- Fy faen, så heldig jeg er

GRÜNDERLØKKA (Side2): Desember 1985. Anneli Marian Drecker er 16 år gammel og står på scenen i Ungdommens hus i Tromsø og synger den selvkomponerte sangen «Oyster». Etter opptredenen kommer Nils Johansen og Geir Jenssen bort til henne og ber henne komponere tekst til en melodi de har laget - og dermed er det gjort.

- Det var helt fantastisk. Vi var så unge og crazy. Den opplevelsen var så stor, så voldsom, sier Drecker til Side2.

Det er glansdagene i Bel Canto hun snakker om. Den tiden da hun og makker, Nils, spilte på de kuleste klubbene i Europa, omgikk sine helter og fikk spalteplass i hippe musikkmagasiner. En bra tid, men også overveldende for en ung jente fra Nord-Norge.

- Det at folk skulle ha så sterke meninger om en synes jeg var veldig vanskelig å takle

- Det er sånn at når man er så ung, og særlig i Norge, så merker man at man blir alt for selvbevisst. Jeg så at jeg skilte meg veldig ut, for jeg var veldig nordnorsk og utadvent, og det var kulturkollisjon å bo i Oslo. Jeg hadde ikke den kulheten - jeg hadde ikke lært de sosiale kodene, sier Drecker.

- Meninger om deg uten å kjenne deg
Iført en mørkeblå chiffontopp med trykk, og moteriktige øredobber er det mye som tyder på at Anneli nå har knekt kulhetskoden. Ikke mye skiller artisten fra de hippe Oslo-borgerne, som har tatt turen til trendstedet Nighthawk Diner denne formiddagen, og til tross for at Anneli er en verdenskjent artist tiltrekker hun seg ikke nevneverdig mye oppmerksomhet fra de andre gjestene i lokalet

- Det jeg ikke likte var tabloidsiden og det at alle skulle ha meninger om deg uten å kjenne deg. Da var det godt å vite at på et artistisk nivå gjenspeilet det seg at det vi gjorde var bra, at det vi gjorde hadde en mening.

Anneli snakker med stor entusiasme. Det er tydelig at hun er lidenskapelig opptatt av musikk - og slik har det nok alltid vært.

- Det viktigste for oss har vært budskapet i musikken. Den oppmerksomheten der er deilig. Det er deilig å føle at man blir forstått, at man blir anerkjent og at musikken blir godt mottatt og at andre har den samme følelsen som deg.

- En kombinasjon er helt perfekt
Til tross for at Anneli alltid har vært opptatt av musikk, var det allikevel skuespiller hun ville bli.

Hun hadde sett Meryl Streep i rollen som Joanna Kramer i den Oscar-belønte filmen «Kramer mot Kramer» og var fast bestemt på at hun skulle gjøre noe lignende. Slik skulle det også gå, for allerede i 1983 hadde Anneli en av hovedrollene i den norske filmen «Søsken på Guds jord», og siden har hun vært å se på teaterscenen.

Men det er musikken som har opptatt mesteparten av Annelis liv, og medlemmene i ABBA var hennes store forbilder. På kjøleskapet hjemme henger fortsatt et bilde av Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad med Streep mellom seg, et fotografi foreviget i forbindelse med en av premierene på filmen «Mamma Mia».

- En kombinasjon av musikk og teater er helt prefekt. Jeg synes de er en veldig fin avveksling fra hverandre og jeg henter erfaringer fra begge sider. Først og fremst trives jeg med og stå på scenen, uansett om det er med musikk eller ord så handler det om og levere noe der og da. Å være i nuet. Nettopp dette fascinerer meg veldig med teater og konsertopplevelser.

- De øyeblikkene der er helt magisk.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Det provoserte meg jævlig mye
Med karriere innenfor både sang og teater er det grunn til å tro at den tysk-norske vokalisten er proppet med talent.

Anneli er ikke enig.

- Det å lykkes handler egentlig om å ha forbilder og et mål uansett hvor man vil i livet. Man må visualisere målene og jobbe hardt mot det hele tiden. Ikke si at jeg er proppet med talent! Jeg har jobbet hardt hele tiden, sier Anneli som tidlig begynte å ta både piano- og stemmetimer.

