Hank von Helvete: - Jeg takker skaperen for at jeg ikke får en sjanse til

- Nei, den overskriften får du ikke!

Hans-Erik Dyvik Husby - fremdeles best kjent som Hank von Helvete - sitter ved vinduet i et av Oslos vannhull med en pils og en rekesalat, og snakker om mat.

Det vil si, spiselige ting.

43-åringen og levemannen tror ikke på konseptet guilty pleasures. Eller å begrense seg.

- Alt går i grisen. Jeg klarer ikke å la være noen ting.

- Og så har jeg kannibalistiske tendenser. Hvis jeg skulle ha krasjet oppe i et fjell så ville jeg nok bare brukt en halvtime før jeg hadde erklært at «Vi holder på å sulte ihjel!» og «Vi må ty til kannibalisme for å overleve!».

- Vel vitende om at jeg ikke burde, hadde jeg glefset løs på første og beste. Antagelig han som pekte på landsbyen som ligger rett ved, slått ham i bakken og sagt at «Nei, vi er langt fra folk!».

- Men seriøst, hadde du smakt på menneske om du hadde fått sjansen?

Her er det altså at Hans-Erik drar nytte av sine mange møter med norsk presse, værer en overtabloid vinkel og nekter å svare på spørsmålet.

Som jo er enda bedre. Vi kunne kjørt på med «Nekter å svare på om han har spist menneske». Om vi hadde vært overtabloide.

Hadde gjort alt om igjen

Hans-Erik havnet i Oslo som 16-åring. Da hadde barneårene vært et flyttelass mellom Å i Lofoten, Fauske og Rognan. Før Oslo bodde han noen år i Tvedestrand på Sørlandet.

Det var ikke en direkte enkel barndom.

Moren til Hans-Erik døde av kreft på seksårsdagen hans. I årene som fulgte levde guttungen med en fortvilt far og ulike stemødre på toppen av flyttelasset.

- Jeg lærte meg tidlig hva de røde trekantene på pilleglassene betød, for å si det slik.

Kanskje gikk det som det måtte gå. I 1993 ble Hans-Erik til Hank von Helvete i Turboneger. Han dro ut på eventyr i rus og dus. Etter hvert mest rus.

En ekstra mørk dag i 1998 holdt det på å gå helt galt. Heroinen var sjef, hore og elskerinne, fikk aldri nok og holdt aldri kjeft. Hank tok en overdose. Han var klinisk død i fire minutter.

- Den overdosen endret livet mitt. Jeg hadde en nær-døden-opplevelse. Jeg skjønte at jeg vil leve lenge, så jeg kan fortelle historien vår - min og venna mine sin. Men det føltes mer som en forbannelse enn en velsignelse. Alle venna mine døde, og slapp fri. Jeg ble dømt til å leve videre og kjempe for å overleve.

Det har vært en lang kamp tilbake til livet, det er først i dag han begynner å huske alt han har vært med på. Fra heroinmisbrukerne på «plata» i den ene enden av Karl Johan til middag med kongefamilien i den andre.

- Om du ser tilbake, ville du gjort noe annerledes?

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

- Nei. Nei, nei, nei.

- Og jeg har grått tårer av blod. Jeg har ligget i de største abstinenssmerter, jeg har begravd mine beste venner. Det er forferdelig fælt å miste alt jeg elsker og med all den sorg det innebærer. Men likevel, jeg takker skaperen for at jeg ikke får en sjanse til. Jeg hadde uansett ikke gjort noe annerledes.

Rett og galt

- Det jeg har lært og det jeg har erfart er så verdifullt for meg, og nå når jeg er pappa til en liten jente, tenker jeg at alle mine erfaringer kan jeg dele med en liten skrue og viderebringe noe som kanskje kan hjelpe.

I dag er datteren til Hans-Erik er omtrent så gammel som han selv var da han mistet moren. Da kona ble gravid, var han fremdeles narkoman, og det var ikke gitt at han ville leve til å bli en pappa for barnet sitt.

