Iman Meskini valgte Forsvaret fremfor scenen
Iman Meskini snakker ut om tro, militærtjenesten og sin flotte mamma.
Hun bar den avsluttende sesongen av Skam på sine skuldre. For den prestasjonen er Iman Meskini nominert til Publikumsprisen på Gullruten. Her forteller 21-åringen om sitt nye liv i militæret, om forelskelse – og om hvorfor mamma er forbildet hennes.
– Jeg «dimmer» i juli. Da er jeg ferdig med førsteganstjenesten. Det har vært – og er – en fantastisk tid, sier Iman.
Rett fra viraken rundt Skam, valgte Iman Meskini ikke å forfølge en videre karriere som skuespiller. Hun valgte også å utsette studiene, og gikk i stedet for militæret.
Til Her og Nå forteller Skam-stjernen begeistret om samholdet og verdiene hun opplever i Forsvaret, og om vennene hun har fått.
– Jeg deler rom med fem andre jenter. Tre av dem skal «dimme» nå, da får vi inn tre nye. Så det er litt trist stemning. Vi er blitt så nære gjennom disse månedene, sier Iman.
Stem på Iman eller de andre nominerte til Publikumsprisen her!
– Noe av det fineste med militæret, er at når du har på deg uniformen, så er du en del av soldatmassen. Alle er like mye verdt. Her er jeg en helt vanlig person. Uansett fortid, eller utseende – da vi var ferdige med rekruttskolen, så var vi alle like.
– På rekruttskolen forsvinner alt det ytre. I stedet trer egenskapene og verdiene frem. Det er vakkert, sier Iman.
Kom inn i Luftforsvaret
Iman er ikke alene jente om å velge verneplikt.
– Da jeg kom inn i Luftforsvaret, var én tredjedel av soldatene jenter. Nå utgjør vi snart halvparten. Det har gått veldig fort, sier Iman. Som – selvsagt – er blitt tillitsvalgt i sin leir.
– Jeg har en stilling som heter avdelingstillitsvalgt. Forsvaret har én sånn i hver leir, for at ikke alle soldater skal gå til ledelsen med spørsmål, krav og henvendelser. Jeg er bindeleddet mellom soldatene og ledelsen, forteller Ski-jenta.
Hun utdyper rollen slik:
– Jeg passer på at alle soldatene har det bra. Tar opp saker på vegne av alle, eller iallfall flertallet. Jeg passer på å vite rettigheter og lover. Jeg leser Forsvarets regelverk, som oppdateres hele tiden og handler om alt fra arbeidstidsbestemmelser til sikkerhet og bruk av hørselvern. Og tolkninger av Arbeidsmiljøloven. Stadig flere jenter er på vei inn, så nye uniformer tilpasset jenter skal utformes.
– Hvor ofte har du fri og kan reise hjem?
– Hver helg, faktisk. Mange jobber turnus, men jeg jobber 8–16, og har fri om ettermiddagene og i helgene.
Les også: Skam-Iman: - Det rører når jeg får høre at jeg er et forbilde
Har moren som forbilde
De fleste er glad i moren sin. Iman går lenger, og sier at mamma Monica Meskini er forbildet hennes.
Mens Imans pappa er fra Tunisia, så er mamma norsk. Hun konverterte til islam som 20-åring, men har ifølge Iman aldri lagt press på barna i forhold til religion.
– Mange har forbilder som Beyoncé eller Angelina Jolie. Det jeg liker med å ha mamma som forbilde, er at jeg kjenner henne personlig. Hun er en stor grunn for hvorfor jeg er den jeg er i dag – verdiene mine, det jeg tror på. Måten jeg tenker på. Jeg er veldig fan av måten mamma tenker på. Hvordan hun har oppdratt alle sine barn på.
– Hvordan da?
– Hun er veiledende, ikke oppdragende. Hun har alltid vært en rådgiver og støttespiller. Hun gir deg to muligheter, i stedet for å presse noe på deg. Jeg hadde ikke klart noe av det jeg har gjort, uten henne.
Hektisk
Med alt Iman har vært gjennom av hard jobbing med Skam, oppmerksomhet på sosiale medier, kombinert med studier, deretter med en ansvarsfull jobb i militæret, og måten hun bruker tid på dem hun er glad i – kan det virke vanskelig å forstå at hun rekker over alt og alle.
– Det er hektisk, medgir Iman.
– Men har vært hektisk før også. Jeg har lært hva som er viktig å prioritere – og så får alt det andre komme etterpå.
– Det er voksne refleksjoner fra en 21-åring?
– Vel .... Jeg prøver å holde meg reflektert. Og fokusert. Det skal litt til å få meg av den veien jeg er på. Mange vil ikke snakke om store spørsmål i livet, eller ting som er langt frem i tid. Og det må folk bare gjøre. Jeg foretrekker å tenke langsiktig, sier Iman, og går over til å snakke om vennene sine.
