Her overlevde bare to jøder

Ved siden av å flykte, kunne evnen til å lyve og bløffe være den beste måten å overleve Holocaust på. Det var Karl Ajzenberg et levende bevis på. Han vendte tilbake til Stavanger fra Auschwitz i 1945.

Han var født i Brest-Litovsk i Russland i 1911, men vokste opp som statsløs i Paris. I 1932 dukket han opp i den spanske byen Cartagena, hvor han traff en norsk sjømann som het Rasmus Jørstad Sandstøl.

De klekket ut en plan om at de skulle dra til Norge, hvor den 26 år eldre Rasmus skulle erklære at Karl var sønnen hans. Han ble til Karl Jørstad Sandstøl og bodde fra 1934 i Våland 21 i Stavanger.

Han giftet seg med en norsk pike og avtjente verneplikten sin på Madla. 9. april 1940 forsøkte han å melde seg til tjeneste ved kompaniet sitt i Rogalands Infanteriregiment nr. 8, men ble stanset av tyske soldater.

Samme høst ble han vaktsjef i Det Civile Luftvern i byen, til han ble angitt av en svoger og arrestert. Han ble satt på et tog til Oslo to dager etter at kona var død. Den videre historien til Ajzenberg er forvirrende.

Ikke engang Jødisk Museum har en klar formening om hvordan han klarte å overleve, som én av 32.

Han ble utvist til Frankrike, men arrestert i Berlin.

Les også:

I et fengsel der utga han seg for å være biskop i Oslo. Men i mars 1942 gikk reisen videre til Auschwitz, hvor han fikk han stemplet fangenummer 1234097 på venstre underarm, og ansett som arbeidsdyktig.

Den dag i dag er det ingen som vet nøyaktig hvordan han overlevde. Han ble befridd av Den røde arme høsten 1944. Etter krigen søkte han om å bytte navn til Karl Stamming.

Streng politikk

Norge var det landet i Skandinavia som hadde færrest jøder da 2. verdenskrig brøt ut. I det okkuperte Danmark befant det seg 7500, men i Norge bare 2000.

Det skyldtes til dels en svært streng, norsk flyktningpolitikk overfor jøder som flyktet fra Hitlers brutale undertrykking. Odd Nansen i Nansenhjelpen kalte den norske flyktninghjelpen ”brutal.”

De fleste ”norske” jødene hadde kommet hit fra Russland og baltiske land rundt år 1900. Mange av dem ble først kramkarer og siden handelsmenn. For å drive handel, måtte de åpne butikker.

Både i Stavanger og andre steder i Norge ble de motarbeidet av den norske handelsstand. En av dem var Hille Becker fra Smolensk, som drev urmakerforretning under 1. verdenskrig og gjorde det godt.

På den tiden bodde det bare en håndfull jøder i Stavanger. I 1920 fødte Judith Becker sønnen Herman Hirsch, som skulle bli en av de store, norske krigsheltene under 2. verdenskrig, men ble skutt ned over den danske øyen Samsø etter å ha bombet København i 1945.

Men jøder flest hadde en følelse av at de aldri ble akseptert av nordmenn. Langt flere enn ytterliggående nasjonalister så på dem som en trussel og et fremmedlegeme. 17. mai i 1939 bar russen i Stavanger en plakat med en karikatur av Hermann Becker.

Da krigen brøt ut, var 22 av verdens 17 millioner jøder bosatte i Stavanger. De var ikke forfulgt, men heller ikke vel ansett av flertallet av byens borgere, selv om noen få ble kjente personligheter.

Minnesmerket over krigshelten er «Hermann Becker plass», som ligger bortgjemt ved Våland skole.

Systematisk

23. oktober 1942 ble politibetjent Arne Hvam skutt på Østfoldbanen av grenselosen Karsten Løvstad, som var i ferd med å føre en gruppe flyktninger, blant dem flere jøder, over grensen til Sverige.

Dette var den konkrete episoden som satte i gang den systematiske arrestasjonen av norske jøder. Samtidig laget justisminister Sverre Riisnæs en lov som gjorde jøder til statsfiender og kriminelle, og en annen som gjorde det lovlig å inndra alt som jøder eide av penger, eiendommer og gjenstander.

Gestapo og Statspolitiet hadde alt en svært detaljert oversikt over alle jøder i Norge, og dessuten hadde jødene lenge båret et identitetskort, stemplet med en «J».

I den første arrestasjonsbølgen ble alle menn over 15 år brakt inn, så fulgte to aksjoner til hvor barn, kvinner, gamle og invalide ble brakt inn, til sammen rundt 750.

Senere er jødene blitt kritisert fordi de ikke forsto eller lukket øynene for katastrofen de måtte se var i anmarsj. De er blitt kalt feige og for grådige til å forlate sine eiendommer. Og mange var redde, men de klynget seg til håp om at norsk statsborgerskap ville beskytte dem, og at det ”kunne ikke skje her.”

Men myten om feighet er ikke sann. Også noen av jødene i Stavanger og resten av Rogaland hadde en sterk anelse om at tyske tropper i gatene ikke bar bud om noen lyserød fremtid.

Noen få gikk i skjul eller flyktet før 1942. Frode Sæland forteller i boken sin om Herman Becker at han flyktet i en fiskeskøyte over Nordsjøen i august 1941 sammen med ni andre nordmenn. Han hadde ikke engang fortalt kjæresten sin, Aslaug Nilsen om flukten.

Nazifisert politi

Ingen tyskere deltok i arrestasjonene. Det norske statspolitiet sto for hele aksjonen. Det hadde hjelp av lokale politi- og lensmannskontorer. I Stavanger var oppdraget gitt til 15 mann i den lokale Statspolitiavdelingen.