- Hva skjedde da du selv fikk barn?

- Jeg hadde veldig mye angst, bekymringer og kvaler rundt det å få barn med tanke på min egen barndom og med tanke på de livsutfordringene jeg har. Om det i det hele tatt var riktig å sette et barn til livet. Jeg har kanskje opplevd nok på kroppen til å være mer en gjennomsnittet bekymret for både mitt eget og andres barn på den alderen om hvordan fremtiden blir.

- Selv om jeg er optimistisk og håpefull, er jeg ikke helt båst i nøtta. Det blir en vanskeligere hverdag de ungene der skal møte enn jeg gjorde. Så det er klart at her er det både følelser og analyser i sving.

- Med din fortid og erfaringer, er du en streng pappa?

- Nei, ikke streng. Men jeg prøver så godt jeg kan å bli en tydelig pappa. Strenghet høres så urimelig ut. Men jeg er opptatt av klare rammer. Særlig med den mediehverdagen som finnes nå. Jeg har lyst til å være en kontrast til det og si at det finnes noe som er rett her i verden og noe som er galt. Det er ikke sant, det som står i mediene om at alt er lov.

- Jeg fikk alt jeg ville på apoteket

Et googlesøk på Hans-Erik Dyvik Husby i 2016 kan fort tegne et dystert bilde av en fallen rocker.

Foruten gamle oppslag om heroinmisbruk og brudd med Turboneger handler det siste årets nyheter om bruddet med kona og nå sist hans personlige konkurs.

Ellers er det stille.

- Når man er gjennom slike tøffe perioder så har man ikke så lyst til å stå i det offentlige og fikle med agendaen sin. Det er jo en naturlig sak. En må rydde på privaten.

Konkursen skyldes «gammel moro», som Hans-Erik forklarer det. Gjeld, rett og slett.

- Jeg har levd et liv på siden og vært tung rusmisbruker i mange, mange år. Og det er ikke slik at jeg over natten lærer meg alle ferdigheter for å leve. Som frilanser er du ganske sårbar i forhold til økonomien.

- Hvor mye tror du rusmisbruken har kostet deg?

For første gang i intervjuet tar Hans-Erik en tenkepause. En lang en.

- Nei ... Nei, jeg kan ikke spekulere i det.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

- Men det er ikke gratis å være narkoman, akkurat.

- Det som er mer bekymringsfullt, er hvordan det norske hjelpeapparatet fungerer. Jeg fikk alle disse substitusjonsstoffene, men aldri et kurs i hvordan åpne en konvolutt og se på en regning. Hvordan lære seg å ta telefonen når kemneren ringer, hvordan budsjettere. Vanlige livsferdigheter som misbrukere mangler.

Hans-Erik regner med å ha fått dop for flerfoldige millioner kroner av den norske stat.

- Så det er mer interessant å se hvor mye skattebetalerne betaler for å holde meg som narkoman dopa ned uten å lære meg så mye som én livsferdighet, uten å en gang vise meg hvordan jeg fyller ut en selvangivelse, samtidig som jeg fikk alt jeg pekte på hos apoteket.

- Scientologi er min verktøykasse

Hans-Erik har tidligere kritisert legemiddelindustrien i flengende ordelag, en kamp som kostet ham både venner, jobber og anseelse, men som ifølge ham selv har hjulpet mange rusmisbrukere i ettertid med tilbud om alternative behandlinger.

Selv ble Hank opiatfri i 2009. Veien ut av rusen gikk via et opphold på avvenningsklinikken Narconon i Sverige - en klinikk med tette bånd til scientologikirken.

I tidligere intervjuer har svar på spørsmål rundt den beryktede kirken vært noe ulne. I dag er han klarere.

- Er du scientolog?

- Ja. Men jeg har aldri gått ut og sagt «stem på scientologene», liksom. Jeg jobber ikke i den kirken.

- Men du er medlem av scientologikirken?

