«Samværssabotasje»
Falske anklager, uriktige anmeldelser, politiet på døren. Slik tvinger mamma pappa ut av barnas liv
I boken «Samværssabotasje» beskriver Camilla Pettersen hvordan noen menn i Norge føler seg trakassert ut av deres barns liv etter et samlivsbrudd.
Se for deg følgende scenario: Du har vært sammen med kjæresten i flere år. En dag er kjærligheten borte, og dere velger å avslutte forholdet.
I løpet av årene har dere fått et barn sammen. Du tenker det naturlige vil være en fordeling av samværet for barnet på 50/50, men det viser seg ikke å være så enkelt.
Siden dere ikke er gift, er det ikke automatisk delt foreldreansvar. Du må søke retten til å se ditt eget barn. Men mor vil ha henne hos seg fast, og setter seg på bakbena.
En dag i konflikten står politiet på døra. Din ekskjæreste har anmeldt deg for vold.
Før du vet ordet av det, blir du avhørt av politiet. Når du endelig slipper ut, viser det seg at det bare er startet på et langt mareritt om retten for å se ditt eget barn. En kamp som vil koste deg dyrt fysisk, psykisk og økonomisk.
Det høres kanskje ut som handlingen i en film, men dette er virkeligheten til mange menn i Norge. I boken "Samværssabotasje" forteller biolog og forfatter Camilla Pettersen historien til noen av dem.
- Dette er for mange menn deres første møte med det norske rettssystemet, og de får sjokk, sier Pettersen til Side3.
Biologen tar for seg historiene til seks fedre som alle kjemper om retten til å se sitt eget barn. Falske beskyldninger, fengsling og besøksforbud er gjengangere i boken.
Inspirasjonen til boken fikk Pettersen etter at hun opplevde et samlivsbrudd i nær omgangskrets.
- Jeg reagerte veldig på metodene som ble brukt for å få far i dette bruddet ut av bildet. Det var falske anklager, uriktige anmeldelser, politiet på døren. Han ble fjernet og fikk besøksforbud fra sitt eget hjem, sier Pettersen.
Til tross for at han kunne motbevise anklagene, ble dette ikke tatt hensyn til.
- Etterforskningen tok lang tid og han så ikke datteren på syv måneder. Deretter fikk han samvær med tilsyn et par timer i uken i ett år etterpå. Jeg synes det var utrolig trist å være vitne til. Her er det en god og omsorgsfull far som plutselig ikke får se barnet sitt, og en jente som over natten blir frarøvet en forelder. Det er veldig dramatisk, sier forfatteren.
Samværssabotasje
Statistikk fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser at i 2015 var det rundt 20.000 barn i Norge som opplevde at foreldrene skilte lag.
Tall fra samme år viser at det finnes rundt 270.000 skilsmissebarn i Norge. Av barn som har fast bosted kun hos én av foreldrene, er det i 90 prosent av tilfellene hos mor.
I "Samværssabotasje", beskriver Pettersen et norsk system som ser ut til å favorisere mødre. Dette til tross for at morspresumpsjonen, antagelsen om at mor er bedre egnet til å gi barnet omsorg enn far, ble fjernet fra barneloven i 1981.
Forfatteren sier til Side3 at hun tror veldig få, både kvinner og menn, er klar over hvordan systemet fungerer når man først er i den triste situasjonen som et samlivsbrudd og fordeling av omsorgen av barn.
- Ja, jeg har møtt folk som tror at det automatisk blir 50/50 mellom mor og far etter samlivsbrudd. Slik er det ikke. I barneloven står det at barn har rett på samvær med begge foreldrene, men så lenge det foreligger en konflikt mellom partene, vil det i meklingen gis råd om bostedsløsning hos bare en av foreldrene.
- Domstolen dømmer svært sjelden delt bosted. Jeg har bare hørt om 2-3 dommer hvor det har skjedd. Domstolen idømmer i hovedsak bosted hos en av partene, forklarer Pettersen.
Hun skriver i boken at instansene som tar avgjørelsen i samværssaker lener seg på eldre forskning som mener at "delt omsorg og bosted er et sosialt eksperiment på barna", og psykologiske tilknytningsteorier der man kun har studert barnets tilknytning til mor, og ikke barnets tilknytning til far.
- Forskning gjort de siste 25 årene viser derimot det motsatte, forklarer Petterson.
Barn med to bosteder har det bedre både fysisk og mentalt, ettersom de får viktig omsorg fra både far og mor.
- For meg virker det som systemet tviholder på en utdatert ideologi. Med delt bosted har foreldrene mindre å krangle om, de er mer tjent med å samarbeide, barna klarer seg bedre fysisk, psykisk, har bedre kosthold og skoleprestasjoner enn de som bor kun hos én.
