«Hvorfor er ikke jeg bedt på fest? Sandra er moren til mine fremtidige barn», tekstet Lasse Joachim. Resten er historie ...

Høstfargene lyser mot oss i de små skogholtene på Kalvøya i Bærum. I strandkanten leker en glad kvinne for fotografen. Blikket stråler. På et merkelig vis er det noe grip­ende med hele situasjonen.

Hva er det med Sandra Lyng (35)? Hvorfor berører hun så mange? I møtet med artisten, influenseren, låtskriveren, barnebokforfatteren, foredragsholderen og kurs­lederen får vi noen svar. Vi kan fastslå at livet hennes på ingen måte bare har vært lett.

– Jeg sto utenfor felles­skapet da jeg vokste opp, forteller hun.

Nettopp av den grunn har følelsen av å være ensom fulgt henne gjennom livet.

Idol 2004

Sandra er akkurat så mild, lys og nydelig som vi husker henne fra Idol i 2004. Den gangen, da hun som 16-åring sjarmerte hele Norge så ut som om hjertet hennes lå utenpå kroppen. Slik føles det nå også. Blikket er åpent, og hun er så inderlig til stede.

– De vonde opplevelsene i oppveksten har gjort meg til den jeg er, fastslår hun.

Vi går tilbake til den gangen hun var syv år, og familien flyttet fra by til bygd.

– Jeg kom fra en av Norges største barneskoler til en grendeskole med bare fire andre jenter på det samme klassetrinnet. De hadde allerede sine etablerte vennskap. Å komme ny er vanskelig, ble min erfaring, og det skyldtes nok også at jeg skilte meg ut. Jeg var litt annerledes enn dem, resonnerer hun.

Sandra drømte om å få en bestevenninne, men det skjedde ikke i barneårene. I flere år var hun venneløs, og det fulgte en ensomhet med situasjonen.

– Jeg følte meg veldig lite verdt. Spesielt en episode glemmer jeg aldri. Vi sto i kø inn til klasserommet. En annen elev på skole kom borti meg, så på meg og sa: «Æsj!» Den hendelsen satt i meg lenge. Det var så utrolig vondt at jeg ble oppfattet som ekkel.

Les også: Sandra Lyng: – Jeg var bare 16 år. Når jeg ser tilbake nå, så synes jeg det er helt heslig

Skoleflink og pliktoppfyllende

Sett fra en lærers ståsted var hun pliktoppfyllende og smart – den flinke jenta.

– Fordi jeg ikke hadde venner å være sammen med etter skoletid, satt jeg med leksene og brukte god tid på dem. I klasserommet satte jeg meg på første rad og rakk ofte opp hånden fordi jeg visste svarene. Det var helt sikkert irriterende for de andre i klassen at jeg var så «på», sier hun selv­kritisk.

Den gangen skulle du helst skjule at du var skoleflink. Det var heller ikke populært at man ønsket å stikke seg frem, for eksempel gjennom å opptre på skoleavslutninger.

– Fra jeg var liten elsket jeg å stå på scenen, og jeg ble solist i koret jeg sang i. Da Oslo Gospel Choir kom
til Mosjøen, sang jeg solo, og det ble omtalt i avisen.

Det ble tydelig for Sandra at hun var dårlig likt i klassen fordi hun tok stor plass.

– Under en skolekonsert, mens jeg sang solo på en mobbesang, av alle ting, reiste hele klassen seg. De bråket med stolene og gikk ut av klasserommet mens jeg sang, for så å komme inn igjen etterpå. Jeg husker at jeg gråt mens jeg sang.

Sandra fikk ikke være med i leken i friminuttene, og hun ble valgt sist når klassen skulle deles i lag. Guttene pleide å slenge henne i haugen med ransler, og hun slo seg mot metallspilene på sekkene.

– Jeg hadde ofte blåmerker etter det, sier hun.

Les også: Jeg kjenner til voksne som himler med øynene og sukker til kollegaen idet barnet ankommer barnehagen om morgenen

Ble mobbet på skolen

En høst ble den ene støvelen hennes tatt, og hun gikk ute i friminuttene i bare sokken. Etter skoletid gikk hun helt hjem i kulden uten støvel. Klassebøkene hennes ble kastet i søla.

Det hun ble utsatt for, var mobbing. I dag understreker Sandra at de som gjorde det var barn. Slik hun ser det, var det de voksne og systemet som sviktet.

– I starten fortalte jeg mamma hva de andre gjorde mot meg. Hun tok det opp på et foreldremøte, uten at noe skjedde.

Etterhvert sluttet Sandra å si ifra.

– Men jeg snakket en gang med en nabo om hvordan jeg hadde det på skolen. Selv om hun lovet ikke å si det til noen, gikk hun til mamma. Etter det hadde hun flere møter på skolen i håp om få å ordnet opp. Men det hjalp ikke.

