så å si hele verden og i de fleste norske byer, og nå har de fått et hjem. I museet vises hans verk fra et langt og imponerende kunstnerliv – som bare fortsetter. Han er en svært stor formidler av nordnorsk landskap og virkelighet, fylt av historie, kulturhistorie og levd liv.
Like etter at vi har snakket om ham, dukker ingen ringere enn kunstneren selv uventet opp på kafeen hvor vi er. Så å si rett fra staffeliet med malingsflekker på hendene. Han kommer også innom for å ha et kaffetreff.
– Hei, Karl Erik! sier Ingvild, overrasket og glad.
De to prater om de neste utstillingene hans.
– Hvis dere ikke har vært på Kjerringøy, ta turen dit, anbefaler hun varmt til oss.
– Det er fantastisk vakkert der. For meg den ultimate kombinasjonen av natur, historie, kultur og enestående folk.
Mennesket i sentrum
Ingvild har en stor bredde i interesser, engasjement og utdannelse. Med mennesket i sentrum. Som kanalvert føler hun at hun får bruk for alt.
– Det er veldig mange forskjellige temaer vi skal sette oss raskt inn i, formidle noe kort om og kommunisere godt gjennom skjermen.
I alle disse årene har hun fått vokse inn i og sammen med den rollen. Det har vært med på å utvikle både den og henne.
– Den tryggheten jeg har opparbeidet som kanalvert gjennom å ha stått i mange ulike sendinger og situasjoner, har blitt en viktig ballast for meg, både på jobb og ellers i livet. Erfaring gir en god og viktig ro. Ikke minst når det uventede skjer, eller når kriser rammer.
Ingvild var på vakt både 22. juli 2011 og da tsunamien rammet i 2004.
– Der og da ble det riktig å være et medmenneske, både gjennom hva jeg sa, og hvordan jeg formidlet det. Det er sendinger jeg alltid vil huske og som naturligvis har satt sine dype spor.
Sist sommer fylte hun 50.
– Mer enn det å være, er det å høre til – jeg er takknemlig for inni meg å kjenne på de tilhørighetene årene har gitt meg. Like takknemlig er jeg for enkeltmennesker som har betydd noe spesielt for meg på livsveien, sier hun med et smil som varmer, og vender blikket ut av vinduet.
– Se, solen skinner, det er vår! Den vidunderlige våren. Når solen varmer, er det som å få en god klem! Så mange gode følelser. Det er mye håp i vårtegn, synes jeg. Vi trenger optimisme i verden nå. Og et spirende håp om fred.
Denne saken ble første gang publisert 28/06 2022.
