Psykolog Fanny Duckert
Fanny Duckert kommer med brannfakkel om arrangerte ekteskap
Psykolog Fanny Duckert opplever at mange kvinner i overgangsalderen driver med «helt unødvendig selvsabotasje». Nå vil hun hjelpe voksne kvinner med å ta plass og bruke den friheten de faktisk har.
– Ta plass, ikke begrens deg, og vær nysgjerrig!
Det sier Fanny Duckert (76) i et forsøk på å oppsummere sin nyeste bok, som har fått tittelen «Kvinne 50+, hva nå?».
Hun kaller boka «en veileder i det å være voksen kvinne», og hun har samlet utallige råd til kvinner som er på vei inn i denne fasen av livet.
Dette er selvfølgelig ingen ensartet gruppe, men alle vil på ett eller annet tidspunkt måtte forholde seg til den beryktede overgangsalderen, en naturlig del av aldringsprosessen som innebærer både kroppslige, hormonelle og emosjonelle forandringer.
Duckert kaller det en omstart som kan by på fantastiske muligheter hvis man bare åpner seg for dem. Selv har hun fylt 76 og har således rikelig med egen erfaring som godt voksen.
– Hvor var du selv i livet da du rundet 50?
– Jeg fikk virkelig en ny start, for da satt jeg med et nyfødt barn på fanget, sier Duckert.
Hun og ektemannen adopterte nemlig en datter fra Sør-Afrika. Fra før hadde hun en bonusdatter fra sin manns første ekteskap og en biologisk datter. I dag er døtrene 50, 36 og 27.
– Det som har vært spennende for meg, er at jeg er blitt mamma på tre forskjellige måter. Men jeg har den samme mammafølelsen og den samme intense bindingen til alle tre, sier hun.
Professor ved Psykologisk institutt
Mens de fleste mødre i 50-åra ser at barna flytter ut, og plutselig får mye mer tid til seg selv, begynte altså Duckert på nytt. Det betyr at hun har vært småbarnsmamma store deler av livet.
– Som 50-åring følte jeg meg ganske «antikvarisk» da jeg møte andre mammaer i barnehagen og på skolen. Men så tenkte jeg: «Fy fader! Så fint det er å være 50 og nyslått mamma. Nå har jeg masse erfaring, ro i kroppen og ro i livet.» Så det gikk over all forventning, sier hun.
Det er nettopp denne roen og erfaringen som kan gi en ny giv når man trer inn i denne fasen av livet, mener Duckert. Da er det viktig å prøve å riste av seg inngrodde forestillinger om det å bli gammel. Samt slå hull på noen myter om at man som kvinne kun er attraktiv hvis man er ung, velskapt og vakker.
Selv har Fanny Duckert sørget for å ta plass. Hun har ikke begrenset seg, og hun har vært – og er stadig – nysgjerrig.
Hun har alltid tenkt utenfor boksen, betraktet livets oppturer og nedturer fra ukonvensjonelle perspektiver og kommet opp med kreative løsninger. Ikke bare for seg selv, men for utallige andre i sin rolle som terapeut og klinisk psykolog.
Etter at hun ble pensjonert fra sin stilling som professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo for seks år siden, har hun – foruten å skrive bøker – viet seg til å hjelpe både enkeltmennesker, par og hele familier ut av tilsynelatende håpløse og mørke blindveier, ut i lysere og mer livsbejaende landskap.
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
Mange av rådene hun presenterer i boka, er tuftet på samtaler i terapirommet, men også på kunnskap hun har ervervet opp gjennom årene, og selvfølgelig på egne – og iblant dyrekjøpte – erfaringer.
Les også: Psykiater: – Dette må du slutte med
Vokse opp i utenforskap
Selv vokste hun opp i det hun kaller «et hyggelig, morsomt, spennende og veldig intellektuelt hjem». Men foreldrene – som hun gjerne ser på som forløpere til hippiegenerasjonen – hadde lagt seg til en uvane. Hvis ting ikke gikk helt som de hadde tenkt seg, flyttet de og begynte på nytt et annet sted.