- Det er jo egentlig logisk. Jeg synes derfor det er pussig at Bufdir og Barne- og likestillingsdepartementet ikke tar hensyn til nyere forskning når de skal gi råd om barnets bosted, mener Pettersen.
Forfatteren legger til at hun har forståelse for at det kan være vanskelig å endre ting.
- På den annen side skjønner jeg det og. Når man har et så innarbeidet system, er det vanskelig med endringer. Omrokeringer vil også ramme mange arbeidsplasser. Det triste er at den store taperen her er barn som mister en mor eller far.
Økonomisk motivert
Pettersen understreker at selv om de aller fleste klarer å løse barnefordelingen på en fredelig måte, er det mange som ikke gjør det.
Barna blir ofte en brikke i et spill for å såre eks-partneren, spesielt økonomisk.
Pettersen forteller om fedre som ofte må finansiere seg selv, barnet og mor, samtidig som de må betale for egen advokat, og noen ganger eksens advokat.
- Vi vet at foreldre med høy inntekt og høy utdannelse er de som oftest velger å dele på omsorgen etter et brudd. Tallene viser at det er de med lav inntekt og lav utdanning som krangler. I noen av sakene jeg omtaler i boken, arbeider ikke mor. Når det da blir et brudd, blir den økonomiske belastingen lagt på far.
- Personen som ikke har hovedomsorgen for barnet må betale barnebidrag, og bidraget avhenger av hvor lite samværsforelderen ser barnet. Altså kan det være lønnsomt å hindre samvær. Dette er igjen som oftest far. Mødre i en dårlig økonomisk situasjonen får tilbud om fri rettshjelp, mens far må selv dekke utgifter til advokat. Foruten barnebidrag og fri rettshjelp, har personen med hovedansvaret tilgang til en rekke forskjellige stønader, forklarer Pettersen.
- Det er nok mange som bruker barna i et brudd som et finansieringsverktøy, slår hun fast.
"Rene Kafka-prosesser"
I boken forteller Pettersen om tilfeller der mor kommer med grove anklager mot far. Falske beskyldninger om vold, voldtekt og incest er bare noe av det mange opplever.
I Norge er det straffbart å komme med uriktige anmeldelser. Allikevel får slike beskyldninger sjeldent noen konsekvens for anklageren når de rettes i forbindelse med en barnefordelingssak.
Forfatteren sier at noe av det som overrasket henne mest i arbeidet med boken, er hvor lett det er å manipulere systemet og sjikanere far ut av livet til et barn gjennom falske anklager.
Hvor mange det gjelder er det ingen som vet.
Til tross for at man i flere tilfeller har avslørt falske anklager, har ingen i Norge noensinne blitt dømt for å rette falske beskyldninger i en barnefordelingssak.
- Jeg fikk John Christian Elden og tingrettsdommer Kjetil Gjøen til å sjekke lovdata for meg. På tidspunktet de sjekket i fjor var det ingen som var blitt dømt. Jeg tviler på at det har endret seg. Da hadde vi hørt om det, forteller Pettersen.
Forfatteren legger til at politiet og myndigheter går inn for å beskytte barnet, men at det i noen tilfeller kun er et våpen i foreldrenes krig.
- Når barn brukes som brikker i et kynisk spill der samvær saboteres, utsettes de for psykisk vold. Bufdir definerte nylig samværssabotasje, og trusler om det, som en form for psykisk vold. Det er rart ikke myndighetene gjør mer for å hjelpe barn som havner i en slik situasjon.
- Det er flere jeg har vært i kontakt med som har kunnet bevise uskyld mot slike påstander, men det er kanskje enda flere som hverken kan bevise uskyld eller skyld. Og da sliter man, for det er en høyesterettsdom som sier at man skal ikke ta noen sjanser når det kommer til barnet, i situasjoner der slike påstander fremmes. Og da blir mors ord avgjørende når det kommer slike påstander. Mors påståtte frykt og motvilje kan være nok til å holde en far unna. I saker med grove påstander, kan det jo være hold i påstandene.
- Hva tror du er årsaken til at uriktige anmeldelser ikke får noen etterspill?
- Hva som er systemårsaken til det kan jeg ikke svare på, men mitt inntrykk er at man i disse sakene ser litt i mellom fingrene fordi man tenker at dette er en kvinne i krise som må komme seg vekk fra denne fæle mannen. Alt er innrettet med eldgamle holdninger om kjønnsrollene som passer dårlig inn i det samfunnet vi lever i dag, mener Pettersen.
I Danmark har man lenge straffet foreldre som bevisst driver med samværssabotasje. I 2010 måtte en kvinnelig prest i fengsel etter hun nektet barnefaren samvær.
