Glimrende snusk
Kontroversiell politisk thriller fra 70-tallets Sverige som viser at det ikke er bare Kungen som har skjeletter i skapet.
Call Girl - Sverige, 2012. Regi: Mikael Marcimain. Med: Pernilla August, Sofia Karemyr, Sven Nordin, Kristoffer Joner, Simon J. Berger, m. fl.
Året er 1976 og vi befinner oss i Sverige. Det er en spennende tid i vårt kjære naboland med valgkamp og store forandringer for det svenske folk. Til tross for makthavernes fokus på kvinners rettigheter, mesker de seg med prostituerte i alle aldre og enorme mengder alkohol. Kvinnen som leverer jentene til disse festene, heter Dagmar Glans (Pernilla August) og når den unge etterforskeren John Sandberg (Simon J. Berger) blir satt til å se nærmere på frøken Glans sine aktiviteter, skjelver de mektige herrene i sine flekkete dressbukser og vil gå langt for at den lugubre sannheten ikke kommer ut i lyset.
En av jentene som er under Dagmars makt er den altfor unge Iris (Sofia Karemyr) og hennes like uskyldige venninne Sylvia (Jennie Silfverhjelm). De bor på samme ungdomshjem, men sniker seg ut om nettene for å tjene det de først synes er lettjente penger. Det tar ikke lang tid for livet krever sin pris på de to jentene og de blir dratt dypere og dypere ned i den mørke underverdenen.
«Call Girl» ble meget kontroversiell da den ble sluppet i hjemlandet. Filmen er nemlig løst basert på en ekte skandale fra 1977, da halliken Doris Hopp påstod at hun hadde meget mektige menn som sine faste kunder, blant annet justisminister Lennart Geijer. Navnene i Hopps sorte bok ble aldri offentlige, men saken ligger fortsatt som en sort sky over Palmes regjering. Man har byttet ut navn og steder, men det er ingen tvil om hvilke politikere det hintes til i filmen, og Palmes etterlatte gikk til sak for å få fjernet en spesifikk scene fra den, noe de fikk medhold i fra retten.
Regissør Mikael Marcimain har med «Call Girl» lagd sin første spillefilm, men har hatt suksess med blant annet flere episoder av spenningsserien «Wallander» og den kontroversielle miniserien «Lasermannen» fra før. Med hjelp av Marietta von Hausswolff von Baumgartens (litt av et navn, hæ?) sterke manus, har han skapt en spennende dramathriller som ikke står tilbake for de beste i sjangeren, internasjonalt sett.
Marcimain dveler ikke unødvendig lenge i det ubehagelige og dytter oss ikke ned i dritten. Der mange andre ville tvunget hver eneste groteske detalj på publikum, har han heller lagt vekt på historien og de involverte. Forfriskende og modig for en europeisk regissør i dagens filmbransje.
Han har god støtte i en fabelaktig rollebesetning. Pernilla August er herlig manipulerende der hun stålsikkert balanserer mellom sjarmerende sosietetsdame og iskald utnytter av svake sjeler. Utrolig modig valg av rolle for den vakre veteranen. Hennes partner er vår egen Sven Nordin og han leverer en fin prestasjon. Men der han er et ukjent ansikt for det svenske publikum og fungerte nok perfekt som ekkel hallik for dem, er det likevel rart å se selveste grillkongen pelle på småjentene. Kristoffer Joner har en liten rolle og svært få replikker, så han er mer bare et ansikt med en raff bart. Det er egentlig ingen man kan peke på som svake her, det er velspilt hele veien igjennom den nærmest to og en halv time lange filmen.
Men her er filmens eneste svakhet, nemlig lengden. Det er mange scener som føles unødvendige og det blir mye fyllstoff etterhvert. Ikke at det blir kjedelig eller svakt, men det blir rett og slett bare for mye av det gode.
Likevel er «Call Girl» en av de beste filmene som har blitt sluppet hittils i år og kan anbefales på det sterkeste. Og da har jeg ikke engang nevnt den helt perfekte filmmusikken!