– Jeg tror ikke vi bodde på ett og samme sted mer enn tre år, sier Duckert.
Dette gikk verst ut over hennes eldre bror, som ble mobbet.
– Vi vokste opp i et slags utenforskap, men jeg observerte broren min og bestemte meg for at jeg skulle klare meg. Jeg knekket kodene, lærte meg overlevelsesstrategiene og var veldig skoleflink.
Hun tenker seg om.
– Akkurat det – å være skoleflink – var jo ikke spesielt belønnende sosialt, så jeg følte meg veldig rar, annerledes og utenfor i mange år. Helt til jeg begynte å stable på beina min egen identitet, sier Duckert.
På veien dit leste hun. Mye. Og hele tiden. En gang i uka dro Duckert til biblioteket med en stor ryggsekk som hun fylte opp med bøker; reisebeskrivelser, historiske romaner og biografier.
Les også: Psykolog om den populære Tiktok-trenden: – Uheldig for mange unge tenåringer
Inspirert av Karen Blixen
Duckert nevner Karen Blixen som en stor kilde til inspirasjon. I boka trekker hun frem flere sterke kvinneskikkelser fra historien, som alle har brukt sin sjarm, vidd og intelligens på kreative måter.
Kleopatra (70–30 fvt.) var én av dem. Hun var «kort og tettbygget, med høkenese, kraftig hake og smal munn. Men hun hadde karakter, intelligens og dramatisk talent. Hun var velutdannet og snakket åtte språk flytende. Gjennom kløktige politiske grep samlet hun makten i sine hender og erobret to store romerske generaler, Julius Cæsar og Marcus Antonius.»
I sitt avsnitt om Kleopatra konkluderer Duckert med at vi tradisjonelt har antatt at kunnskap og makt hos kvinner er uattraktivt og noe som gjør menn redde og utrygge, men at historien har vist det motsatte.
Hun nevner Katerina den store (1729–1796), hvis makt og innflytelse slettes ikke frastøtte menn. Hun var omsvermet, og en av hennes siste erobringer som 62-åring var en 23 år gammel offiser som forble hennes trofaste kompanjong.
Hun nevner også den franske forfatteren George Sand (1804–1876) og den russisk-tyske forfatteren og psykoanalytikeren Lou Andreas-Salomé (1861–1937). Ingen av dem var skjønnheter, men de hadde etter sigende en uimotståelig effekt på menn.
Duckert forteller at historiene om kvinner som disse gjorde at hun selv fikk hastverk med å bli voksen.
– Jeg skjønte at det var en ufattelig spennende verden som ventet på meg der ute. Når jeg bare ble ferdig med denne jævla barndommen.
– Var den så ille?
– Vel. Foreldrene mine var både snille og velmenende, men også ganske hjelpeløse. Så jeg skjønte tidlig at jeg måtte ta vare på meg selv. Det førte til at jeg ble veldig selvstendig.
– Så du hadde ingen forbilder i din egen familie?
– Nja … Jeg var jo en pappajente, og han oppmuntret meg og overøste meg med tillit. Med det resultat at jeg faktisk aldri har følt meg mindreverdig, eller har tenkt at det er noe jeg ikke kan gjøre fordi jeg er jente. Veldig mye av mitt selvbilde og min selvtillit har jeg takket være min far.
Les også: (+) Mormor klarte ikke å skjule sin skepsis til min nye kjæreste. Nå vet jeg hvorfor
Ble tidlig enke
Som ung valgte Fanny Duckert å studere psykologi, som i bunn og grunn handler om å forstå hvorfor folk tenker, føler og oppfører seg som de gjør.
Selv var hun i begynnelsen av 30-årene, og midt opp i arbeidet med doktoravhandlingen sin, da hennes første mann ble drept i en tragisk bilulykke. Hun utelukker ikke at hun selv kunne ha glidd inn i en dyp depresjon hvis hun ikke hadde handlet som hun gjorde.
