else kåss furuseth
I fjor ble 17. mai veldig annerledes for Else enn tidligere år: – Trist opplevelse
Hele Norges Else Kåss Furuseth elsker 17. mai, men i fjor ble nasjonaldagen annerledes.
– Det er veldig flaut, egentlig, men jeg elsker å starte dagen hos God morgen, Norge fordi da blir jeg sminket sånn verdig og er fin resten av 17. mai. Søsteren min mobber meg for det, sier Else Kåss Furuseth (42) og ler.
Makeupartist Turid smiler mens hun pensler Elses ansikt med rutinerte bevegelser. Vi befinner oss i Elses spisestue, og Turid har fått beskjed om at sminken må være verdig for fotoshooten.
Man tuller ikke med nasjonaldagen – eller, litt tøysing er vel lov. Det er vanskelig å komme utenom når man snakker med Else.
Den folkekjære programlederen har rukket å trene, svare på utallige e-poster og har vært en snartur innom NRK for å hente festdrakten hun fikk forært av Jenny Skavlan i en episode av Kåss til kvelds.
Sydd av gamle klær
– Det er en god historie bak denne festdrakten. Kollega Markus spurte meg: ‘Kan jeg låne nøklene dine?’ Og da tenkte jeg: ‘Nøklene mine? Hva skal du i min leilighet?’ Jeg skjønte selvsagt at noe var på gang, så da ville jeg være ute i forkant, forteller Else.
Hun fikk hjelp til å montere en diger sex-huske inne på soverommet, på spøk. Men da episoden skulle spilles inn og Jenny Skavlan og de andre gjestene satt i studio, ble ikke husken nevnt med et ord.
– Jeg trodde det var Markus som skulle inn hos meg, ikke Jenny og Fæbrik-jentene! Jeg ble veldig flau ved tanken på hvor rotete det var i leiligheten, og at de hadde vært i skap og skittentøy og funnet klær som de sydde om. Forstykket er en gammel nyttårskjole, og skjorten er yndlingskjolen min fra Marimekko, sier hun.
– Og sex-husken ble altså ikke nevnt med et ord. Det var det flaueste, at de tenkte at ja, ja, Else får hygge seg som hun vil, forteller hun og ler.
Festdrakten satt som et skudd. Stakken og forkleet kommer ikke fra programlederens skap eller skittentøy, men resten gjør det.
Alle er med
– Jeg har veldig sansen for at man kan sy sin egen festdrakt uten at det trenger å koste så mye penger. Det er en demokratisering av nasjonaldagsfeiringen, og det heier jeg på.
– Det jeg liker aller mest med 17. mai er at den er for alle, og at den i stor grad foregår ute i gatene. I julehøytiden er nesten alle inne i sine private hjem, men på denne dagen kan alle som vil inkluderes i feiringen, sier Else.
Tradisjoner følger høytidsdagen i Elses husholdning, som alle andre høytider. Men hun røper at hun får lavere og lavere terskel – alt trenger ikke å være «riktig».
– Jeg husker at mamma var oppe hele natten da vi var små for å gjøre alt klart til den store dagen, forteller hun.
Else tråkket sine pensko-kledde føtter i barnetoget, som alle andre barn på Jessheim. Fra hun var 12 år
og frem til russetiden spilte hun i korps, som hun var veldig glad i «av sosiale årsaker», som hun sier. Hun følte at hun virkelig ble tatt vare på i korpset.
Derfor liker hun at dagen starter grytidlig, slik den gjør for korps i hele Norge.
Ville bli drillpike
– Sånn i halv sju-draget var det bare å spikre på båtlua med 74 hårnåler. Den var så trang fordi jeg er så tjukk i hodet, så jeg var alltid redd for at den skulle blåse av i en sving, sier hun.
Hun begynte i korpset sammen med bestevenninnen Vera. Drømmen var en drill-pikeuniform og høye, hvite støvletter. Men det ble med drømmen. Else startet med altsaksofon, siden tenor og til slutt baryton.
– Men det ble mye miming, for jeg finnes ikke musikalsk. Jeg tror det jeg likte aller best med spillingen var når folk ropte da de så meg komme gående i Storgata på Jessheim. På slutten fikk jeg kred for å gå med barytonsaksofon fordi den er så tung. Så det var nok også en oppmerksomhetsgreie, sier hun.
På korpsrunden i de tidlige timene gikk turen innom flere minnesmerker og sykehjem. Else rakk å bli helt utslitt før de endelig var i mål.
– Da var det deilig å dra hjem, ta av seg båtlua og uniformen og bare rusle rundt i skjorte og strømpebukse mens NRK-sendingen sto på i bakgrunnen, forteller hun.
En fast tradisjon
I voksenlivet er det 17. mai-frokosten med røkelaks sammen med venner som er den eneste faste tradisjonen. Senere på dagen er det jobb. Det er alltid en diskusjon om hvor tidlig vennegjengen skal starte, og Else presser alltid på for å møtes tidlig.
– Frokosten er enten hjemme hos meg eller hos venner. Vi bytter på. Alle skal ha med seg noe til denne frokosten, og da er bare å passe på å ta med ost – så slipper man å gå gjennom byen i fullt kaos med eggerøre. Med vonde sko og bunad som presser.
– Jeg har egentlig en Øst-Telemarks- bunad etter mamma, men jeg startet med å sy den ut. Målet er å komme inn i den igjen. Hver gang jeg tar på meg den bunaden, så tenker jeg: ‘Herregud, hvorfor er ikke jeg gift, det er sjukt!’, fortsetter hun.
I vennegjengen er det flere som er ordentlig bunadsorienterte, så de pleier å ha bunadsbingo. «Hey, der er Trøndelag! Og Sogn!»
