Hipstersviske
Hvor har det blitt av substans?
Jeg er din - Norge, 2013. Regi: Iram Haq. Med: Amrita Acharia, Ola Rapace, Prince Singh, Tobias Santelmann, Assad Siddique, m. fl.
Aldersgrense 15 år
Mina (Amrita Acharia) lever et komplisert liv. Hun drømmer om en karriere som skuespiller, men hverdagen som alenemor krever mye og hennes forhold til menn er turbulent. Familien maser på henne om at hun må forandre livvstilen sin og helst finne tilbake til sønnens far. Men så møter hun den kjekke svensken Jesper (Ola Rapace) og hun faller hodestups forelsket. Dessverre er ikke Eva lenge i paradis.
Regissør og manusforfatter Iram Haq har med «Jeg er din» lagd sin første helaftens spillefilm etter stor suksess med kortfilmen «Skylappjenta». Hun har vært klar på at filmen er en svært personlig historie og det bærer filmen stort preg av. Filmen er godt løst på den tekniske siden og har mange fine bilder, rent visuelt.
Hovedrolleinnehaver Amrita Acharia har en interessant merittliste, men er nok best kjent fra den amerikanske tv-serien «Game of Thrones», der hun spiller rollen som Irri. Rollen som Mina er stor og mye av ansvaret hviler på hennes skuldre.
Dessverre er det så intenst mye som karakteren skal bli utsatt for i løpet av filmens spilletid. Det virker nesten som Haq har tenkt at sjansen for at hun får lage en film til er så liten, at hun vil fortelle absolutt alt hun har på hjertet i «Jeg er din».
Den største delen av filmen handler om forholdet mellom Mina og Jesper. Et forhold som blomstrer unaturlig fort og føles klamt helt fra starten av. De har det helt fantastisk sammen de første dagene, men når hverdagen og barn i trassalderen melder sin ankomst, takler karakterene det på en såpass urealistisk måte at det hele faller igjennom. De scenene der Mina og Jesper snakker sammen på Skype, graver seg inn i huden og det er til tider direkte kvalmende hvor enkelt det hele løses. Skuespillerne gjør så godt de kan, men blir huket ben på av det banale manuset.
Så kommer vi til den delen av filmen som tar for seg forholdet mellom Mina og hennes indiske familie med sterke tradisjonelle verdier. Her er historien irriterende simplistisk og stereotypisk. Det er intet nytt her og denne delen av filmen minner mer om «Hotel Cæsar» enn en gripende historie som skal fortelle noe viktig. Altså, replikkene til Minas mor er så forutsigbare at man gremmes på forfatterens vegne. Stappfull av selvfølgeligheter, er manuset her så fryktelig at man føler med skuespillerne som må levere det.
I løpet av filmen foretar karakterene så mange underlige handlinger at vi mister totalt respekt og medfølelse for de involverte. De viser en så usmakelig og egosentrisk tankegang gjennom hvordan de oppfører seg, at jeg ikke helt skjønner hvem jeg skal føle med her. Drittsekker kan så absolutt fungere på film, men da er de som oftest ikke like følelsesmessige tomme som disse er.
For all del, liker du vakre bilder av pene mennesker som drikker vin og danser ironisk før de faller sammen i intens elskov, kan du godt kalle «Jeg er din» for en god film. Men for oss som vil ha mer enn en typisk såpeserie filtrert gjennom Instagram burde bruke tiden på noe annet.
Denne saken ble første gang publisert 22/08 2013.