– Jeg taklet det ved å snu om på livet mitt. Det føltes plutselig helt meningsløst å sitte og drive med forskning. Så jeg takket ja til et tilbud om å lede en behandlingsinstitusjon for rusmisbrukere, sier hun.
Duckert hadde allerede opparbeidet seg et renommé som en nytenkende psykolog. Nå skulle hun – i tråd med en ny rusreform – føre denne institusjonen inn i en ny tid.
– Jeg flyttet til Stavanger, fikk masse praktisk å fylle livet mitt med, og det reddet meg. Det var helt fantastisk. Ja, jeg tror det er den morsomste jobben jeg noen gang har hatt.
Men etter at hennes mann brått ble revet bort, følte hun seg etter hvert også ganske alene.
– Det meldte seg et behov for en eller annen form for ankring, ja, et behov for en «familiegreie», sier hun.
– Så hvordan møtte du mannen du lever sammen med i dag?
Fanny Duckert smiler bredt.
– Vi var faktisk litt avantgarde, for vi møttes gjennom en kontaktannonse, altså datidens Tinder, sier Duckert.
Siden stadig flere kvinner over 50 lever alene, har hun også viet et kapittel i boken sin til dagens datingmarked.
Les også: Barnepsykolog: – Det er som om det har blitt en trend å ha det tøft som forelder
Krevende mammarolle
Arbeidsmarkedet er et annet tema. Hvordan avansere, og hvordan få høyere lønn? Men det er de mellommenneskelige relasjonene hun vier mest oppmerksomhet. Forhold som gjerne settes på prøve i denne fasen av livet; til partner, til foreldre, til barn og til venner.
– I ditt eget liv, hvilket av disse temaene har du vært mest berørt av?
– Det mest krevende har nok vært å være tenåringsmamma. Det har vært omtrent ti år imellom de gangene jeg har stått i det. Jeg har i alle fall lært meg at det er krevende å være tenåringsjente. Spesielt kan ungdomsskoletiden være et helvete. Men så roer det seg, og de fleste kommer seg helskinnet gjennom.
Duckert tenker seg om et par sekunder.
– Det andre – noe jeg også skriver om – er problemene som kan oppstå når du har en partner som er ti år eldre enn deg, slik tilfellet er i mitt liv. Det kan være veldig fint noen år, men det er en større risiko for at han på et tidspunkt får helseutfordringer og trenger omsorg. Så mitt råd til døtrene mine er at det kanskje ikke er så dumt å finne seg en yngre mann.
– Men man råder vel ikke alltid over forelskelsen?
– Vel. Vi i vår vestlige verden er litt naive når det gjelder forelskelsens betydning for hvem vi kan ha det bra med over tid. Jeg mener faktisk at arrangerte ekteskap ikke alltid er så dumt.
– På hvilken måte?
– Etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg sett at folk som kjenner deg godt, ofte har en bedre evne til å se hvem du vil få det bra med. I veldig mange arrangerte ekteskap gror det frem ganske sterke kjærlighetsbånd – uten at man har gått via den bevisstløse forelskelsen.
– Så har du selv hatt en finger med i dine døtres valg av partnere?
Duckert ler godt.
– Nei, det har jeg holdt meg unna.
– Din eldste datter har selv fylt 50, og sånn sett er hun i målgruppen for boka. Dagens 50-åringer ansees for å være mer ungdommelig enn i tidligere tider. Har du ikke satt aldersgrensen litt lavt?
– Jo, men det er fordi jeg har tenkt å skrive en bok til, og at den kanskje tar utgangspunkt i kvinner i midten av 60-årene. Men 50 er et markant skille, så dette er på en måte fundamentet for voksne kvinner.
– Blir det også en tredje bok, en veiledning i det å bikke 80?
Duckert smiler.
– Ja, det kan godt være at det blir en tredje bok.
Denne saken ble første gang publisert 05/11 2024, og sist oppdatert 05/11 2024.