Det er allikevel ikke det å synge fint som var viktigst for Anneli. Det var, og sikkert også er, det og komponerer sanger som har begeistret henne mest. Nedturen var derfor ekstra stor for en ung og fremadstormende Anneli da både plateselskaper og journalister trodde det var Nils og ikke hun som hadde mekket de populære Bel Canto-låtene.

- I og med at Nils var gutt var det mange journalister som trodde at han hadde skrevet tekstene og at han hadde laget låtene, mens jeg bare var en sånn snill og flink syngedame. Det provoserte meg jævlig mye.

- Jeg har gått ut av intervjuer og møter med plateselskaper i raseri. Det er ingenting som provoserer meg mer, sier hun.

Etter 25 år i bransjen vet nok de fleste av betydning nå at Anneli er noe mer enn en syngedame, og med solodebuten i 2000 og samarbeid med både a-ha og Röyksopp er det liten tvil om at det er flere som setter pris på den jobben artisten gjør.

Selv har hun imidlertid lenge hatt andre drømmer enn å bare stå på en scene og formidle musikk eller følelser.

- Jeg hadde lyst til å studere, å ta en pause for å gå på skole, men det ble jeg frarådet av både plateselskap og management. De sa; Nei, nei nå er den store sjansen i USA og nå skal vi ut på en ny turne, forteller Anneli.

Hun virker fortsatt litt irritert over at hun på begynnelsen av 90-tallet ikke plukket opp telefonrøret og fortalte foreldrene sine hva hun hadde lyst til å gjøre, slik at de kunne støtte hennes ønske om å studere teater eller kunst og håndverk.

- Jeg har bestandig vært skoleflink og pliktig så om noen voksne sier til meg; Gjør det, så gjør jeg det.

- Alle de folkene som rådet meg til å satse på karrieren var folk som ville tjene penger på meg. De hadde egeninteresser. Uker og dager ble kastet bort bare på å vente og når man er ung så har man faktisk ikke tid til å sløse bort all denne tiden. Denne verdifulle tiden før man ble lesset ned med gjeld, hus, barn og bil – og det pliktløpet man har nå. Jeg kunne ikke satt meg ned for å studere nå - det har jeg ikke råd til.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Det irriterer meg
Med ektemann og tre barn er det kanskje ikke bare pengene, men også tiden, som setter en stopper for studiedrømmen. Anneli har nemlig en temmelig hektisk timeplan, som skal romme både jobb og tid med familien.

- Jeg er en veldig flyktig mor. En mor som er veldig opptatt av at ungene skal være rein, ler hun.

- Nei da. Men jeg er litt sånn hønemor, fortsetter hun, men avbryter seg selv.

- Nei, det er helt feil. Jeg tror du må spørre familien min om hva slags mor jeg er. Jeg er i alle fall en mor som om jeg har en dårlig dag så vises det veldig godt. Jeg er ikke redd for å vise ungene mine at livet har forskjellige gråsoner.

Støynivået fra ungeflokken kunne hun imidlertid spart seg for. Det samme med kranglingen som til tider oppstår mellom barn som omgås. Som musiker er hun nemlig veldig var for lyder, og blir hun utsatt for mer enn to lydkilder samtidig så holder det på å klikke for henne.

- Jeg liker ikke når unger krangler, jeg blir helt satt ut av det. Jeg er ekstremt dårlig til å mekle. Så kommer mannen min og sier noe veldig pent og pedagogisk og så blir det helt stille. Det irriterer meg. Jeg har aldri lært meg de pedagogiske setningene, ler Anneli.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Ville gjerne bodd mye bedre enn jeg gjør
Hjemme i Tromsø må ektemannen, Jon Marius Aareskjold, ofte trå til når Anneli turnerer, er med i diverse TV-programmer, står på teaterscenen eller gjør en av de mange andre tingene hun fyller livet sitt med.

Som sagt er Anneli en travel dame, og det virker det som om hun har vært lenge. Veldig lenge.

- Jeg har ikke fått ryddet i boden. Helsikes bod, utbryter Anneli.