Aksjonen var holdt helt hemmelig, og de første arrestasjonene foregikk, på Gestapo og KGB-vis, grytidlig om morgenen 26. oktober. Stort skjedd skjedde pågripelsen rolig.

Som det meste av Holocaust, var det ikke noe pøbelvelde, men et velorganisert byråkrati som utførte massemordet, fra arrestasjon til henrettelse. Likevel opplevde folk i Stavanger dramatiske episoder.

Søstrene Ada og Judith Becker laget så mye bråk utenfor hjemmet, da turen var kommet til kvinnene, at flere i gaten ble rystet. Men den mest hjerteskjærende handlingen for å redde liv, utførte Sara Hildur Joseff og søsteren Selma.

De var tilfeldigvis blitt gravide omtrent samtidig og fødte barn høsten 1942. Begge barna ble adoptert bort til nordmenn, rett før søstrene ble arrestert og ført til Oslo. Slik reddet de sine barn fra gasskammeret.

I selve byen var det Statspolitiet som sto for arrestasjonene av jødiske menn, men Julius Fein, Hans Reichwald og Georg Rechenberg, ble pågrepet av lokale lensmenn.

Norsk politi var på denne tiden blitt kraftig nazifisert, men også antinazister deltok i aksjonene. Kjersti Dypvig siterer en av den siste gruppen, som uttalte: ”Vi så ikke på jødene som andre folk, og vi oppfattet det som skulle skje med dem som uunngåelig.

De møtte sin skjebne. De var forberedt til å møte den.” Og han tilføyde: ”Me kan skjemmast.” Det var ingen som nektet å lystre ordren fra Justisdepartementet.

Bare en nordmann i Rogaland våget å hjelpe en jøde, etter arrestasjonene. Distriktslege Abraham Wulf Ramson var distriktslege i Ryfylke og bodde i Sand. Motstandsbevegelsen hadde advart ham om hva som var i gjære våren 1942.

Men kona var gravid, og han fryktet at hun og de to småjentene deres ville blitt utsatt for represalier om han stakk av. Han ble derfor arrestert, trass i veterinærdirektør Steinar Klevars forsøk på å redde ham.

Men Klevar var en god venn av Quisling, og skrev et brev til den norske føreren og bad om et møte. Og 18. januar 1943 gikk et brev fra Quisling til Innenriksdepartementet, hvor det sto at Abraham Ramson var strøket av jøderegisteret.

Politifolk som hadde deltatt i jødeaksjonen eller arrestert motstandsfolk, men ikke var NS-medlemmer, fikk en vanskelig tid etter krigen, da kollegaer som hadde flyktet til Sverige eller England, vendte hjem.

Ved Stavanger politikammer lå spenningen fra krigens dager i luften i flere tiår, forteller den senere politiinspektør Thorleif Karlsen, landskjent gjennom ”Trafikk og musikk”-programmene. Flere steder i landet begikk politifolk selvmord.

Trampet i hjel

Den første jøden fra Stavanger som ble drept av nazistene var Mauritz Rabinowitz. Han ble betegnet som en politisk fange og ble trampet i hjel av vaktposter i Sachsenhausen den 27. februar 1942.

De øvrige Stavangerjødene forlot Norge på den vanligste måten: De ble drevet om bord i troppetransportskipet Donau på Oslo havn den 26. november 1942.

Fra Stettin gikk ferden mot gassovnene i Auschwitz-Birkenau videre i kuvogner, hvor femti-seksti mann var stuet sammen som Bjellands sardiner.

En av de overlevende, Georg Rechenberg, har fortalt sin historie: I Birkenau ble de første dødsofrene plukket ut, først og fremst kvinner, barn, gamle og svake.

De ble kjørt på lastebiler rett i gassovnene. Rechenberg overlevde og ble sendt videre til en arbeidsleir, som i virkeligheten også var en dødsleir. Han kom senere tilbake til Birkenau, hvor opptil 10 000 mennesker fylte brakker beregnet på 350 fanger.

Utvelgelsen av jøder til gasskamrene gikk helt åpent for seg. En stund var kapasiteten i forbrenningsovnene for likrestene for liten. ”De brente til og med levende,” har han fortalt, og han deltok i gravingen av store hull i jorden for aske og utbrente knokler.

Mot alle odds levde han til en del av leiren ble transportert til Oranienburg, og siden til en jødeleir ved Dachau.

Den 1. mai 1945 ble leiren befridd av amerikanerne. Mange av jødene fra Stavanger ble gasset den 3. mars 1943. Det gjaldt hele familien Becker (bortsett fra Hermann).

Av familien Joseff, overlevde en datter med et barn, og Reichwald ble nærmest utslettet.

Da krigen var over, hadde Hitler og norsk politi gjort Stavanger ”judenrein,”og utryddet så å si hele det jødiske samfunnet i Stavanger.

Men historien til disse, som andre norske jøder, inneholder nok et makabert kapittel: Mens asken av dem ble spydd ut i luften over Auschwitz, kjempet både selskaper og enkeltpersoner i Stavanger om det de etterlot seg, og anstrengelse fortsatte etter freden.

Selma Joseff Nilsen kjempet i mange år etter krigen for å få erstatning for familiens bo, som var solgt på auksjon for kroner 4400,66.

Først 68 år etter krigen ble det reist en minnestein over de drepte jødene i Stavanger og resten av Rogaland. Krigshelten Hermann Beckers navn står ikke risset inn i bautaen over byens falne jøder.

Les også: