– Jeg skumpet borti ham på en kafé og tenkte: Oi!

Hege Schøyen løfter en stemmegaffel og slår den mot bordkanten.

– I bunn og grunn er jeg en ekte musikknerd, sier hun.

En skarp, metallisk klang skjærer gjennom luften. ­ Hun presser håndtaket mot tinningen, løfter øyenbrynene, smiler – og ut strømmer en ren, klar tone: en A.

– Kammertonen, deklamerer hun.

– Den musikere stemmer sine instrumenter etter, og referansepunktet for alle andre toner. Skal jeg synge en E, slår jeg på stemmegaffelen, hører A, og vet at jeg da må opp en kvint eller ned en kvart.

– Kvint eller kvart?

– Ja, det er uttrykk for ­intervaller, som er viktig å kunne – spesielt hvis man er sanger og må finne toner uten hjelp fra et instrument. Ja, med mindre man har absolutt gehør, sier Schøyen.

Dét er en sjelden evne til å identifisere og navngi toner uten noen referanse. De som har denne gaven, fungerer rett og slett som levende stemmegafler, forklarer hun.

Bor på Holmen i Oslo

Vi har tatt plass ved salongbordet hennes i stua hjemme på Holmen, vest i Oslo, hvor hun bor sammen med ektemann og jazzmusiker Arild Andersen. På vei inn har vi passert et flygel og et trommesett, hvilket kan tyde på at det praktiseres flere musikkgenre i dette huset?

– Dessverre musiserer vi altfor sjelden i fellesskap, for barna har jo for lengst flyttet ut. Men på julaften spiller ­datteren min trommer, sønnen min gitar, Arild bass og jeg ­piano. Ellers i året er det ­dårlig med felles musisering, sier Schøyen, og legger til at hun veldig gjerne skulle ha åpnet hjemmet sitt for små hus­konserter, men at tiden ikke strekker til.

– Dessuten – det siste jeg ønsker når jeg har fri, er å spille for folk. Da er det beina på bordet, se en film eller høre på musikk. Ikke spille og synge selv.

På bordet mellom oss har hun lagt frem stemmegaffelen sin – og en bok med tittelen «A Dictionary of Musical Themes», et referanseverk for å identifisere klassiske musikktemaer ved hjelp av noter.

 En slags melodisk ordbok, som gjør det mulig – hvis du for eksempel plutselig får en ­melodi på hjernen – å finne ut hvor den kommer fra. Men det krever selvfølgelig gode kunnskaper i musikkteori og notelesing.

– Har du selv absolutt gehør?

– Nei. Jeg har nok det man kaller et relativt gehør, men det er virkelig ikke noe å skryte av. For et dårlig gehør er jo også relativt, sier Schøyen. ­ I all beskjedenhet.

Men det skal vise seg å være en sannhet med modifikasjoner. En kjapp telefon til pianist og gehørpedagog Gro Shetelig, en av Hege Schøyens tidligere lærere, gir et noe mer flatterende skussmål.

– Det er ikke absolutt gehør som er poenget, men å utvikle strategier og et aktivt relativt gehør – noe Hege har til fulle! Jeg kan ikke huske å ha testet graden av absolutt gehør hos henne helt konkret, men hennes relative gehør er i hvert fall helstøpt, sier Shetelig.

Les også: Hege Schøyen: – At jeg møtte min livsvenn, er hele lykketreffet for meg

Arvelig belastet

Schøyen, som flere ganger i løpet av dette intervjuet gir uttrykk for at hun ikke vil skryte, kan gå med på at hun har et godt trent øre, at hun «leser fra bladet», hvilket betyr at hun synger eller spiller direkte fra notearket, samt at hun antagelig også har vært heldig – rent genetisk.

– Er det mye musikk bakover i familien din?

– Ja, farfaren min spilte piano, trekkspill og gitar. Mormoren min spilte piano, og sammen med sin mann og sine barn, altså min mor og onkel Jon (Skolmen), lagde de syngespill, sang firstemt og hadde mye musikalsk moro. Og så var det oldefaren min, gamle Kristian Skolmen, som var både kordirigent og kirkesanger. I tillegg til å være maler.