- Ja, ja. Men jeg er også medlem av den norske kirken. Jeg finner ingen kontrast i det.

- Tror du på Gud?

- Ja. Men kanskje ikke akkurat sånn som folk tror. Jeg er litt mer som Spock. Logikk er Gud for meg. Sunn fornuft. Og friheten til å være seg sjøl. Et gudløst samfunn for meg er et ikke-rasjonelt og brutalt samfunn, med mye sinnssykdom, vold og nød. Det er jo ikke fornuftig å holde på sånn.

- Hvorfor havnet du i Scientologikirken?

- Det funker for meg. De er veldig pragmatiske og rett på sak. Har jeg et problem i livet, går jeg ikke og ber til en mann med skjegg. Jeg har en helt annen oppfatning. Jeg løser problemet. En får hjelp fra personer i kirken, men først og fremst leser jeg bøkene til L. Ron Hubbard. Det er mitt verktøyskrin for å reparere problemer.

Hans-Erik er nøye med å understreke at scientologi er mest et skuldertrekk i livet hans.

- For meg er det her veldig udramatisk. Det finnes nok av livsmestringsfilosofier der ute, og dette er ikke veldig ulikt så mye annet. Det er jo vanlig at folk søker svar på sine problemer, og spørsmål rundt sin eksistens. Vitenskapen har kommet så langt, og kravet til litt logikk og perspektiver er så stort at folk trenger et svar som funker, som ikke er helt ute i det blå. Nå er det jo en del kritiske røster som sier vi er helt ute og sykler, også. Men det jeg liker best med denne kirken, er at den tillater at vi ikke har svart på alt.

Hans-Erik er stort sett et digert smil som prater på inn- og utpust, men når vi penser inn på scientologikirken blir svarene kortere og ansiktet strengere.

- Synes du dette er vanskelig å prate om?

- Egentlig synes jeg ikke det er min jobb, for jeg har ikke noen agenda om at alle andre må tenke som meg. Jeg synes at vi kan prøve å bli enige om noen ting her på jorda, men for guds skyld, det er fritt og opp til hver enkelt hva de vil tro. Bare vær en kul fyr, liksom.

Fallitt rydder i vennekretsen

Scientologi eller ei, en verktøykasse for å takle problemer er godt å ha når livet ditt består i å frontkollidere bilen du sitter i gang etter gang etter gang.

- Hva gjør du i dag når livet føles som mørkest?

- For meg har jo livet handlet litt om at jeg ikke har vært så god til å takle motgang og sorg og smerte. Jeg merker jo at jeg har blitt bedre og bedre på det.

- Så det handler ikke om hvordan jeg tryner, men mer hvor kort tid jeg ligger og hvor raskt jeg begynner å reise meg igjen.

- Skal jeg komme meg ut av et mørkt rom, så må jeg være ydmyk og voksen nok til å be om hjelp og si ifra. Det er jævlig viktig. Å få venner til å komme til meg.

- Er du der i dag?

- Jeg har veldig mange gode venner. Jeg har et godt nettverk. Og de som kjenner meg godt og er lojale, de svikter ikke når jeg ber om hjelp.

- Sånne situasjoner er ofte en fin anledning til å rydde opp i vennekretsen sin. En depresjon, en fallitt, en katastrofe - det er da du ser hvem som var ærlige venner med gode intensjoner og hvem som bare skulle pynte seg med glansen din. Og hvem som faktisk var ondsinnede mennesker med skjulte agendaer.

- Jeg lærer hver gang. Jeg pleier å si at «av mine feil har jeg lært så mye at jeg tror jeg gjør noen nye».

Forholdet som ikke lar seg fikse

Det er ingen hemmelighet at Hank von Helvete og de gjenværende gutta i Turboneger har hatt et heller anstrengt forhold etter at vokalisten sa takk for seg.

Og det kan late til at verktøyskrinet til bandets gamle vokalist mangler noen pipenøkler. Fremdeles i dag har Hans-Erik ingen kontakt med de tidligere bandkompisene.