– Mange har venner når de skal ha det gøy. Jeg vil også ha venner som er for gøy. Men jeg må også kunne stole på dem 100 prosent.
Blir student igjen
Iman betyr «tro» på arabisk. Og det er blant annet tro Iman vender tilbake til, når hun til høsten fortsetter sine «Midtøsten-studier med arabisk».
– Jeg har tatt ett år, så studieplassen venter på meg. Det er et kult studium, om historien og kulturen i Midtøsten og Nord-Afrika. Jeg valgte det fordi det var for lite fokus på det i grunnskolen. Dessuten er arabisk et veldig fascinerende språk.
– Hvor godt snakker du arabisk?
Iman ler:
– Ikke veldig godt.
I Skam hadde hun en og annen replikk på arabisk.
– Der spilte jeg marokkaner, og de har sin egen dialekt. Han som spilte broren min, lærte meg replikkene på rett dialekt like før opptak.
Språk er én ting. Religion noe annet. Troen trenger ikke Iman hjelp med. Hun er praktiserende muslim, bærer hijab med stolthet, og går i bønn jevnlig.
– Målet er å be fem ganger om dagen. Men dette med bønn er veldig individuelt og personlig. Noen tar knapt med tid, kanskje fem minutter. Noen ber sammen. Noen bruker tiden på å tenke. Andre hører på Koranen, eller leser i Koranen. Bønn er egentlig tid man har for seg selv.
- Glad i adrenalin
Hijab kommer Iman til å bære også på Gullruten. Hun har bare ikke bestemt hvilken farge.
– Hijab er som vanlig klesstil. Det kommer an på humør, dag, årstid. Akkurat nå er jeg fan av jordfarger. Nude, som det kalles i moteverden. En slags beige. Det skal mye til å finne en farge jeg ikke har brukt.
– Har du brukt rosa?
– Jajaja, sier Iman, og avliver en myte:
– Jeg sover ikke med hijaben på, altså! Det er bare ikke så mange som ser meg uten den.
Imans forhold til sin religion innebærer også at hun ikke bruker rusmidler.
– Så hva er rus for deg? Din beste rus?
– Jeg er veldig glad i adrenalin. Fysiske utfordringer. Det var også mye av grunnen til at jeg valgte militæret.
Et og annet tradisjonelt rusmiddel vil nok flyte på Gullruten 5. mai.
Men som Iman sier:
– Jeg er veldig vant til at folk drikker og blir fulle. Blir det for slitsomt, drar jeg bare hjem.
21-åringen gleder seg til Gullruten. Hun var der for to år siden også.
– Det var kjempegøy! En kveld jeg sent vil glemme. Og min aller første gang på et sånt show. Dessuten var det første gang vi snakket med pressen som oss selv, og ikke som karakterene i Skam. Frem til da hadde NRK skjermet oss, husker Iman.
Holder kontakten med Skam-gjengen
Hun har god kontakt med de andre i Skam-gjengen.
– Nå skjer det jo mye internasjonalt, med stadig nye innspillinger i forskjellige land. Så vi lever med det, sammen, sier Iman, og forteller at de nettopp var i Paris for å møte den franske fansen.
– Skam-fansen er så utrolig takknemlige. De har betalt penger for å få tatt bilde og snakke med oss. Likevel er de så høflige og nydelige. Du ser at det å møte oss betyr enormt mye, sier Iman, og reflekterer videre:
– Det spesielle med Skam, er tiden det har tatt å oppdage hva serien betyr for folk. Det har betydd så mye, for så mange, å finne Skam. Og etter hvert også; å finne hverandre. Så står de der foran oss, og begynner å gråte. Det blir så sårbart. De tør å vise sårbarhet, og det er så fint. Det er jo denne sårbarheten vi selv har forsøkt å uttrykke, gjennom fire sesonger av Skam.
Les også: Skuespillerne fra Skam: - Dette vil vi savne mest
Vi spør Iman Meskini hva som for henne ble det mest rørende øyeblikket i Skam. Hun lander på en scene i sesong 4.
– Min karakter Sana tror at de gamle vennene er borte for godt. Jeg sitter med disse Pepsi Max-jentene, som stirrer stygt på meg. Jentene, venninne, kommer ikke. Men så kommer de likevel. Og roper «Sana!» og kommer mot meg. Den gleden som Sana føler da, den følte jeg så veldig selv også, sier Iman.
– Det var da jeg innså at jeg kommer til å savne disse jentene.
Stem på Iman eller de andre nominerte til Publikumsprisen her!
Denne saken ble første gang publisert 19/04 2018.
