Gamlemor drepte ni
Mange eldre liker å pusle i hagen. Også Dorothea Puente. Hun gravde ned lik.
Spaden støter mot noe nede i bakken. Noe hardt.
– En rot, fastslår politietterforsker John Cabrera. Legger fra seg spaden og griper rundt roten med hendene. Han tar i. Men det er vanskelig å få tak. Hendene sklir på overflaten. Små, tøylignende biter faller av. Merkelig, tenker Cabrera og holder en av bitene opp mot lyset. Det føles ikke som tøy. Helt avgjort ikke tøy. Mer som... tørt skinn? Hud? Hud som er i ferd med gå i oppløsning?
Cabrera kikker ned i hullet. Og ser helt tydelig hva roten er. En knokkel. Etterforskeren ser bort på den eldre damen som stille har fulgt med på gravingen.
– Dorothea, vi må snakke, sier Cabrera.
59 år gamle Dorothea Montalvo Puente sperrer øynene opp og slår hendene over munnen.
– Å gid, sier hun, – betyr dette at dere må grave opp alle blomsterbedene mine?
«Flyttet nordpå»
Det var en usedvanlig stygg historie som bokstavelig talt ble gravd fram i hagen til gamlemor Puente i november 1988. Det lå sju lik under blomsterbedene.
Ofrene hadde mer til felles enn gravplassen: De var ressurssvake, eldre mennesker. De gikk på trygd. De leide rom i underetasjen hos Dorothea Puente i 1426 F Street i Sacramento, California. Og de bare forsvant uten at noen la merke til det. Hvis andre leieboere stilte spørsmål, hadde pensjonatbestyrer Puente alltid et svar.
– Hun har flyttet til noen slektninger nordpå.
Eller:
– Han var så brysom. Jeg kastet både ham og tingene hans ut.
Mange fryktet den kontrollerende huseieren, men for de fleste var det uaktuelt å flytte. De hadde ingen andre steder å gjøre av seg. De fant seg i hersingen. Og de fryktede medisinene hennes. De hun tok fram når hun fulgte en sliten beboer til sengs. De hun ga dem «for at de skulle føle seg bedre».
Først da Bert Montoya (51) ble borte høsten 1988, begynte ting å skje. To sosialarbeidere tok kontakt med politiet.
– Vi er bekymret. Han har forsvunnet fra huset der han leier et rom. Og det hviskes om en dame som doper ned leieboerne sine og hever trygdesjekkene deres.
Hore, svindler, drapskvinne
Politiets alarmklokker begynte for alvor å ringe da de oppdaget hvem som eide 1426 F Street. Dorothea Puente hadde et langt rulleblad. Allerede i 1948 var hun blitt dømt til fire års fengsel for prostitusjon og forfalskning av sjekker. I 1982 var hun igjen dømt for svindel: Hun hadde forfalsket sjekkene til eldre og svake, mange av dem alkoholiserte, som bodde hos henne og betalte for kost og losji.
Hun slapp unna en del av straffen på fem års fengsel – på vilkår av at hun holdt seg unna den gruppen mennesker hun brukte å utnytte. Hun ble også fradømt retten til å drive pensjonat. I årene som fulgte besøkte politiet Dorothea Puente i huset 15 ganger uten å oppdage at hun leide ut underetasjen.
Og like ille: Sosialkontoret i bydelen visste ingenting om Puentes fortid. De anbefalte hennes lille pensjonat til en rekke av klientene sine.
Sju av dem som sjekket inn, endte med losji under jorda i bakgården.
Men Puente hadde flere liv på samvittigheten. I 1982 døde en eldre, kvinnelig leieboer etter tung medisinering. Selvmord, var konklusjonen.
I 1985 dumpet hun en kasse i Sacramento-elven.
– Bare noe søppel, hadde hun sagt til dem som hjalp henne. I virkeligheten inneholdt kassa liket av Everson Gillmouth, en eldre enkemann som ville gifte seg med henne. Men Dorothea var gift og skilt fire ganger før. Hun ville heller ha sjekkene hans.
Bestemor Død
Dette var fortsatt ukjent da etterforsker John Cabrera og et par kollegaer banket på døra hos Dorothea en fredag i november 1988. Der var hun. En skjør, liten bestemorsskikkelse med tykke brilleglass og grå permanent. En anelse stram i ansiktet, kanskje, på grunn av sin siste ansiktsløftning.
– Hva kan jeg gjøre for dere? spurte hun og bød på kaffe.
Politimannen påpekte at hun drev ulovlig og forklarte sitt ærend.
– Bert? Nei, han har vi ikke sett siden september. Om du kan snakke med leieboerne mine? Ja, vær så god.
Cabrera snakket med alle. Ingen hadde opplysninger av interesse. Det var ikke noe å se i huset, heller. Han kunne like godt dra. Eller..det var én liten ting politimannen hadde festet seg ved. Alle pilleeskene. På kjøkkenet. På badet. Han fikk en brå innskytelse.
– Kan jeg ta meg en kikk ute før jeg går? Kanskje grave litt?
Skjeletthagen
Dagen etter var hagen full av gravende politifolk og gata full av nysgjerrige, trass i et stritt regn. Dorothea Puente sto i rød kåpe, rosa kjole og rosa paraply og fulgte med.
– Er jeg arrestert? Hvis ikke, vil jeg gjerne gå bort til hotellet og ta en kopp kaffe med nevøen min. Det er så bråkete her.
– Du er ikke arrestert. Du kan godt være der en liten stund. Se her, jeg skal følge deg forbi reporterne, svarte etterforsker Cabrera.
Først da de tjue minutter senere fant lik nummer to, skjønte han hvilken tabbe han nettopp hadde begått. Da satt Dorothea på bussen, på vei vekk fra skjeletthagen og Pensjonat Døden.
Likfunnene fortsatte utover dagen. Innpakkede kropper med armene teipet til brystet. Likene av, skulle det vise seg, fire kvinner og tre menn i alderen 51 til 78 år.
Det som Cabrera trodde var en rot, var Leona Carpenter (78). Vera Martin (64) hadde et armbåndsur rundt håndleddet. Det tikket fortsatt. Under et nyplantet aprikostre fant de Bert Montoya.
En isnende uhygge spredte seg i folkemengden ute på gata. Brått gikk det opp for naboer hvor den vonde lukta som hadde plaget dem hele sommeren, kom fra. Ikke tett kloakk. Ikke døde rotter. Og all gravingen sent på kvelden – den skyldtes visst ikke Dorotheas store interesse for hagearbeid likevel.
Slipper aldri ut
Dorothea Puente fikk noen ekstra dager i frihet. Men bildet hennes var i alle aviser. Og hun klarte ikke å holde seg unna mannfolk hun kunne lure pengene fra. På en bar i Los Angeles tok hun kontakt med en mann av den litt slitne og tørste typen.
– Jeg har heller ikke så mye. Vi kan flytte sammen og spare på utgiftene, sa Dorothea.
– Jeg skal tenke på det, sa mannen.
Etterpå, da hun hadde gått, tenkte han: Hvor har jeg sett deg før? Snart husket han bildene i avisen. Og snart var Dorothea Puente plassert der hun hører hjemme. I fengsel. Hun ble dømt til livstids fengsel, uten benådningsmuligheter og har sittet i kvinnefengselet i Madera County i California siden.
I dag er Dorothea Puente 81 år. I høst meldte fengselsmyndighetene at hun var svært syk og ikke har lenge igjen å leve.
Kilde: Boka «The Bone Garden» av William P. Wood.