Det viser seg at en søster av Kristian Skolmen, Tora, også var mer enn gjennomsnittlig opptatt av musikk.

 Hun samlet inn og fikk skrevet ned folkeviser, suller, lokker og regler, og tok også for seg det hun selv kalte «musikk uten kunstige instrumenter, men egentlig ikke sang». Med det mente hun kauking, lalling, tralling og kulokk. Hun døde dramatisk. Etter en tur skal hun ha glidd på nysnøen og falt utfor et stup. Schøyen forteller at stedet heter Torafossen, og er oppkalt etter henne.

– Vet du om det var et uhell eller en tragedie?

– Derom strides de lærde, sier Schøyen.

Les også: Hanne Krogh: – Jeg pleier å si at jeg sparer på to ting her i livet

En ufrivillig stjerne

Selv om musikken har spilt en stor rolle i generasjoner bakover, så er det nok moren, Eli Skolmen Ryg, som har hatt størst innflytelse på datterens valg tidlig i livet.

– Det er en klisjé, men jeg har nok fått musikken inn med morsmelka. Moren min har veldig mye musikk i seg, og det var et musikkstykke som jeg tidlig ble veldig glad i – Mozarts klaverkonsert nr 23, 2. sats. Moren min har fortalt meg at hun spilte det stykket mens hun gikk gravid med meg. Og både før, under og etter graviditeten tok hun sangtimer, så fra jeg var bitte liten har jeg nok sittet under et flygel.

Selv begynte hun å spille piano i seks-syvårsalderen, og stemmegaffelen var en gave da hun – elleve år gammel – begynte i NRKs jentekor.

– Jeg hadde allerede gode venner, både i klassen og i ­nabolaget, men da jeg begynte i kor falt alt på plass. Det var virkelig som å komme hjem. Der fant jeg stedet mitt og menneskene mine.

Etter hvert fulgte musikklinja på Hartvig Nissens gymnas, Tonheim folkehøyskole og fire år på Musikkhøyskolen. Og så – til alles overraskelse – dukket hun plutselig opp på scenen på Chat Noir. Hege Schøyen er nettopp ferdig med sin musikkutdannelse, hun er 25 år, og året er 1982.

– Det var et skjellsettende år for deg?

– Ja, alt skjedde på en gang, sier hun, og legger til at Dizzie Tunes-legenden Yngvar Numme har noe av «skylda».

– Han liksom dyttet meg ut på scenen. Det var helt fremmed for meg å skulle stå på en scene for å få folk til å le. Jeg, som var så fryktelig seriøs. Men så var det også en fantastisk opplevelse, selv om jeg der og da tenkte at dette er forbigående. For det var virkelig ikke noe jeg skulle holde på med.

Forestillingen på Chat Noir het «Med floss på katta», og i Dagbladets anmeldelse skrev Terje Mosnes at Hege Schøyen «lager et braknummer – avbrutt av applaus for åpen scene seks ganger på premieren – av en punkejentes foreldreproblem, på en måte som fikk folk bak meg til å mumle om ‘fremtidens norske revystjerne’.»

 I VG dagen derpå intervjues Hege Schøyen om dette, og svarer at hvis det kan hjelpe henne å komme inn på restaurant i olabukser, så er det bra. «Men for all del», sier hun. «Jeg hverken er eller kommer til å bli noen revystjerne.»

Så feil kan man altså ta. For resten er, som det heter, historie.

Les også: (+) Da mannen min holdt tale for meg på 50-årsdagen, skjønte jeg at noe var veldig galt

Ektemannen Arild Andersen

Den andre store begivenheten dette året har også med musikk å gjøre, men av det søte slaget.

– Ja, både kjærligheten og yrket mitt fant meg i 1982. Jeg var på jazzfestivalen i Molde den sommeren, og husker godt at jeg fortalte alle da jeg kom tilbake til jazzcampen en kveld, at jeg hadde tatt på Arild Andersen.

