Få skjulte kvaliteter
Det er rett og slett svært lite som fungerer i den norske grøsseren «Skjult».
Skjult - Norge 2009. Regi: Pål Øie. Med: Kristoffer Joner, Cecilie Mosli, Marco Kanic, Karin Park, Bjarte Hjelmeland, Anders Danielsen Lie, Arthur Berning
Aldersgrense: 15 år
Regissør Pål Øie debuterte med «Villmark», som kan ses som startskuddet for den siste tidens norske skrekkfilmbølge. Med «Skjult» kan det virke som han gjør et forsøk på å avslutte den.
Grøssersjangeren har utviklet en rekke klisjeer, og «Skjult» har inkludert nesten hver eneste av dem. Det begynner med hånda som strekker seg opp fra bakken, før man introduseres for det skumle huset med den enda skumlere kjelleren. Videre er det bare å ramse opp: Skikkelsene i speilet. Det gufne badekaret. De blinkende lysstoffrørene. Hotellet med det spesielle romnummeret. De frivole ungdommene som tas av dage. De traumatiske hendelsene i fortiden. Avisutklippene som hinter om dem. Den kontrollerende moren. Uvissheten om hva som faktisk skjer, og hva som bare skjer i hovedpersonens hode.
LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER
La det være sagt. Å bruke klisjeer er ikke nødvendigvis galt. Men det krever en bevissthet om bruken som er vanskelig å få øye på i denne filmen.
La det også være sagt at i begynnelsen skvetter du. Men det første kvarteret er så tettpakket av billige triks for å få deg til å rykke i stolen, at du etter hvert faller av.
Etter denne overdosen grøss i Det Skumle Huset introduseres vi for filmens andre vesentlige location – Det Utrivelige Hotellet, hvor vår forstyrrede hovedperson KK (Kristoffer Joner) tar inn. Men selv om han virker vettskremt av det, reiser han hele tiden tilbake til det gamle huset – fortrinnsvis om natta.
Og slik fortsetter filmen å dilte etter hovedpersonens uforklarlige handlinger. At vi ikke vet hvor vi har ham, er trolig ment å skape spenning, men når nesten alle andre karakterer oppfører seg like uforutsigbart, resulterer det i et univers man ikke kan relatere seg til. Hvorfor reagerer for eksempel ingen sterkere på KKs utagerende, voldelige oppførsel? Muligens er vi ment å identifisere oss med den stødige politikvinnen (Cecilie Mosli), men filmen gjør ingen forsøk på å la oss bli kjent med henne – eller noen av de andre personene.
Karin Park er et fjes jeg gjerne ser mer av på film, men scenene med henne og hotellet er lite annet enn plagiering av «Twin Peaks». Mens de malplasserte birollene til Marco Kanic og Arthur Berning synes å ville dra filmen i en helt annen retning – når Berning begynner å fable om speiderbevegelsen, minner det mest om outtakes fra Mongoland. Samtidig synes Øie å ville lage en psykologisk grøsser – det er mer enn komboen Joner og Mosli som minner om «Naboer».
Alt dette sauses sammen i en lite herlig røre som ikke får bestemt seg for om den vil skape tradisjonelle grøss eller leke David Lynch. Og som renner ut i en lite begripelig, men samtidig forutsigbar slutt. Mens du blir sittende og lure på hva i all verden som var poenget med å lage denne filmen. Jeg er redd svaret stadig forblir skjult for meg.
SE VIDEO AV SKJULT
Denne saken ble første gang publisert 02/04 2009.