- Til dags dato har jeg ikke bodd et eneste sted hvor det ikke er rotete og kaotisk. En ting er å legge saker ned i en skuff, men å huske at det ligger der til neste gang - det gjør jeg ikke. Jeg skulle ønske jeg hadde råd og ro til å få en interiørdesigner til å skrelle ned alt og fortelle meg hva jeg kan og ikke kan gjøre hjemme. Jeg ville så veldig gjerne ha bodd mye bedre enn jeg gjør, men jeg får det ikke til, fortviler hun.

Til tross for et ønske om å bo bedre er ikke Anneli nevneverdig kresen når det gjelder sovefasiliteter. Siden barna ofte opptar dobbeltsengen hender de både titt og ofte at Anneli sover helt andre steder enn i sengen.

- Det er en bod bak vaskerommet. Jeg klatrer over og skyver så mye av det som ligger oppå der unna slik at jeg greier å legge meg ned, gjerne mens MAC-en står på, ler hun.

- Det er ikke noe satenglaken og luftig soverom, jeg har ikke et sånt liv, smiler hun, og legger til at hun har en sigøyner i blodet.

- For å være helt ærlig så kunne jeg trivdes med tørt brød, traktekaffe og en campingvogn. Jeg er lært opp til at det er ikke så viktig hva du har, men det er viktig hva du gjør. Hvordan man bruker dagen sin.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Veldig komfortabelt
For tiden fyller Anneli mye av dagen sin med forberedelser til det direktesendte NRK-programmet «Stjernekamp».

- Jeg misunner sånne mennesker som blir et naturlig midtpunkt bare av å være der de er. Jeg tror neppe jeg kommer til å bli et samlingspunkt noen gang og det er derfor jeg må gå på scenen - for å få folk til å samle seg rundt meg.

Og å stå på scenen gjør hun rett som det er. Snart som moren til hovedrolleinnehaveren i Günter Grass' «Tinnboksen».

- Det er utrolig deilig å stå på scenen som en annen person og gi alt og så gå hjem å være Anneli etterpå. Det er veldig komfortabelt, sier hun og legger til at hun får samme opplevelse når hun fremfører låtene til Karin Dreier eller Robin sammen med Röyksopp.

- Sånt sett er jeg mer komfortabel med å være noen andre på scenen enn å være meg selv.

Til tross for dette mener hun at hun har bydd mye på seg selv opp gjennom årene.

- Når jeg leser gamle intervjuer av meg selv så blir jeg litt flau. Jeg tenker; Herregud sa jeg det?! Jeg føler at jeg i mange intervjusammenhenger har bydd altfor mye på meg selv.

- En merkelig myte
Og nå byr hun på seg selv igjen. I forbindelse med «Stjernekamp» føler Anneli at hun må det. Det er forventet. Det hører med til konseptet.

- Det er akkurat den siden jeg ikke er så komfortabel med. Men jeg skjønner at slik som verden har blitt så vil folk vite alt om en artist. Og jo mer man er lik en vanlig person, jo mer blir folk glad i dem. Det er en veldig merkelig myte at vi skal være annerledes enn alle andre.

Men Anneli er annerledes.

Hun har jo tross alt spilt musikken sin på scener verden over. Hun har blitt tilbedt av sine fans. Hun har reist rundt med Röyksopp og stått på scenen med dem og tenkt; Fy faen så heldig jeg er.

- Jeg er vant til å by på meg selv både som artist og som skuespiller. Det har jeg erfaring med. Men spørsmålet er hvor mye man har lyst til å by på seg selv.

- For eksempel hvor mye har jeg lyst til å by på seg selv i de to minuttene jeg står på scenen under «Stjernekamp»? Det er helt absurd at man øver i over en uke for å gi alt i to minutter.

- Som en elitesportsutøver
Men slik er det altså. Det er disse få minuttene det gjelder og Anneli sammenligner det hun driver på i den direktesendte sangkonkurransen som en elitesport.

- Når man gjør konserter så har man noen ganger litt hjertebank og noen ganger har man det ikke. Man må jobbe litt med å komme i stemning og under en konsert får man tid til å jobbe dette inn. Det får man ikke i «Stjernekamp».

- Det er som en elitesportutøver som skal kaste spyd. Han eller hun må kaste over 80 meter der og da - hvis ikke kommer man seg ikke videre til finalerunden.

«Stjernekamp» ser du på NRK1 lørdag kl. 20:30.