– Jeg jobbet jo på Husfliden en stund, men jeg har ikke peiling i det hele tatt. Jeg kunne si: ‘Den bunaden sitter som ett skudd!’ når noen prøvde, men så viste deg seg at den var for liten, sier hun.
Les også: (+) Spådommen Sonja Haraldsen fikk som ung jente, skremmer henne den dag i dag
Liker å jobbe
Else skal på jobb etter 17. mai-frokosten, som hun har pleid å gjøre i mange år. Hun gleder seg til å lage moro og god stemning sammen med Morten Ramm, Jonis Josef, Lars Berrum og Vegar Tryggeseid på Nieu Scene på Solli plass.
Her skal det underholdes med standup og 17. mai-leker, der deler av inntekten går til organisasjonen Mental Helse Ungdom.
– Jeg digger å jobbe på 17. mai, det er en sånn fin høytidelighet og god stemning. Jeg er så heldig å ha en jobb hvor skillet til fest er hårfint. Jeg har rigget meg bra til sånn sett.
I fjor ble feiringen veldig annerledes enn tidligere år. Faren hennes ringte om natten og sa: «Nå går det ganske dårlig her.» Han snakket om Elses bestemor, som hun sto veldig nær. B-mor, som hun kaller henne, koblet seg aldri av selv om hun ble eldre.
Hun var en viktig del av familiens liv helt til det siste, med sitt store engasjement og varme. Else husker hvor fint det var da hornmusikken spilte på utsiden av de åpne vinduene til rehabiliteringssenteret hvor bestemoren bodde de siste dagene.
– Det var en veldig trist opplevelse, men man kan jo ikke få noen finere rammer. Været var veldig fint, og senteret var pyntet med flagg og blomster, og vi i familien var pyntet. Korpset utenfor spilte Ja, vi elsker i det øyeblikket hun gikk bort. Hun gikk bokstavelig talt ut av livet med flagget til topps, forteller Else.
Viktige ord
De siste ordene de sa til hverandre handlet om det Else tenker er noe av det viktigste man kan si til dem du har rundt deg.
– Jeg sa til henne: ‘Jeg er veldig glad i deg, og hun svarte: ‘Jeg vet det’. Det mener jeg er en påminnelse om at vi skal huske på å si at vi er glad i våre nære. B-mor visste hvor mye vi satte pris på henne, og hvor mye hun betydde, sier Else.
Bestemoren var glad i 17. mai og den fine høytidsstemningen, men hun var også engstelig for hva neste sprell fra barnebarnet kunne være. Else innrømmer at B-mor ikke var så begeistret for naken-stunts på TV.
– Hun tålte alt, men det hendte hun sa ifra når det ble nakenhet. Jeg husker at jeg ba pappa gi henne et varsko i forkant av et show en gang, men det nektet han å gjøre. Han mente at den runden måtte jeg selv ta. Hun svarte med å protestere med en tekstmelding i store bokstaver. Men det får være lov. Jeg skjønner at når du er nesten 100 år, så er det slitsomt å være redd for at barnebarnet dukker opp i nettoen foran i toget, sier hun og tenker seg om.
– Jeg kommer til å tenke litt ekstra på B-mor på 17. mai i år.
Les også: Kapteinen fra Kompani Lauritzen: – I utgangspunktet er jeg nok litt familiært «ødelagt»
Finne balansen
Den populære programlederen har siden slutten av april vært aktuell med NRK-serien Helsekost Furuseth. Her forteller hun at hun har et ønske om å gå ned i vekt, men samtidig finne en balansert måte å gjøre det på.
Sammen med fire andre undersøker hun hvordan hun skal finne denne balansen – å leve sunnere på sin måte.
– Jeg har begynt å trene, og trener tre ganger i uken. På mitt nivå. Humøret er bedre etter hver trening, og jeg er mer i kontakt med kroppen min enn før. Det liker jeg, sier hun.
Da nyheten om serien kom ut, skrev hun følgende på Instagram:
«Håper jeg ikke sårer noen med denne teksten, men sånn er det for meg: Jeg har strevd med mat og vekt så lenge jeg kan huske. Av ulike grunner. Men som mange andre har jeg nok brukt Big Mac som en trofast støttekontakt – og det har blitt mitt livs aller lengste forhold. Men jeg har nekta å skamme meg for at jeg er tjukk. Tvert imot! Jeg har brukt alle metoder jeg kan komme på for å gi «flatt faen» i kropp. Men det har dessverre aldri funka helt, sånn på privaten. For innerst inne skulle jeg ønske at jeg klarte å ha mer kontroll på matinntaket, og å bli et lettere menneske. Hvorfor er det så sabla vanskelig? (…)»
I teksten tar hun opp hvor vanskelig det er å snakke om fedme, og skammen ved overspising. Både påført skam og skammen innenfra.
– I serien jobber jeg både med hodet og kroppen for å gå ned i vekt. Målet med serien er å gjøre sunne livsstilsendringer, i mitt eget tempo, sier hun.
Vil få med alt
Alene er hun heller ikke i årene som kommer. Søsteren Cecilie Ramona har fått to barn, og det tar ikke lang tid før de skal ut og gå i tog. Da kan det hende at tidsskjemaet ryker litt om Else skal få til både frokost, barnetog og jobb.
– Det er jo noen år til. Når de går tog i barnehagen, så er det alltid en annen dag. Og det må jeg få med meg. Og som den tidsoptimisten jeg er, så tenker jeg at jeg skal få til alt. 17. mai handler først og fremst om å være sammen med andre, og det får jeg alltid til, sier Else og smiler.
