Fanger kobra i mørket

Slanger er flotte dyr, særlig giftslanger. Men de er nok vakrest på litt avstand... og helst når det er lyst.

Foto: Johnny Haglund (Vi Menn)
Publisert

Jeg har alltid vært fascinert av slanger. Så når Gulab Mohammad (30) inviterer meg over til naboen i landsbyen Ghatampur for å fange en villfaren kobra, sier jeg naturligvis ja.

Vi tråkker inn i et mørkt hus. Strømmen er borte i øyeblikket, og alt disse gutta har å lyse med, er fyrstikker. Jeg låner karene min lykt.

– Den er i dette rommet et sted, sier naboen, og åpner døra til et rundt 20 m² stort rom. Jeg må innrømme at jeg blir litt usikker når Gulab ber meg gå inn først:

– Slanger biter som regel ikke førstemann... det er nummer to som løper størst risiko, hevder han, og smiler med kjeften full av betelnøtt.

Jeg smetter inn og bak meg kommer Gulab. Han begynner å lyse rundt i rommets kroker. Og der stikker en hale ut fra et teppe.

Gulab trekker i teppet og fram kommer en sinna kobra med disse klassiske flippene ved siden av nakken spent ut. En svak hissende lyd kommer fra krypet og jeg undrer nok en gang om det er så lurt av meg å være med på dette?

Så begynner Gulab å snakke til slangen. Og den rundt halvannen meter lange slangen står faktisk stille i lysstrålen fra lykta i noen sekunder, før den brått smetter av sted - i min retning.

– Stå helt stille, så vil ingen slange røre deg, er jeg blitt fortalt av slangeeksperter. Og jeg står stille. Selv pulsen slutter å slå. Krypet forsvinner ut av lysstrålen og inn i mørket.

– Hvor er den nå, undrer jeg nervøst. Gulab lyser overalt, men må resignert innrømme at slangen nok har kommet seg ut mellom dørsprekken eller gjennom et hull i veggen.

Vi åpner døra for å gå ut, og der i tussmørket står slangen med hevet overkropp, klar for å hugge. Men den treffer ikke meg, for jeg hopper resolutt en meter opp i lufta.

Gulab suger tak i teppet på gulvet og kaster det mot slangen. Men kobraen er raskere. Nok en gang forsvinner den inn i mørket - og denne gang blir den borte.

Les også:

Nytt utstyr til norske soldater

Roald Amundsens polarskute "Maud" skal hjem

Lange slangetradisjoner

Foto: Johnny Haglund (Vi Menn)

Familien til Gulab har i generasjoner livnært seg av å fange slanger. Mange slanger, og spesielt kobraer, som liker seg veldig godt i nærheten av mennesker. De bor gjerne i samme hus som folk.

Kobraer elsker mus og rotter, og der det bor folk, er det nok av disse små gnagerne. Selvsagt blir det konfrontasjoner av slike matvaner, og ifølge indiske myndigheter, dør mellom 10 000 til 12 000 indere årlig av slangebitt - og det er her familien Mohammad kommer inn i bildet.

– Vi har alltid hjulpet folk med å bli kvitt problemslanger, forteller Gulab. Men de har ikke kunnet livnære seg utelukkende av å fange slanger, derfor har familien også vært såkalte «slangesjarmører» i lange tider.

Det vil si at de har reist rundt i India og trollbundet publikum ved å opptre med sine krypende venner. De spiller fløyte og slanger kommer ut av kurver, eller de lar reptilene krype rundt kroppen deres.

Men i 1972 ble det forbudt å eie slanger i India. Selv om landets myndigheter inntil nylig ikke har håndhevet loven så strengt, er det i dag svært vanskelig å finne slangesjarmører i India.

– For to år siden hadde vi nesten 300 slanger, klager Gulab, og minnes hvordan politiet og dyrevernere tvang dem til å slippe alle slangene ut i skogen igjen.

– I dag har vi bare fem slanger - og det er hemmelig, påpeker Gulab.