Tre ganger ble Sandra lovet at hun skulle få bytte skole, men det skjedde ikke. Hun måtte fortsette på den samme skolen til hun gikk ut av 10. klasse. Hun, som i utgangspunktet elsket å lære, endte opp med å grue seg til hver skoledag. Heldigvis hadde hun musikken, og i dag vet hun at det reddet henne.

– Jeg var så glad i å synge at jeg ble med i alle lokale kirkekor. Jeg deltok til og med i pensjonistkoret «Gaukan». Når jeg var der fikk jeg saft og boller, sier hun og smiler.

Hjemmet har vært i kontakt med nåværende rektor på skolen Sandra gikk på som barn. Dagens rektor begynte i jobben flere år etter at Sandra gikk der, og kjenner ikke til mobbesaken ­hennes. Å uttale seg om det som skjedde, blir derfor vanskelig. Rektor uttaler seg på generelt grunnlag:

– Det er leit når elever opplever mobbing. Opp­lærings­loven er klar; elever skal ha det trygt og godt på skolen, og det jobber vi for hele tiden, sier rektoren.

Les også: Tegn på at barnet ditt er utsatt for digital mobbing

En mening bak motgangen

Sandra er inne på sanggleden, og det høres i stemmen, for den er brått blitt lettere og litt lattermild.

Det hun gjorde den gangen er det ikke mange barn på 12 år som har gjort før henne. Hun startet nemlig et barnekor på Fustvatnet, der de bodde.

– Jeg ser i dag at trangen til å dele de tingene jeg elsker i livet og la andre få oppleve magien ved det, har ligget i meg naturlig. Det er fortsatt min største drivkraft, sier hun.

Da hun var 15 år gammel, dannet hun en aktivitetsgruppe for barn. Slik fylte hun livet sitt med glede. Samtidig begynte hun å opptre på eldresentre og på et psykiatrisk senter i Mosjøen.

Hun sier hun ikke er bitter over at barndommen ble vanskelig. I stedet velger hun å tenke at det var en slags mening bak motgangen. Erfaringene fra barndommen bruker hun til å fortelle andre som opplever noe lignende at de ikke er alene.

– Hadde jeg vokst opp med nære vennskap og en bestevenninne, er det ikke sikkert at jeg hadde satt like stor pris på nære relasjoner som jeg gjør i dag, filosoferer hun.

Du kan alltid velge hvordan du ser på ting, er blitt hennes livsfilosofi.

– Jeg ble helt sikkert født med en stor grad av sårbarhet i meg. Så barndommen min gjorde ryggsekken tung. Det har igjen ført til at jeg lett går i kjelleren mentalt når jeg opplever mye motgang, sier hun ærlig.

Les også: (+) Da Vibeke våkner, tenker hun at hun har fått et kall om å gjøre slutt på alt. Hun setter seg i bilen. Heldigvis rekker politiet frem i tide

«Endelig frisk av depresjonen»

Det har vært noen turer i kjelleren, sist nå i vår. Det har hun delt med sine følgere i sosiale medier. For noen uker siden så vi henne dansende på en video med sommerkjolen på. «Endelig frisk av depresjonen», sa hun.

Sandra er blitt en person som gir håp til andre fordi hun tør å åpne hjertet og snakke, også om det som er tungt. Sannheten er at hun føler seg på rett spor når hun gjør det.

– Første gangen jeg åpnet meg om at jeg ikke hadde det bra, var jeg 21 år gammel. Det var i et intervju i God Kveld Norge. Det var ikke planen å være ærlig, men plutselig hadde jeg fortalt at jeg hadde slitt med bulimi og vært innlagt på sykehus, forteller hun.

– Før innslaget ble sendt forsøkte vi å stoppe det. Jeg var redd det ville ødelegge karrieren min. Er det noe jeg ikke angrer på, så er det at jeg valgte å dele. I tiden som fulgte fikk jeg brev fra mennesker over hele landet, og de delte sine erfaringer med meg, sier hun.

«Nå tør jeg endelig å fortelle foreldrene mine hva jeg sliter med», skrev unge jenter med bulimi. Sandra tenkte at ved å være åpen kunne hun gi håp og trøst til andre jenter som hadde det på samme måte som henne.

21 år gammel opplevde hun at livet ble godt. År med selvskading og spiseforstyrrelser ble historie.

– Yes, nå vil jeg leve livet mitt, tenkte jeg. Jeg realiserte drømmen om å flytte til USA. Fortsatt hadde jeg et dårlig selvbilde, men drømmene mine var store.