– Tatt på?

– Ja, jeg hadde liksom skumpet borti ham på en kafé og tenkt: Oi!

– Så du visste godt hvem han var?

– Ja, er du gæren! Og jeg hadde jo mange av platene hans. Men så gikk det flere måneder etter dette skumpet før vi ble kjærester.

– Var det av betydning for deg at han også var musikk­interessert?

– Ja, men det var jo ikke planlagt. Jeg har ikke mange forhold bak meg, men de få jeg har vært sammen med har faktisk alle drevet med musikk.

Hun tar en liten pause.

– Jeg tror det hadde vært vanskelig for meg å være sammen med et menneske som ikke har musikk i seg. Eller selvironi. Og humor. Arilds tørre jazzhumor gikk rett i hjertet på meg. Og når han attpåtil var en så susende god musiker, så var det jo bare deilig, sier Schøyen, og smiler bredt.

– Apropos stemmegaffelen, den kan jo også sees som en metafor for samstemthet. Dere har vært sammen i over 40 år. Er dere samstemte?

– Å ja. Vi har jo beslektede yrker, så vi forstår hverandres rytmer – i overført betydning. Og så er vi frilansere begge to; noen ganger er det han som må reise, andre ganger er det meg. Da er det ikke lov å være grinebiter og si: «Skal du reise nå igjen?» Fordi vi vet hva det koster å skulle yte maksimalt hver kveld, og at det ikke er gøy å bo på hotell i ukevis og spise på restaurant. Alle de tingene.

God leveregel

Schøyen tenker seg om et par sekunder.

– Men ingen forhold er vel friksjonsfrie. Noen påstår at en god krangel renser lufta, men der er ikke jeg. En krangel renser ikke noe som helst.

– Så du smeller aldri i ­dørene?

– Nei, jeg har ikke den ­typen temperament. Men jeg kan smelle i bildøra hvis jeg blir sinna. Og jeg sparket i den flere ganger, fordi jeg hadde slått hodet mitt og ville hevne meg på bilen, sier Schøyen og legger til at episoden faktisk førte til at bilen måtte inn til reparasjon.

Men hun bedyrer at hun for eksempel aldri har skreket til barna sine, og hvis det oppstår «disputter» mellom henne og ektemannen, så går det i surmuling.

– Heldigvis ber vi raskt om unnskyldning og går videre. Jeg ser på det som en god leve­regel. Jeg kan jo føle meg urettferdig behandlet, men så spør jeg meg selv – hva var mitt ansvar? Kanskje ikke alt var motpartens feil. Og da ber jeg om unnskyldning, ikke alltid, men som regel. Jeg synes vi har det veldig, veldig fint sammen. Med alt det jeg har fått i livet mitt, så er det virkelig ikke lov å klage.

– Du angrer heller ikke på at du ikke satset hundre prosent på musikken?

– Nei!

Svaret kommer uten betenkningstid.

– Jeg forholder meg til musikk hver eneste dag – som i «Evig ung» på Chat Noir, hvor det jo inngår flere sangnumre. Men også ellers. Musikk og teater er så beslektet, synes jeg. For man forholder seg jo alltid til de andres replikker. Vi lytter til hverandre og finner vår plass i klangen, akkurat som man gjør i et kor. Man tar ansvar for det som er sitt, og gir plass til de andre. Og man må lytte, lytte, lytte. Det er nøkkelen til alt, egentlig.

Schøyen griper stemme­gaffelen, kakker den på nytt mot bordkanten, holder håndtaket ned mot bordflaten denne gangen, og lar en A sveve gjennom rommet.

– Mozarts klaverkonsert, som du nevnte tidligere, den du og din mor har det samme kjærlighetsforholdet til, hvilke toneart begynner den med?

Svaret kommer kjapt.

– Fiss-moll, sier Schøyen.

– En liten ters ned, tre halvtoner fra A.