Foto: Johnny Haglund (Vi Menn)

Jeg har sett mang en slangesjarmør opp gjennom årene, og i samtlige tilfeller snakker vi om grov dyremishandling. Ofte blir gifttennene dratt ut og i flere tilfeller har jeg også sett at munnen til slangen er blitt stiftet igjen.

Mange steder tror folk at det er tunga til slangen som er giftig, derfor har det vært nok hvis munnen bare har en liten åpning, slik at tunga kan komme ut.

Hos familien til Gulab snakker vi også om dyremishandling, men ikke av den mest graverende arten. Slangene virker litt friskere og langt mer aggressive enn jeg tidligere har opplevd.

Etter at vi har vært på tokt i naboens sitt hus, viser Gulab meg sine tre kobraslanger av typen naja naja, ofte kalt indisk kobra eller brilleslange på norsk. De ligger i trange bokser, men straks han åpner dem, spretter reptilene ut.

Han hevder de har både gift og tenner intakt.

Kobra-jenta

Foto: Johnny Haglund (Vi Menn)

Da jeg dro til denne lille landsbyen, var det hovedsakelig for å treffe Gulabs lillesøster, Kajol (10).

Hun er bedre kjent som Kobrajenta. Bilder av Kajol omfavnet av kobraer, mens hun uttaler at hun mer eller mindre er immun mot kobrabitt, er blitt kringkastet over hele verden via Internett.

– Hun er blitt bitt av kobra tre ganger... og overlevd, hevder Gulab ivrig.

Men når jeg nå sitter her i et trangt rom sammen med henne, broren og tre kobraer, oppdager jeg at hun langt fra virker komfortabel. Hun er ikke redd, men navnet Kobra-jenta, stemmer overhodet ikke. Og dette får jeg bekreftet dag to.

Da har regnet gitt seg, så Gulab vil lufte slangene på taket. Da forteller han at de rett som det er får besøk av TV-stasjoner og journalister fra hele landet, men de spør alltid etter noe ekstra.

– Og der kommer Kajol inn, smiler han, og bekrefter mine mistanker om at Kajol fra hun var liten neppe har lekt med storebrors kobraslanger frivillig, men for å skaffe oppmerksomhet og dermed litt ekstra penger i familiekassa.

Dette gjør at jeg også begynner å tro at til tross for at Gulab hevder slangene hans er livsfarlige, er de neppe det. Særlig ser jeg at lillesøster leker med en spesiell slange.

Det er den største av dem alle og den hugger etter henne i ny og ne, men hun virker ikke redd.

– Der er nok tenner og alt vekk, tror jeg, og legger meg ned på gulvet for å fotografere. Jeg ser i søkeren at slangen kommer.

Foto: Johnny Haglund (Vi Menn)

Den hugger mot meg og jeg rekker å trekke til meg fingre og kamera - men beinet mitt blir igjen. Tennene til slangen setter seg i kjøttet og jeg kjenner en aldri så liten panikk blomstre inne i meg.

Gulab trekker slangen til seg og retter en pekefinger mot den og sier noe sånt som:

– Fy, ikke gjør det igjen! Vel, tennene til slangen er intakte. Men når jeg en halvtime senere er like pigg, forstår jeg at slangen er fri for gift. Gulab nekter for at han har fjernet slangens giftkjertler.

– Hadde det ikke vært for min magi, ville du vært død nå, hevder han derimot og rekker fram hånda:

– 1000 rupi (ca. kr 106) , takk! Det familien Mohammad holder på med er dyreplageri, men samtidig er det verdt å merke seg at dette er den eneste måten de vet å livnære seg på.

Etter at jeg hadde besøkt familien til Gulab, dro jeg derfor rett til en organisasjon som heter Wildlife SOS og fortalte om møtet mitt og hvor Gulab holder til.

Wildlife SOS har spesialisert seg på å redde dyr i fangenskap, men de gir også eierne sjansen til et annet yrke, ved å støtte dem økonomisk.

Artikkelen er først publisert på vimenn.no. Les også:

– Det er utvilsomt den farligste situasjonen jeg noensinne har vært i

Fallskjermjegernes tungtvannøvelse

På rottejakt og fisketur i rismarkene

Denne saken ble første gang publisert 02/06 2013.

Les også