Blikket hennes stråler når hun snakker om denne tiden. Hun banker neven i bordet og sier at ingen kan stoppe Sandra Lyng hvis hun bestemmer seg for å få til noe. Da gir hun seg ikke før det går bra.

Les også: (+) Jeg trodde mannen min var deprimert. Sannheten var et sjokk

Mental helse som hjertesak

Hun ønsker å sette spor etter seg og mental helse er blitt en hjertesak.

– Når jeg leder nettkurs eller skriver innlegg på sosiale medier om hvordan reise seg når livet er tøft, vet jeg fra eget liv hvordan det er å være syk og hva som trengs for å bli frisk. Da får min historie en mening utover å være ødeleggende for meg, sier hun.

Da hun gikk gravid og slet med å føle seg bra, delte hun sine erfaringer gjennom en podkast der hun intervjuet medsøstre om alt fra fødselsangst til ammeproblemer.

– Så gikk jeg på tidenes smell da jeg i 2018 fødte Sander. Det skulle være et planlagt keisersnitt, men endte med et hastekeisersnitt to uker før termin. Han gråt fra middag til neste morgen, og jeg sov i snitt tre timer i døgnet de fire første månedene. Det var tungt, og jeg følte et fravær av lykke, oppsummerer hun.

Les også: Ann Cathrin (35) tar et oppgjør for utslitte mødre: – Vi presser oss så hardt at vi blir syke. Når er det nok?

Barneastma

Sandra slet med ammingen. I tillegg hadde sønnen barneastma.

– Jeg gikk fra ømhet til frykt og slitenhet og hang til slutt ikke sammen. Det er grusomt når den du elsker mest også er den du blir mest sliten av. Etterpå var jeg redd for at tilknytningen mellom meg og ham var skadet fordi jeg ble syk. Men heldigvis skjedde ikke det, sier hun.

Fødselsdepresjonen var så alvorlig at hun måtte få profesjonell hjelp. I dag er mammaen opptatt av å synliggjøre at det å få barn ikke bare er en romantisk drøm, men at det også er beinhardt arbeid og til tider mye fortvilelse.

– Hadde jeg ikke hatt tidenes mest tålmodige og snille mann, ville jeg ikke ha klart å komme meg gjennom det, sier 35-åringen og hyller samboeren Lasse Joachim Langerud.

De møttes en kveld i 2015 da hun var ute på byen for å feire seg selv sammen med venner. En venn sendte en snap fra sammenkomsten til sine venner, og en av dem svarte: «Hvorfor er ikke jeg bedt? Hun er moren til mine fremtidige barn.»

– Da jeg fikk høre hva han skrev og så bilde av ham, sa jeg: «Be ham hit, han ser søt ut». Han kom og det ble oss, ler Sandra.

Hun bestemte seg for å tenke litt annerledes enn før, og skrev ned noen spørsmål til seg selv. En slags sjekkliste på Lasses kvaliteter.

Les også: (+) – Jeg hadde «check» på alle de tre punktene: Det var gøy, han var hyggelig – og jeg kunne tenke meg å ligge med ham

Samboeren Lasse Joachim Langerud

«Vil han være her for meg hvis jeg blir syk? Blir han en bra pappa? Er han lojal og står ved min side, selv om ting blir vanskelig?» Ja, ja, ja, krysset hun av.

– I tillegg er han snill, klok og morsom. Jeg følte at jeg kom hjem til min trygge havn da vi ble kjærester. Jeg tror ikke jeg visste hva hjemme var før jeg møtte ham, forklarer hun.

Sandra ble frisk av fødselsdepresjonen og har reist seg et par ganger etter det også. Hun reiser seg alltid.

– Jeg har det veldig godt akkurat nå. Snart er jeg i gang med det nettbaserte kurset Indre styrketrening, og et halvt julealbum slippes før jul. Barnebokserien min, Corny, har fått en god mottagelse. Men først og fremst nyter jeg å være mamma. Jeg klarer ikke å snakke om det uten å kjenne at tårene presser seg på. Tenk å være så heldig!

Hun forteller at sønnen stoppet opp i trappen her forleden og sa: «Mamma, jeg elsker deg, og jeg er så glad for at du fødte meg.»

– Han er ikke fire år, engang, smiler hun.

Sandra har innført «takknemlighetsleken» når Sander skal i seng om kvelden. Da deler han de fine tingene han har opplevd den dagen.

– Jeg tenker at det er en fin måte å lære ham hvor viktig det er å ta med seg alt som er positivt og bra. Det ligger mye god psykisk helse i å se hva vi har å være takknemlig for, poengterer mammaen.

– Jeg var bare 16 år. Når jeg ser tilbake nå, så synes jeg det er helt heslig

«Jeg vet noe om deg», sa en venninne. Solveig trodde hun hadde gjort noe galt. Men så kom det vonde ordet