Her ble soldatene spist levende

Seks uker har slaget pågått på den 1350 kvadratkilometer store øya Ramree utenfor Burma.

De japanske styrkene har kontrollert øya siden 1942, men i løpet av januar 1945 prøver de allierte styrkene å ta Ramree. Planen er å bygge en flybase på Ramree og naboøya, Cheduba, og harde kamper utkjempes de to sidene imellom.

Det er de allierte som vil gå seirene ut fra kampen om øya, men det er ikke de alliertes kuler japanerne burde frykte.

Nei, japanernes redsel burde ligge i øya Ramree og dens andre beboere.

Forlater basen

Ramree-øyen er nemlig ikke bare okkupert av japanerne. Øya består nemlig også av store deler mangrovesump – trær og busker som har tilpasset seg å vokse i saltvann i tropiske strøk.

Og med sump kommer malariamygg, dødelige skorpioner og spyfluer som allerede har gitt de rundt 1000 japanske soldatene som vokter Ramree trøbbel de tre årene de har vært der.

Men deres mest dødelige fiende har de ennå ikke støtt på.

For i mangrovesumpene er det noe farligere som ligger å venter på soldatene enn insekter.

For skjult blant trær og busker lever det et stort antall Crocodylus porosus - bedre kjent som saltvannskrokodiller.

De er verdens nålevende største reptiler, og kan bli opp til syv meter lange og veie så mye som 2000 kilo.

At saltvannskrokodillen i tillegg er mer territorial enn andre krokodiller gjør ikke saken bedre for soldatene som snart vil måtte prøve å komme seg igjennom mangrovesumpen.

For 26. januar angriper de britiske marinestyrkene den japanske basen på Ramre. Japanerne kjemper tappert, men når de blir angrepet på begge flanker av de allierte, har ikke de 900 soldatene ikke noe annen mulighet enn å forlate basen og forsvinne inn i sumpen. Planen er å krysse øya, og slå seg sammen med en større japansk bataljon stasjonert på motsatt side av Ramree.

Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

Angrep fra krokodiller

For de allierte følger etter japanerne, men i stedet for å jakte på dem gjennom sumpen, følger de dem fra «sidelinjen» og dermed blokkerer alle rømningsveier.

Gjentatte ganger skriker de allierte inn til japanerne at de må overgi seg, men oppfordringen bli bare ignorert. De som allikevel prøver å rømme fra sumpen, blir skutt av de allierte før de klarer å komme seg i sikkerhet.

Dessverre for japanerne har de lite med mat og rent vann.

Japanerne vil aldri klare å krysse øya, og da de allierte endelig våger å rykke inn i sumpen blir de sjokkert over hva de finner.

Av de rundt 900 soldatene som hadde rømt fra basen, har cirka 500 klart å snike seg forbi de alliertes blokade.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men av de resterende 400 soldatene finner man kun 20 soldater i live.

Resten, skal visstnok ha dødd av sult, tropiske sykdommer eller ha blitt offer for de mange saltvannskrokodillene i sumpen.

– Den kvelden, 19. februar 1945, er den mest forferdelige mannskapet av M.L. (motor launch. Type fartøy i den britiske marinen) noensinne har opplevd. Rifleneskuddene i nattens mørke mulm ble overdøvet av skrikene fra de sårede soldatenes i det de ble knust i kjevene til store reptiler, og den skrekkelige lyden av spinnende krokodiller skapte en kakofoni av helvete som sjeldent har blitt gjenskapt på jorden. Ved daggry kom gribbene for å rydde opp hva krokodillene hadde forlatt ... Av rundt tusen japanske soldater som gikk inn i sumpene i Ramree ble bare om lag tjue funnet i live, skriver naturforsker og tidligere soldat, Bruce Stanley Wright, i sin bok «Wildlife Sketches Near and Far» som kom ut i 1962.

Wright deltok i angrepet på Ramree og hevder altså at flere hundre japanske soldater møtte sin skjebne i kjevene til sultne saltvannskrokodiller.

Registrert i Guiness rekordbok

Om flere hundre japanske soldater faktisk ble offer for de blodtørste reptilene er meget diskutabelt.

I en undersøkelse man gjorde i 2001 utførte man flere intervjuer med lokale beboere som levde på øyen under slaget. Ingen av disse fortalte historien som Wright hevder å ha vært vitne til.

Veteraner fra den japanske siden, som senere returnerte til Ramree, har heller aldri nevnt noe om krokodilleangrep, ifølge historytime.com.

Så hva skal man tro?

The Burma Star Organization, en britisk organisasjon for veteraner som kjempet i Burma under andre verdenskrig, på sin side referer i sine rapporter om dyreangrep, ikke bare fra krokodiller, men også fra hai.

- (...) marinestyrken som var igjen patruljerte sjøveien mellom Ramree og fastlandet, og de få fiendene som prøvde å rømme fra sumpen ble enten skutt, druknet eller ble spist av hai. De resterende styrkene på rundt 1000 mann i mangrovesumpene, led horribelt med mangel på mat og vann. Flere ble også angrepet av malariamygg, skorpioner og, mest fryktelig, krokdiller som ble lokket av blod fra åpne sår dekket med spyfluer.

Sjansen er altså stor for at flere enn en håndfull japanske soldater endte sine liv som krokodillemat.

Angrepet er uansett registrert i Guiness rekordbok som «historiens verste angrep fra krokodiller».