- Er sårene virkelig så dype?

- Nå går det jo så bra med Turboneger, og det går så greit med meg. Men det er mange sår, det er det.

- Litt av forklaringen på at det ble veldig sårt er at vi jo er veldig glad i hverandre. Ellers hadde vi jo bare gitt faen, og vi gir jo ikke faen i hverandre. Vi vil hverandre vel. Det er en klassiker i rock. En får være så rause en kan, og huske at mye av konflikten er det andre som vil ha, og det har nok forhindret mange oppklaringer.

- Jeg har det bra, og livet må gå videre. Og jeg gidder i alle fall ikke å ha noen konflikt på åttende året. Det er bare tull. Det viktigste, synes jeg, er at gutta får spille rock og fansen får høre på rock. Jeg var nå en gang vokalisten der, og har sunget noen av de mest kjente låtene, og det er jeg veldig stolt av og glad for. Og jeg ønsker egentlig bare alle vel.

Hans-Erik ønsker samtidig å oppklare en misforståelse når det gjelder Turboneger og hvordan Hank von Helvete endte opp som narkoman.

- Det har oppstått en oppfatning og en misforståelse at jeg skylder på Turboneger for mitt rusmisbruk. Der har ordene blir endret ut av munnen min, kan du si. Det var bare nødvendig for meg å legge en del ting fra meg, som ikke nødvendigvis var skyld i problemene, men som måtte ofres der og da.

- Hva slags ting?

- Når du tar rockemusikere og putter dem i en bandbuss, da lager du egentlig en dårekiste. Alle er individer med komplekse personligheter, inkludert meg selv. Dette er ikke A4-mennesker, og så reise jorden rundt og treffe all verdens folk og så tilbake i den bobla. Det er jævlig moro, men det er mentalt krevende. Der og da hadde jeg ikke den mentale orken til å takle det.

- Det er mye mer med det å reise på turne enn det herlige publikummet og å jekke en øl med gutta og suse inn i natta. Det er også tøffe morgener på flyplasser og personligheter som skal bo tett innpå hverandre. Jeg trengte å ta en pause fra det. Men dopet var mitt problem, det var ikke Turboneger sin skyld. Det var en stressfaktor som jeg valgte å legge bort.

Big in Sverige

Om vi har hørt lite om Hans-Erik her på berget den siste tiden, er det desto mer oppstyr i Sverige. I Norge gjorde han braksuksess som Jesus i «Jesus Christ Superstar». I Sverige har han gitt nytt liv til «Jon Skolmen-figuren» Ole Bramserud fra «Selskapsreisen»-filmene - i musikalform.

- Det har blitt en historisk musikalsuksess, og har gått for fulle hus i hele vinter, så jeg har ikke akkurat ligget inne og deppa. Jeg har stått på en teaterscene.

Musikalen er blitt så stor i Sverige at den nå er kjøpt opp av Sveriges største showteater og skal gå der hele høsten. Neste vår settes stykket opp i Gøteborg.

Også på musikkfronten skjer det ting.

- Ja, med Jenny Jensen, av alle ting. Det er en forestilling, en liten cabaret, med kjente duetter Cornelis Vreeswijk gjorde med kvinnelige artister.

Cabareten heter «Cornelis och damarna», og sparkes i gang med sommershow i Stavern i slutten av juli.

- Det er en humoristisk og lun, men også ganske mørk forestilling om en manns ganske komplekse forhold til damer, forklarer Hans-Erik.

Musikeren håper å turnere et år eller to. Innimellom der går turen tilbake til Sverige. Om du skulle få plass ved siden av Hans-Erik på flyet, kan det være lurt å kjøpe med seg noe ekstra å tygge på.

- Når jeg sjekker inn på fly tenker jeg ofte at jeg skulle hatt med meg kokkelue og et stormkjøkken, salt, pepper, vinagrette og en god kniv. I tilfelle jeg må ty til kannibalisme.