Pettersen tror ikke fengsel er den riktige veien å gå i Norge. I boken refererer forfatteren til en amerikansk studie der det tyder på at foreldre som retter uriktige anklager om incest, har 75 prosent større sannsynlighet for å ha lide av en personlighetsforstyrrelse – sammenlignet med de foreldrene som får anklager rettet imot seg.
Men, Pettersen påpeker at det må få en form for konsekvens, slik at det ikke rammer barnet. I dag er det opptil forelderen som har fått renvasket seg å føre saken på nytt for å få mer omsorg eller samvær etter å ha blitt utsatt for falske beskyldninger.
Pettersen sier at det er ofte de som retter beskyldningene, som driver konflikten. For barnas skyld, bør det komme en endring på muligheten foreldre har til å sjikanere hverandre ut av barnas liv.
- Jeg har ikke helt sansen for å gi fengselsstraff. Men det burde få en konsekvens slik at barnet kan sikres god omsorg. At noen går inn og sier "her må dere skjerpe dere og sette barnet deres først, og la barnet ha kontakt med begge".
Pettersen forteller at mange fedre blir rådet av sine advokater om å ikke gå til motanmeldelse av falske anklager. Det vil se dårlig ut når myndighetene skal se på saken, begrunner de rådet med.
- I rundt 90 prosent av alle sakene i Norge, lener man seg på en sakkyndigs råd. Etter å ha lest utallige rettsdokumenter, dommer, rapporter og så videre, sitter jeg igjen med et inntrykk av at mange sakkyndige er partiske til fordel for mor.
- Det er som Dag Furuholmen skriver på omslaget av boken, "dette systemet skaper Kafka-prosesser mot fedre", legger Pettersen til.
Reaksjoner
Boken kom ut i mai og forfatteren forteller at reaksjonene så langt har nesten utelukkende vært positive.
- Daglig får jeg henvendelser fra fedre, besteforeldre, og stemødre med lange takkebrev der de skriver at de er glade for at jeg tar opp denne problematikken. Jeg har også hørt fra fagpersoner i Norge som ikke tør å ytre seg offentlig om problemet. Det er hyggelig å få støtte, sier Pettersen.
Noen negative reaksjoner har det vært. Blant annet gikk det hett for seg i kommentarfeltet da Norli delte et bilde av boken på Facebook. Pettersen forteller at en alenemor kontaktet henne og lurte på hvorfor hun ikke hadde skrevet om alle fedrene som ikke engasjerer seg i barnas liv.
- Da jeg svarte at statistikken viser at det er fem ganger så mange mødre som trenerer enn det er fedre som ikke engasjerer seg i deres barn liv. Jeg fikk ikke noe svar på den e-posten, forteller Pettersen.
Falske beskyldninger, pågripelser, utkastelse, rettsmøter og avhør og fysiske undersøkelser av barna... I boken "Samvæ...
Posted by Norli Bokhandel on Monday, May 15, 2017
Hun legger til at hun har full forståelse for at noen kvinner kanskje vil føle seg truffet av boken. Målet hennes er dog å belyse problemet.
- Jeg tror nok en del møter seg selv i døra og føler at angrep er det beste forsvar. Noen har svart med at "menn kan bare stikke av, betale bidrag, dra i militæret og holde kjeft". Det er jo helt absurd. Det viser jo bare hva slags holdninger veldig mange i dette landet har når det kommer til slike saker, sier Pettersen.
Hun tror at fedre ofte blir behandlet langt røffere av systemet enn mødre.
- Jeg tviler på at mange kvinner opplever å bli pågrepet, kastet på glattcelle og avhørt av politiet. Det har jeg aldri hørt om eller funnet tilfeller av, sier hun.
Pettersen oppfordrer heller kvinneorganisasjoner og statlige organer til å ta tak i problemet, ikke angripe det.
- Det foregår nå en offentlig debatt som omhandler feminismens rolle oppi dette. Jeg etterlyser alle disse organisasjonene og de ansvarlige som sitter og styrer etatene som opprettholder dagens system. De sitter bare stille i båten. De må vi få i tale. De kan ikke bare fortsette å ignorere problemet og den uretten som veldig, veldig mange opplever. Det er helt uholdbart. Ved ikke å jobbe mer aktivt for å begrense samværssabotasje, så tillates det å drive med denne formen for psykisk vold.
- Så hva er konklusjonen?
- Jeg oppfordrer alle foreldre til å samarbeide. Ikke bruk barnet som våpen mot den andre. Det er så stygt. Også må myndighetene ta sitt ansvar og rydde opp!
Side3 har kontaktet Bufdir. De skriver skriver i en epost at de ikke ønsker å kommentere denne saken.